Kronikk

Mellomkrigstidens jødehat: Plakater i Asker med oppfordring om ikke å leie ut til jøder

  • Jan-Erik Smilden
    Jan-Erik Smilden
    Journalist og historiker

Fra russetoget i Stavanger i 1933, fire måneder etter at Adolf Hitler hadde tatt makten i Tyskland. På banneret står det: «Endelig har også jødene fått et kors å bære». Bak går en russ som skal illudere jøde bærende på et stort hakekors. Bildet sirkulerte som postkort. Foto: Ukjent

Stavanger-russ lot en «jøde» bære hakekors i russetoget.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har den siste tiden fulgt nøye med i den til dels spinnville debatten om Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten?, og forleden kom jeg til å minnes en episode for rundt 60 år siden.

Min bestevenn fra den tid, Willy Schermann, og jeg satt på stranden ved Bunnefjorden i Oslo og hørte faren Elias snakke om krigen da hans far og tre brødre ble drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz, mens han selv klarte å flykte til Sverige. Familien var jøder.

Elias fortalte også om hvordan det var å være jøde i Norge før tyskerne okkuperte landet. Livet var ikke alltid en dans på roser. Det var både åpen, situasjonsbestemt og latent antisemittisme, og han snakket blant annet om at det var blitt malt hakekors på steder der jøder bodde eller jobbet.

Debatten om jødenes stilling i Norge på 1920- og 1930-tallet er stort sett blitt forbigått og er heller ikke tema i den pågående debatten om Michelet-boken og motboken. Men det er viktig ikke å glemme.

Moritz Moses Schermann (1889 - 1943) Foto: Snublestein.no

Charles Schermann (1915 - 1943) Foto: Snublestein.no

Willy Schermann (1918 - 1943) Foto: Snublestein.no

Oskar Schermann (1925 - 1943) Foto: Snublestein.no

Brukt som skjellsord

Jøde som skjellsord var ikke uvanlig. Tidligere stortingspresident Jo Benkow (1924–2013) mintes sin barndom i selvbiografien Fra Synagogen til Løvebakken fra 1985. Det går klart frem at Benkow ofte var utsatt for mobbing som bunnet i antisemittisme.

Jo Benkow la ned krans i Holocaust-museet under et besøk i Jerusalem i 1988. Foto: Erik Berglund

«Jeg fikk mye juling fordi jeg var jøde», skriver han, og fortsetter:
«En gang før krigen var det en gutt i parallellklassen som ba meg dra hjem til den helvetes svartsmuska jødemora mi. I virkeligheten brukte han enda grovere uttrykk som det er overflødig å sette på trykk.»

Som den milde og relativt konfliktsky mannen Benkow var, unnskyldte han noen av dem som sto bak. Han skyldte også på sitt eget temperament, som av og til fosset over. Men han var sterk og kunne slå fra seg, så det var ikke så lurt å erte på seg guttungen fra Bærum.

Den kjente pianisten og komponisten Robert Levin (1912–1996) mintes sin første skoledag i selvbiografien Med livet i hendene fra 1983. Da ble han kalt «jødefaen eller noe lignende». Unge Robert smalt til mobberen så han begynte å blø neseblod.

Pianisten Robert Levin ble utsatt for jødehets på sine første skoledag. Foto: AFTENPOSTEN

Hverdagsantisemittisme

Det var forskjellige typer antisemittisme i mellomkrigstiden. Den vanligste var nok det jeg vil kalle hverdagsantisemittismen. Den var basert på fordommer, religion, frykt for en fremmed kultur, stereotypier og frykt for at jøder skulle ta jobber fra nordmenn. Dette siste var spesielt tilfelle i «de harde trettiåra».

Det var ikke uvanlig at jødiske barn på skolen ble møtt med at «dere jødene drepte Jesus».

Et par steder i Asker ble det i 1934 satt opp plakater der villaeierne ble oppfordret til ikke å leie ut til jøder. Samme året vedtok et av vellene i Bærum at styret kunne nekte medlemmer å selge eller leie ut eiendommene sine til folk av semittisk avstamning.

Strukturell antisemittisme

I byråkratiet og andre steder fantes det en strukturell antisemittisme, som når jødiske søknader om statsborgerskap skulle vurderes. Den såkalte jødeparagrafen som forbød jøder å komme til Norge, ble opphevet i 1851. Likevel var de fremdeles ikke særlig velkomne.

Det tok ofte 20 år for en jøde å få statsborgerskap i Norge, mens det for eksempel tok fem for en svenske. Noen, som Irene Levins morfar Rubin Pinkowitz, måtte vente i 29 år.

På slutten av 1920-tallet raste en stor debatt om shechita – rituell slakt av varmblodige dyr i henhold til jødiske matregler. Her ble dyrevelferd og antisemittisme blandet til en skikkelig røre.

