Kronikk

Det er på tide å innse at en felles offentlig samtale er umulig

  • Tellef S. Raabe
    Stipendiat, University of Cambridge

Det er god grunn til å være bekymret for at en kollektiv bevissthet rundt nyhetssaker og politikk forvitrer. For eksempel slukner «leirbålet» Dagsrevyen, skriver kronikkforfatteren. Programledere her er Ingvild Bryn og Jon Gelius. Foto: Terje Pedersen / NTB

I dag har nordmenn hverken felles plattformer, fungerende debattflater eller delte nyhetsvaner.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Norge er det mye som fungerer godt. Vi har høy tillit til institusjoner og hverandre, forholdsvis lav ulikhet og beskjeden grad av polarisering. Det finnes selvsagt splittende saker og hatsk retorikk, men det er lite som tyder på at meningsmotsetningene i befolkningen har vokst seg sterkere de siste årene.

Likevel leser vi stadig bekymrede uttalelser om polarisering. Jürgen Habermas’ borgerlige offentlighet – alle skal kunne bidra på lik linje, og de beste argumentene skal vinne frem – trekkes frem som et ideal. Dette narrativet underkjenner de tre viktigste utviklingstrekkene ved samfunnsdebatten: Plattformisering, kommentarfeltdød og fragmentering av nyhetsbruk.

Plattformisering

Med plattformisering mener jeg i denne sammenheng at mediebruk forflytter seg til ulike lukkede økosystemer som krever innlogging. Et eksempel på en slik silo er den største: Facebook. Jeg er kritisk til mye ved Facebook, men det er unektelig praktisk at majoriteten av befolkningen befinner seg på samme plattform.

Nå er Facebooks hegemoni truet, og deres svekkede markedsposisjon skyldes fremveksten av mindre og spesialiserte plattformer som appellerer til ulike demografiske grupper. Eksempler er debattfora som Reddit, brukergenererte «aviser» som Medium, WhatsApps gruppechatter, kanalene til Jodel, kommentarfeltene til Youtube og kommunikasjon via nettspill som Fortnite.

Et annet eksempel er Tiktok, som på rekordtid er blitt den mest populære plattformen blant de yngste. Selv om jeg fortsatt er i tjueårene, aner jeg ikke hva som foregår der. Utviklingen gjør det vanskeligere for ulike demografiske grupper å diskutere digitalt.

Les også

Jeg har 350.000 følgere på Tiktok. Og jeg har en advarsel til alle foreldre. | Kristoffer Kaayne Kaalsaas

Kommentarfeltdød

Ved siden av Facebook er nok avisenes kommentarfelter de mest omtalte arenaene for det offentlige ordskiftet. Ettersom de analoge avisenes debattsider hadde naturlige plassbegrensninger, fantes ikke slike brede debattflater før internett. Derfor var begynnelsen av 2000-tallet preget av optimisme: Internett skulle skape allment tilgjengelige debattarenaer som bidro til deliberasjon, altså at kraften i de bedre argumenter skulle drive diskusjonene videre og slik styrke demokratiet.

I løpet av de siste årene har de aller fleste mediehus stengt kommentarfeltene sine, hovedsakelig med begrunnelsen om at moderering er for ressurskrevende. Floden av edder og galle var uhåndterbar.

Facebooks hegemoni er truet, og vi har fått mindre og spesialiserte plattformer som appellerer til ulike demografiske grupper, skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Dessuten får et fåtall stemmer uproporsjonalt mye oppmerksomhet, og deres holdninger er slett ikke representative for befolkningen. For eksempel er det dokumentert at brukere av partiske medier som Document og Resett er langt mer aktive nettdebattanter enn gjennomsnittet.

Selv om folk flest ikke selv deltar i kommentarfelter, har nettrollenes aktivisme likevel en negativ konsekvens. Denne omtales som «The Nasty Effect». Det originale innlegget, for eksempel kronikken eller nyhetssaken, oppleves mer negativt fordi kommentarfeltet gir inntrykk av at «alle» synes at det er idiotisk.

Det finnes selvsagt eksempler på velfungerende digitale debatter, men disse vil som regel forekomme hos nisjepublikasjoner eller i små, lukkede grupper. Kommentarfeltene var aldri, og vil aldri være, samlende arenaer for befolkningen.

