Kronikk

Norge settes på harde prøver i spillet om Latin-Amerika

  • Benedicte Bull
    Professor, Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo
  • Mariano Aguirre
    Chatham House og Friedrich Ebert Foundation

Et stadig økende konfliktnivå gjør at Norge må vise mer utenrikspolitisk mot i sin politikk knyttet til Latin-Amerika, mener kronikkforfatterne. Her utenriksminister Ine Eriksen Søreide (t.v.), statsminister Erna Solberg og utviklingsminister Dag-Inge Ulstein før åpningen av FNs høynivåuke. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Norge må ta tydelige standpunkter fra sak til sak, med ulike allierte i Nord og i Sør.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Konflikten mellom USA og Kina spiller seg ut på mange arenaer, også de mer perifere. I Latin-Amerika har brytningen mellom USA og Kina vært tydelig i minst et tiår. Et stadig økende konfliktnivå setter nå Norges linje i regionen på harde prøver.

Siden 1990-tallet har Norge kunnet spille en perifer, men tidvis viktig rolle som støttespiller for menneskerettigheter, demokrati, urfolk, miljø og fred i Latin-Amerika, uten at det har krevd store politiske ofre.

Benedicte Bull

Dette var kontroversielt under den kalde krigen, da Latin-Amerika var preget av USA-støttede diktaturer og borgerkriger. Men fra 1990-tallet ble det etablert en regional enighet om betydningen av demokrati og menneskerettigheter, som i prinsippet også har vært støttet av USA. Norge har blant annet sammen med USA støttet regionale menneskerettighetsorganisasjoner, anti-korrupsjonsarbeid i Mellom-Amerika og fredsprosesser i Guatemala og Colombia.

Enigheten slår sprekker

Fra rundt et tiår siden begynte den regionale enigheten å slå sprekker. Den åpenbare årsaken var at både menneskerettigheter og demokrati ble politisert og preget av en dyp kløft mellom høyre- og venstreorienterte regjeringer. Men bak ligger en stadig tydeligere stormaktskonflikt.

Mariano Aguirre

I løpet av de siste to tiårene er Kina blitt den viktigste handelspartneren for de store landene i Latin-Amerika (unntatt Mexico) og en betydelig långiver og investor.

Inntil nylig har Kina holdt en lav profil. Kineserne har vært aktive i regionale organisasjoner, men uten å utfordre deres prinsipper. Tilgjengelige penger fra Kina gjorde venstreorienterte land mindre avhengig av USA, IMF og Verdensbanken, men Kina har i like stor grad investert i høyreorienterte land.

Kinas presidnet Xi Jinping (t.v.) og Venezuelas president Nicolás Maduro under et møte i Folkets store hall i Beijing i 2015. Xi lovet store investeringer i Latin-Amerika. Foto: KIM KYUNG-HOON / Reuters / NTB

USAs tvetydige spill

Det er i alle fall to årsaker til at harmonien nå er slutt. Den ene er at Kina har gått fra å finansiere infrastruktur og energi, til å være tungt involvert i industri, tjenester og – ikke minst – telekom og overvåkingssystemer. Med økende interesser og selvtillit har Kina i mindre grad sett igjennom fingrene med alt fra de mellomamerikanske landenes Taiwan-tilknytning, til kinafiendtlige utsagn fra populister som Brasils president Jair Bolsonaro.

Mens latinamerikansk næringsliv og politikere forholder seg pragmatiske til Kina, er kinesiske selskaper stadig oftere i konflikt med sivilsamfunnsorganisasjoner om miljø og demokrati.

Den andre grunnen er at USA gjennom to tiår gradvis har trukket seg tilbake fra sitt militære, økonomiske og politiske lederskap. På tross av det intervenerer USA stadig direkte for å fremme sine interesser. Dette skjer også om det går på bekostning av demokrati og menneskerettigheter.

Men til forskjell fra tidligere tider har USA liten vilje til å bruke særlig ressurser på intervensjonene. Det er ikke minst tydelig i Venezuela, der tomme militære trusler og lite målrettede økonomiske sanksjoner har underminert USAs troverdighet.

Norge fikk føling med det da man forsøkte å tilrettelegge for dialog mellom partene i fjor. Som vanlig koordinerte Norge med USA, mens USA drev et tvetydig spill som torpederte den skjøre dialogprosessen.

