Kronikk

En vond tanke

  • Bergen
  • Stig Ottesen

I tre og et halvt år ble jeg gransket av Statens helsetilsyn og av politiet om jeg hadde gitt aktiv dødshjelp til i alt elleve kreftpasienter på Bærum sykehus, skriver Stig Ottesen. Aftenposten skrev mye om saken. FAKSIMILE AFTENPOSTEN 27. MAI 1999

Har medieadferden i Bærum-saken bidratt til at smertelindring til alvorlig syke og døende er blitt dårligere?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

STIG OTTESEN Øhman, Rolf

Bærum-saken utspilte seg fra august 1998 til desember 2001. I tre og et halvt år ble jeg gransket av Statens helsetilsyn og av politiet om jeg hadde gitt aktiv dødshjelp til i alt elleve kreftpasienter på Bærum sykehus. Jeg satt i avhør hos KRIPOS i 28 dager. 300 andre vitner ble avhørt, blant disse mange pårørende og etterlatte som fikk sårene revet opp.

Uvirkelig

Jeg opplevde hele saken som absurd – uvirkelig. Saken fikk uante dimensjoner der særlig Aftenposten, med god støtte fra sentrale politikere og flere samfunnsautoriteter, spilte hovedrollene. Mange mottok taushetsbelagte pasientjournaler fra en ukjent avsender. I Statens helsetilsyn arbeidet en utro tjener som aldri ble identifisert. Vedkommende lekket fortrolig informasjon til de samme mottagerne.

Helsedirektør Anne Alvik måtte til slutt gå av, beskyldt for dårlig saksbehandling, blant annet for bruk av inhabile sakkyndige. Hun ble senere frikjent. Det meste av tiden hadde Bærum sykehus gitt meg munnkurv som hindret meg fra å delta i debatten.

Henlagt

Påtalemyndigheten ved Riksadvokaten henla Bærum-saken i desember 2001. For «hovedpasienten» ble saken henlagt etter bevisets stilling med tilføyelsen: Ikke tvil om at saken er henlagt med rette. Statens helsetilsyn ga meg advarsel for mangelfull journalføring. De ti andre pasientene henla Riksadvokaten som intet straffbart forhold.

Lindrende sedering

Med lindrende sedering til døende (LSTD) menes medikamentell reduksjon av bevisstheten (vanligvis til søvn) for å lindre fysisk lidelse som ikke kan lindres på annen måte. Hensikten med behandlingen er alltid å lindre, aldri å drepe.

Smerter

I Bærum-saken hadde hovedpasienten, som var døende, blitt behandlet med lindrende sedering fordi han hadde uutholdelige smerter og annen lidelse som ikke hadde latt seg påvirke med tradisjonell avansert smertebehandling. De ti andre pasientene, som også alle var døende, hadde i tillegg til morfin fått beroligende medisin for å dempe angst og uro ved livets slutt.

Behandlingsmetode

LSTD var ingen ny behandlingsmetode. I palliativ medisin har den internasjonalt i varierende grad vært brukt i flere tiår. I vår norske behandlingskultur er det neppe behov for bruk hos mer enn en til to prosent av døende kreftpasienter. Selv lærte jeg bruken av LSTD under et halvt års studieopphold i 1989 ved Sir Michael Sobell House i Oxford – et anerkjent studiesenter i regi av WHO. Metoden hadde vært brukt hos enkelte alvorlig syke og døende ved Bærum sykehus før hovedpasienten i Bærum-saken fikk behandlingen i 1998.

Nødvendig

Da Bærum-saken startet, fantes ikke nasjonale retningslinjer for bruk av metoden. I en spørreundersøkelse til norske sykehus i 2001 i regi av Legeforeningens råd for legeetikk ved leder Reidun Førde, svarte 22 prosent av respondentene at de hadde brukt lindrende sedering i løpet av de siste 12 måneder. Et knapt flertall mente at behandlingsformen noen ganger er nødvendig i livets sluttfase.