Statsminister for Bondepartiet og senere NS-medlem Jens Hundseid. Foto: SCANPIX

Under en debatt om saken i Stortinget i 1929 uttalte landbruksskolebestyrer Jens Hundseid fra Bondepartiet, senere statsminister, fylkesmann og NS-medlem under krigen, følgende:
«Vi har ingen forpliktelser til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til sine religiøse orgier.»

Denne formen for slakt ble forbudt i 1930.

Slik som dette er greit å ta frem i år, ett hundre år etter at Bondepartiet ble etablert. Ved stortingsvalget i 1930 kalte Bondepartiet høyrefolk for «jødekapitalister» og arbeiderpartifolk for «jødebolsjeviker».

Ideologisk antisemittisme

Konspirasjonsteoriene om jøder var mange, ikke minst påstanden om at de hadde planer om å sikre seg verdensherredømme. Nazistiske organisasjoner som Den nasjonale Legion, Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti og ikke minst Nasjonal Samling, benyttet seg til fulle av slike teorier. Her var den ideologiske antisemittismen.

Det var også i dette brune sjiktet at hærverk på jødisk eiendom og andre jødefiendtlige aksjoner ble et synlig tegn på antisemittisk fanatisme. I april 1934 ble det malt et stort hakekors i rødt, hvitt og blått på hagemuren til synagogen i Bergstien i Oslo.

Hvor omfattende var så antisemittismen i mellomkrigstiden? Oskar Mendelsohn, forfatter av Jødenes historie i Norge, mener at den ikke var så utbredt. Men det er av flere grunner vanskelig å vite omfanget:

• Ønsket om ikke å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet førte til underrapportering.

• Etter krigen ble det i mange jødiske hjem snakket lite om det som hadde skjedd. Ikke minst ville man skåne barna.

• Holocaust var så forferdelig at antisemittismen før krigen bare ble en fotnote.

Selv om flere norske historikere har interessert seg for dette temaet, har det vært for lite forskning. Det som finnes, har ikke nådd bredt ut i det norske samfunn.

Tvilte på tilbakevending

Det som skjedde med jødene i Norge under krigen, er vel kjent. En hendelse som ikke er like kjent: Frykten for at antisemittismen ville overleve krigen førte til at Det Mosaiske Trossamfund (DMT) på et styremøte i Stockholm i 1944 diskuterte om jødene virkelig burde vende tilbake til Norge når landet igjen var blitt fritt.

Hvordan gikk det så med min venn Willys familie? Da Elias kom tilbake til Norge etter krigen, fant han ut at det bodde nazister i familiens leilighet på Mosseveien. Det tok ett år å få kastet dem ut.

Elias og familien fikk ingen hjelp av norske myndigheter og heller ingen økonomisk støtte for å komme i gang med livet igjen. Leiligheten var ribbet for alt inventar.

De fire medlemmene av Schermann-familien som bodde i Mosseveien 203 og endte sine liv i Auschwitz, har alle fått sine snublesteiner. Her er en av dem. Foto: Snublestein.no

En morgen jeg var på vei til skolen på slutten av 1950-tallet, så jeg at det var malt hakekors på vinduet til lokalene der Elias drev et klesagentur. Dette gjentok seg en stund senere.

Hadde man ikke lært noe av krigen?

Kilder: Oscar Mendelsohn: «Jødenes historie i Norge», Press 2019

Irene Levin: «Vi snakket ikke om Holocaust», Gyldendal 2020

Einhart Lorentz, Håkon Harket, Trond Berg Eriksen: «Jødehat, antisemittismens historie fra antikken til i dag», Cappelen Damm 2009

Per Ole Johansen: «Norge og jødene 1914 – 1945», Foredragsmanus utarbeidet for Norsk Forening Mot Antisemittisme, februar 2011

  1. Les også

    Jødehatet lever. Det angår også deg. | Ingeborg Senneset

  2. Les også

    Ny bok: Kraftig oppgjør med jødehatet i Aftenposten og norsk presse

  3. Les også

    Aftenpostens mørke fortid var en øyeåpner

  4. Les også

    Rom ledig etter krigen - historien om far og kameraten hans | Svein Olav Kolset

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Relevante artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Som norsk jøde kan jeg ikke akseptere at mitt samfunns historie baseres på at fakta endres

  2. KULTUR
    Publisert:

    Filmanmeldelse: Gir en nådeløs og hardtslående dom over nordmenn under krigen

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Her er planen for nye sykehusbygg i Oslo

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Året er 2026. Vi er samlet for å takke den norske oljeindustrien for alt den har gjort for oss.

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Vi står ved et tidsskifte for fremtidens by: Utbyggerne må stagges og arkitektene frigjøres

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Fredsprisen er kanskje den vanskeligste av nobelprisene å dele ut