USA mangler en langsiktig strategi

USAs svekkelse er blitt fremskyndet med Trumps Latin-Amerika-politikk, som bærer preg av mye taktikk, men lite strategi. Man klarer å utmanøvrere motparter og tvinge igjennom sine prioriteringer.

Eksempler er den nye handelsavtalen med Mexico og innføring av et nytt migrantregime overfor Mellom-Amerika. Men USA mangler en langsiktig strategi for å sikre en dominans basert på samtykke, og ikke sporadisk maktbruk og trusler.

Det nyeste utslaget av spenningene kom med presidentvalget i den Inter-Amerikanske Utviklingsbanken (IDB) 12. september. IDB har siden etableringen i 1959 vært en viktig kilde til utviklingsfinansiering for de fattigste landene i Latin-Amerika. Hovedsete er i Washington, D.C., men det har vært en uskreven regel at presidenten er fra Latin-Amerika. Norge ble medlem i 1986 og har brukt banken til blant annet å kanalisere bistand til miljø og likestilling. Kina ble medlem i 2009 og har etter hvert blitt en mer aktiv og sjenerøs støttespiller enn USA.

Fra et møte i Den interamerikanske utviklingsbanken i Cuzco, Peru i 2004. Foto: Karel Navarro / AP /NTB

I strid med multilaterale prinsipper

Da USA insisterte på at en representant for opposisjonen mot president Nicolás Maduro skulle representere Venezuela på IDB-toppmøtet i Kina i fjor, nektet Kina. Møtet ble kansellert. Da ny president skulle velges, klarte Trump å trumfe igjennom sin kandidat til vervet – den ultrakonservative, Florida-fødte Cuba-motstanderen Maurico Claver-Carone.

Dette var stikk i strid med multilaterale prinsipper. Nå fryktes det at USA vil bruke kontrollen med IDB til å nekte finansiering til land som knytter seg tett til Kina.

EU foreslo å utsette valget til etter presidentvalget i USA, ikke minst for å unngå at IDB skulle bli lammet av en konflikt om Joe Biden overtar etter Trump om kort tid. Norge holdt en lav profil, men fulgte etter hvert EUs protest mot USAs åpenbare brudd på multilaterale prinsipper som skulle verne om Latin-Amerikas suverenitet. Selv om det hadde lite å si for utfallet, sender det et viktig signal.

Norge må ta tydelige standpunkter

Konflikten om IDB vil ikke bli den siste, og Norge vil ikke alltid kunne henge seg på et EU-initiativ. Konflikten er et uttrykk for en dyp splittelse mellom de latinamerikanske landene. Men den har storpolitiske implikasjoner og setter Norges linje på en prøve. Det er bare i Brasil at Norge har tunge økonomiske interesser.

Men Norges engasjement i resten av Latin-Amerika har vært investeringer i egen utenrikspolitisk status. Med et stadig mer splittet internasjonalt samfunn blir det langt mer komplisert å innkassere poeng fra denne type engasjement. I tiden fremover vil det ikke holde å velge å være tro mot en gammel alliert, eller å knytte seg opp til en ny stormakt.

Som i den kalde krigen kan også denne stormaktskonflikten bli varmere utenfor konfliktens kjerneområder, inkludert i Latin-Amerika. Da er Norge nødt til å ta tydelige standpunkter fra sak til sak, med ulike allierte i Nord og i Sør. Det vil kreve utenrikspolitisk mot og en mer prinsipiell tenkning om et perifert, men likevel viktig utenrikspolitisk forhold.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Sør-Amerika
  2. Utenrikspolitikk
  3. Norge
  4. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Religionsfrihet som skalkeskjul for diskriminering

  2. VERDEN

    – Vaksinekappløpet viser oss den nye verdensordenen

  3. KOMMENTAR

    Selvbestemt abort er ikke det viktigste som står på spill når Trump utnevner ny dommer til høyesterett.

  4. NYHETSANALYSE

    En ny historisk avtale for Midtøsten. Hva betyr den egentlig?

  5. KRONIKK

    Hviterussland i skuddlinjen mellom øst og vest?

  6. KOMMENTAR

    Han skaper optimisme for klima (og bygger kullkraft)