Positive følger

Selv om medienes og andres metoder i Bærum-saken opplevdes som uhyrlige, fikk saken noen positive konsekvenser. Det ble kastet et sterkt lys på fagfeltet palliativ behandling som på mange måter hadde strevd med å finne tilstrekkelig oppmerksomhet. Ikke minst viktig var det at et tverrfaglig arbeidsutvalg for Legeforeningens råd for legeetikk utga retningslinjer for bruk av LSTD i 2001. Statens helsetilsyn hadde i 2000 sendt ut rundskriv om forutsetninger som måtte være til stede ved bruk av metoden.

Nå skulle det bli enklere og tryggere for norske leger å anvende LSTD for de pasientene som trengte det!

Bekymringsfylt

I 2004 gjorde Anders Holtan og medarbeidere en prevalensundersøkelse av smerter hos kreftpasienter generelt (ikke lindrende sedering spesielt) innlagte i norske sykehus. Undersøkelsen konkluderte med at halvparten av pasientene ikke fikk tilfredsstillende smertelindring. Enda mer bekymringsfullt var at flere med uutholdelige smerter ikke fikk behandling med morfin.

Brukes sjelden.

Tre større undersøkelser om bruken av LSTD ble gjennomført i årene 2002 og 2004 i regi av Førde og medarbeidere, Statens helsetilsyn og Den norske legeforenings referansepanel, dvs. anvendelse av LSTD etter at vi fikk retningslinjer for bruken. Hovedkonklusjon for disse tre undersøkelsene var at LSTD brukes relativt sjelden i Norge.

Professor Ulf Kongsgaard ved Radiumhospitalet uttalte i et intervju med Avisenes Nyhetsbyrå 21. januar 2005: «Mitt inntrykk er at mange leger ble engstelige for å ha noe med denne behandlingen å gjøre etter at en lege ved Bærum sykehus ble anmeldt for dødshjelp.»

Skremt

«Leger er blitt skremt fra å drive lindrende sedering. Noen er blitt reddere», sa Reidun Førde til samme byrå. Dagny Faksvåg Haugen, leder for Norsk forening for palliativ medisin, svarte også at hun hadde inntrykk av at den såkalte Bærum-saken har skremt mange leger. Personlig satt jeg igjen med et hovedinntrykk av at LSTD ble brukt oftere før retningslinjene kom i 2001.

Den vonde tanken

En vond tanke kommer snikende, en tanke som utløser et ømtålig spørsmål: Har medieadferden i Bærum-saken bidratt til at smertelindring til alvorlig syke og døende er blitt dårligere?

Mektige

Mediene er mektige. Det viste ikke minst Bærum-saken. Det utløses voldsomme krefter som kan få store følger for fag og mennesker. Barneintensiv-professor Thor Willy Ruud Hansen spurte i kronikken «Forstår de hva de gjør?» i Aftenposten 19. oktober 2007: «Sover journalister og jurister godt om natten når dødsprosessen for enkelte barn forlenges med uker til måneder?» Men også: «Mediene har en udiskutabel rolle som «vakthund» i samfunnet, og helsevesenet trenger ikke mindre overvåking enn andre felt.»

Den gode drømmen

Jeg drømmer om at medienes krefter kunne disponeres annerledes. Jeg spør meg: Kan mediene bruke noe av energien til å gi fagfeltet lindrende behandling til alvorlig syke og døende bedre hjelp? Da vil kanskje færre leger velge ikke å forlate den syke i lidelse for å unngå bråk.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Vi som sier nei til aktiv dødshjelp, har et ekstra ansvar for at alle kan dø en verdig død | Jonas Gahr Støre

  2. NORGE

    Nå får helsevesenet nye råd om hvordan de skal håndtere livets siste fase for pasientene

  3. A-MAGASINET

    Hele livet har hun hjulpet folk å dø. Nå må hun hjelpe seg selv.

  4. NORGE

    Bent Høie om omstridt pasientformidler: – Handler i stor grad om å sko seg på andre menneskers lidelse

  5. A-MAGASINET

    Rolf Iversen: – Uten Medias-klinikken hadde jeg ikke levd i dag

  6. NORGE

    Oslo universitetssykehus får kraftig kritikk av Helsetilsynet