Les også

Nordmenn er verdens mest tillitsfulle. Unntaket er tilliten til pressen. | Kjersti Thorbjørnsrud

Informasjonsgapet øker

En tredje driver for fragmenteringen av offentligheten er nyhetsøkonomien. Det fysiske opplaget til norske aviser fortsetter å stupe. Mer enn halvparten av papiropplaget har forsvunnet på under ti år, og de fleste aviser legger innholdet sitt bak digitale betalingsløsninger.

Slike «betalingsmurer» er både viktige og naturlige, for digitale abonnenter er helt essensielle for å finansiere journalistikk og for å opprettholde mediemangfoldet. Samtidig holdes majoriteten utenfor, og de få med abonnementer blir del av lukkede meningsuniverser som i stor grad styres av demografi.

At mediebruk følger klasse er ikke noe nytt, men skillet mellom dem som har tilgang på «kvalitetsnyheter», og dem som ikke har det, vokser. Videre har SSB funnet at lesingen av både papiraviser og nettaviser generelt har falt betydelig det siste tiåret. I 2010 leste 80 prosent av nordmenn en papir- eller nettavis på en gjennomsnittsdag, mot 66 prosent i 2019. Nyhetskonsum kan selvsagt også foregå på Snapchat eller podkast, men det virker tydelig at nyhetsbruk på tvers av formater og flater er synkende.

Mer enn halvparten av avisenes papiropplag har forsvunnet på under ti år, skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB

For eksempel svekkes populariteten til gratistilbudet Dagsrevyen. Fra å ha hatt en oppslutning på over 50 prosent på 1980-tallet, er det i dag 12 prosent som ser på. I aldersgruppen 20–39 er andelen under 3 prosent. Det er problematisk at «leirbålet» slukner – at vi ikke lenger får et godt og grundig felles informasjonsgrunnlag.

Man kan selvsagt argumentere for at omtrent halvparten av befolkningen er innom VG hver dag, men her er det mye lettere å velge bort innhold man ikke er interessert i. Man «skanner» primært forsiden etter det som appellerer til en selv og leser sjelden flere lengre saker.

Les også

Mediene har sviktet de unge | Joacim Lund

Representasjon er løsningen

I dag har nordmenn altså hverken felles plattformer, fungerende debattflater eller delte nyhetsvaner. Hva kan vi gjøre for likevel å opprettholde en best mulig samfunnsdebatt? Det enkle svaret er representasjon – så bredt definert som mulig.

Ettersom enkeltpersoner enten skygger unna samfunnsdebatten eller blir usynlige i mylderet av stemmer, er representasjon helt essensielt. Befolkningen må i det aller minste kunne lese om eller se på personer i situasjoner som de kan kjenne seg selv igjen i, eller som tar debatter på deres vegne.

Dét er vanskelig å få til dersom medieorganisasjonene fortsetter å være så homogene, for journalister har en tendens til å snakke med dem som ligner på dem selv.

18,2 prosent av befolkningen er første- eller annengenerasjons innvandrere, men journalister har en tendenes til å snakke med dem som ligner på dem selv, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB

Det er verdt å minne om at 18,2 prosent av befolkningen er første- eller annengenerasjons innvandrere, og at de soleklart største gruppene – polakker og litauere – er nærmest usynlige i mediene. 42 prosent bor på tettsteder med færre enn 10.000 innbyggere, og 37 prosent er yngre enn 29 år. Dessuten er det 65,4 prosent av den voksne befolkningen som ikke har høyere utdanning.

Mediene må i større grad representere disse gruppene for å speile befolkningen de skriver for. Og illusjonen om en felles offentlighet, hvor alle deltar på lik linje, må legges død.

Kronikken er basert på en lengre tekst i tidsskriftet Samtiden.

  1. Les også

    Demokratiet står i fare for å miste unge stemmer

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Samfunnsdebatt
  2. Journalistikk
  3. Kommunikasjon
  4. Kronikk
  5. Mediemarkedet

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Private barnehager: Arbeiderpartiet går fra pragmatisme til ideologi

  2. KRONIKK

    USA eskalerer kald krig med Kina

  3. ØKONOMI

    Norges Bank nærmer seg beslutning om digitale penger. Dette vet vi om prosessen så langt

  4. DEBATT

    Kort sagt, fredag 11. september

  5. A-MAGASINET

    Polariseringen i USA: – Mange amerikanere snakker nå kun med folk de er enige med

  6. NORGE

    Kampen om pasientjournalen din pågår nå. Liv og milliarder av kroner står på spill.