Kronikk

Det er uverdig at personer skal hjemsøkes av sine foreldres handlinger

  • Knut Erik Strøm
    Knut Erik Strøm
    Pensjonert tingrettsdommer

Mustafa Hasan kom til Norge sammen med familien som seksåring. Moren oppga feilaktig nasjonalitet da de kom til Norge i 2008. Han har nå fylt 18 år og har fått beskjed om å forlate landet. Foto: Terje Bendiksby/NTB

Innvandringsregulerende hensyn er blitt et argument som setter all annen argumentasjon til side.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Rettferdighet kan være et ganske tomt uttrykk for om vi liker en løsning eller ikke. Men ordet kan også gis et innhold, noe jusprofessor Torstein Eckhoff gjorde på en utmerket måte i sin bok Rettferdighet i 1971. Han skilte mellom argumentasjon knyttet til utvekslingsrettferdighet og til fordelingsrettferdighet.

Norske politikere har i et krysningspunkt mellom høyreist moral og unnfallende feighet formulert en innvandringspolitikk som skal være «streng, men rettferdig».

En ny sak hvor en ung man som sosialt sett er helt norsk, skal kastes ut av landet fordi hans mor i sin tid har gitt gale opplysninger til norske myndigheter, kaster nok en gang lys over denne politikken.

Knut Erik Strøm, pensjonert tingrettsdommer Foto: Privat

Myndighetenes trumfkort

Selv har han aldri gjort noe galt eller hatt sterk tilknytning til noe annet land enn Norge. Realiteten er at myndighetene ser helt bort ifra en slags utvekslingsrettferdighet, i form av å veie hensynene til den unge mannens egen adferd opp mot myndighetenes forskjellige behov. Dette gjøres ved at man i formen foretar en slik avveining, men deretter bringer inn såkalte innvandringsregulerende hensyn som et trumfkort.

Dette avgjør da i realiteten alene saken, helt uten hensyn til andre forhold ved avveiningen mellom «utlendingens» interesser og statens interesser.

Men rettslig er det da foretatt en vurdering av en art domstolene etter rettspraksis skal være forsiktige med å blande seg i.

Og moralsk dekker myndighetene seg bak en rettferdighetsargumentasjon som utelukkende er knyttet til å behandle like tilfeller likt.

Dette minner litt om en justisminister i et asiatisk land som ble spurt om de ikke burde mildne sin politikk etter å ha skutt flere hundre mennesker for narkotikaforbrytelser, fordi det nå satt flere tusen i fengsel og ventet på henrettelse. Han fremholdt da at det ville vært sterkt urettferdig overfor dem som allerede var henrettet, om man ikke også henrettet resten.

Uverdig for et land som Norge

Innvandringsregulerende hensyn er i dag blitt et argument som setter all annen argumentasjon til side.

I det ytre synes det som om myndighetene har panikk knyttet til at enhver medmenneskelig handling skal sette i gang et skred av ukontrollert ulovlig innvandring.

At et slikt syn har fått feste i rettsstaten Norge, skyldes nok egentlig at ethvert parti med regjeringsansvar ser for seg at enhver medmenneskelig handling skal starte at skred av ukontrollert velgerflukt til Fremskrittspartiet.

Det er uverdig for et land som Norge at personer uansett statsborgerskap ikke vurderes ut ifra sine egne forutsetninger, men isteden skal hjemsøkes av sine foreldres handlinger.

Les også

Mustafa Hasan skriver: Jeg er nervøs og stresset. Kommer jeg til å bli sendt ut?

Kampanje på sin plass

Det finnens mange utlendingssaker hvor resultatet kan virke urimelig, mange hvor resultatet faktisk er urimelig, og mange hvor politiske kampanjer er på sin plass. Men hva er det som gjøre denne saken spesielt viktig og egnet som utgangspunkt for debatt?

Ofte vil motstanden mot et vedtak i en utlendingssak bare knytte seg til den konkrete bevisvurderingen. For eksempel om det vedkommende forklarer, er sant, eller hvordan de politiske forhold i returlandet egentlig er.

Ofte vil motstanden knytte seg til den konkrete avveining mellom forskjellige interesser i forbindelse med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

Men det er altså ofte også et mer gjennomgående trekk, nemlig hvordan forvaltningens henvisning til «innvandringsregulerende hensyn» trumfer alle andre argumenter. Hvordan «innvandringsregulerende hensyn» i realiteten gjør at det ikke er noen reell avveining av andre faktorer.

Usaklig og illegitimt

Dette er ille nok, men i denne saken skyver «innvandringsregulerende hensyn» til og med til side hensyn som det ellers er sett som en selvfølge at er usaklige og illegitime. Da blir det en direkte utfordring mot rettsstaten.

Når forvaltningen, som i siste instans er regjeringens ansvar, foretar en vurdering etter såkalt fritt skjønn, finnes jo yttergrenser de ikke kan gå ut over.

Normalt ville det å legge vekt på foreldrenes handlinger være helt typisk for å legge vekt på et usaklig hensyn. Bare tenkt hvordan vi ville reagert hvis dette ikke dreide som om «utlendinger».

Mustafa Hasan viser frem underskriftene for saken sin. Foto: Terje Bendiksby/NTB

Urealistiske eksempler?

Sett at vi nektet en person å studere fordi faren hans var dømt for en terrorhandling.

Vi vet at ofre for seksuelle overgrep i barndommen kan få problemer i voksen alder. Sett at vi derfor nektet et offer for slike gjerninger å arbeide i en barnehage eller som lærer, fordi faren hans var dømt for å ha begått overgrepet.

Sett at en dyktig lege er blitt utdannet i utlandet på sine foreldres bekostning, og at det viser seg at foreldrene har hatt råd til dette på grunn av ulovlig innsidehandling, og at vi derfor fratar legen hennes legelisens.

Sett at vi nekter noen førerkort fordi vedkommende kommer fra en familie hvor far gjentatte ganger er dømt for grove trafikkovertredelser.

Disse eksemplene virker søkte, oppkonstruerte og urealistiske. Men de er ikke mer urealistiske enn at det er nettopp denne måten staten opptrer på i utlendingssaker.

Livredde for å bli domfelt

Da blir det en fare for rettsstaten når norske politikere tillater dette, og det er ynkelig og feigt at de gjør det fordi de er redde for å miste marginalvelgere. Da blir det viktig at Mustafa Hasan får bli i landet, ikke fordi han er en person man bør gjøre et unntak for, men fordi han er en person som etter generelle og allmenngyldige betraktninger absolutt bør få bli.

En avsporing fra disse poengene til slutt, men som også belyses ved denne saken, og som igjen er et helt utrolig eksempel på hvor feige mange politikere er i saker som er knyttet til innvandring og asylpolitikk:

Norske myndigheter er livredde for å bli domfelt i Menneskerettsdomstolen for brudd på barns rettigheter. Derfor lar man noen ganger barnets interesser på kort sikt gå foran, slik at man ikke sender ut personer under 18 år der dette kan føre til kritikk.

Isteden lar man dem bli i Norge, slik at tilknytningen til landet øker, og slik at skadevirkningene for vedkommende blir mangedoblet når man sender dem på hodet ut av landet straks de er fylt 18 år.

De som til enhver tid sitter i regjeringsposisjon, er altså ikke opptatt av hva som er til det beste for barnet på lang sikt, men bare opptatt av hvilke knep man kan bruke for ikke å bli felt for brudd på menneskerettighetene.


Mustafa Hasan var med i Aftenpostens podkast. Hør episoden her:

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Innvandring
  2. Asylpolitikk