Kronikk

Salmesang på livet løs

  • Forf>høgskolelektor I Musikk Fjellhaug Misjonshøgskole
  • <forf>aage Myksvoll <

PÅSKEMORGEN SLUKKER SORGEN. Mennesket legger tone til språket fra sin tidligste barndom. Gjennom salmene befester kirkene sin kulturelle tilhørighet. En ny tendens i dagens Norge er at det nå skrives salmer også av diktere utenfor den kirkelige krets.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

SPENN I TID. Mellom kirkefaderen Ambrosius og sangartisten Ole Paus er det et tidsspenn på ca. 1700 år. Begge tilførte, uten sammenligning forøvrig, nye impulser til salmesangen. Da versjonen til Paus av "O bli hos meg" lød gjennom eteren på 80-tallet, blåste det en vokal fønvind inn over det norske kirkelandskap. Eller sjokkbølger, vil noen si. Spørsmålene meldte seg: Hva er en salme og hvem er salmene skrevet for? Da Jon Roar Bjørkvolds bok "Det musiske menneske" utkom i 1989, skapte den oppmerksomhet på tvers av livssyn og religiøs oppfatning. Hans tese om at den spontane barnesangen er vårt musikalske morsmål, fremmet en fornyet begeistring og oppmerksomhet omkring sangens mysterium. Sangen som et urmenneskelig og ufrakommelig uttrykk er et grunnleggende kjennetegn på tvers av kulturer, er et av Bjørkvolds hovedanliggender.

Tone til språket.

Kirken og nyere musikkforskning kan enes om én ting: Mennesket er en tonal skapning som fra barnsben av spontant legger tone til språket. Sangen er intet mindre enn et eksistensielt drama — den går på livet løs. Kirkens salmesang har gjennom århundrene bekreftet dette. Gjennom salmene - ikke minst - får mennesket mulighet til å bære frem sin bekjennelse, øse ut sine lengsler, sin tvil og sorg. Ja, til og med opplevelsen av meningsløshet gis det rom for. Mange vil si: I et lukket rom for en begrenset krets. Ja, kanskje det, men bildet er adskillig mer sammensatt. Fordi salmesangen går på livet løs, nærmest ubegrenset i sin tematikk, har den slått dype røtter utenfor kirkens rom. Fosnes Hansens roman "Salme ved reisens slutt" er et lysende eksempel på hvordan salmen representerer en felles kulturell forankring. I dag viser salmene seg å være et av de poetiske og musikalske uttrykk som har en av de største kulturelle breddvidder: fra bedehus til kulturens "profane" musikkmiljøer er den en kilde til fornyelse på flere plan. Salmenes poesi og slitesterke melodier har gitt bedehus og kirker et kulturelt ansikt, og for deler av artistmiljøet har salmenes tekster og melodier hatt en nærmest magnetisk tiltrekningskraft. Etter Ole Paus, Kari Bremnes og Mari Boine har flere fulgt etter: Bjarne Brøndbo, Bjøro Håland, Kenneth Sivertsen m.fl.

Grensesprengende.

Augustins definisjon av salmen (hymnen) var ganske enkelt at den skulle være "en sang til Guds ære". I dette ligger ikke så lite av salmens grensesprengende funksjon. Lovsangen er en invitasjon til deltagelse, på tvers av alder, kjønn, sosial status og politisk ståsted. Lovsangen definerer menneskets egentlige bestemmelse: skapt til å ære og opphøye sin Skaper. Gjennom salmesangen befester kirken sin kulturelle identitet. Kirken er ikke utenfor kulturen. Den er selv kultur, og dens arbeid får kulturelle og samfunnsmessige konsekvenser. Den er en åndelig størrelse fundert på bibel og bekjennelse. Nettopp derfor skal den si ja til det sant menneskelige, til gode menneskelige fellesskapsverdier som er i pakt med det kristne menneskesyn. I kirkens salmesang gjøres dette perspektivet synlig, for ikke å si hørbart. Sangen forutsetter fellesskap. Den skal bidra til at fellesskapet styrkes og ekspanderes. I så henseende finnes ingen grenser. Det tales ofte om en verdensomspennende kirke, og det med rette. Kirkens poetiske uttrykkskraft manifesterer dette til fulle. I salmesangen har den globale kirke et felles uttrykk som er i konstant utvikling, som bekrefter dens røtter og gir den visjon om et forkynnende og diakonalt oppdrag i verden. Dette helhetssyn på livet kommer meget talende til uttrykk hos salmedikteren Wexels: Hvert et lys i livets natt, hver en trøst i livets smerte/hver en glede i vårt hjerte, hver en sjels og legems skatt/ alt hva skjønt vårt øye skuer, alt hva herlig ånden vet/ alt hva mildt i hjertet luer, skapte, Gud, din kjærlighet.

Slitesterke.

Men hva er det som gjør at salmene har styrket sitt nedslagsfelt utenfor kirkens rom de siste årene? Et stort antall av salmenes melodier representerer musikalsk stoff som har vist seg uvanlig slitesterke gjennom flere hundre år. Vi ser stadig flere eksempler på at ulike musikkgenrer ser salmemelodier som inspirasjonskilde. Ikke minst har de religiøse folkemelodiene fått et bemerkelsesverdig oppsving. Grunnen til dette ligger i alle fall på to plan. De klassiske salmemelodienes sangbarhet og suverene melodiske kvalitet inviterer rett og slett til improvisasjon og nyskaping. Det andre er melodienes og tekstenes kollektive forankring i en felles historie. Salmene er historiske dokumenter som gir et enestående innblikk i menneskers livsvilkår til ulike tider. Behovet for åndelige og kulturelle røtter er utvilsomt en del av bildet. Dette kommer vakkert til uttrykk hos Arnold Eidslott i diktet "Mitt folk": Vær hilset brødre/ mine søstre og sønner/ i denne hellige grunn av/ sagn stamtavler og salmetoner.Dette handler utvilsomt om mer enn nostalgi. Det sier noe om hvordan salmenes begrepsapparat har dannet et åndelig og mentalt rammeverk rundt menneskers hverdag. Salmene har ikke hatt en funksjon kun begrenset til kirkens rom, men også utenfor, i det øvrige kulturliv.Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde! Slik skriver Petter Dass i sin kanskje mest kjente salme. Utsagnet er deklamerende og for mange kanskje provoserende. Hvorfor fenger det uansett? Hvorfor fester det seg? God poesi, ja, - men det er Dass' helhetsperspektiv på livet, hans evne til å ta menneskers konkrete livssituasjon på alvor, som gjennomlyser hans poesi. Derfor er den blitt folkelesning. I dette perspektiv utfordrer Petter Dass dagens salmediktere. Svein Ellingsen går på lignende måte inn i vår tid når han skriver: Noen må bære en annens nød/ noen må vise mildhet/ noen må kjempe for andres rett/ Gud, la ditt rikes tegn bli sett!/ Hjelp oss å følge ditt bud!

Tradisjon og fornyelse.

Salmediktning har til alle tider stått i spenningen mellom tradisjon og fornyelse. Det gjelder innhold og form, så vel som musikalsk og melodisk profil. Tradisjonen viser seg å være usedvanlig slitesterk. En ny tendens ved salmens utvikling i Norge er at det nå skrives salmer også av diktere utenfor den etablerte kirkelige krets. Kirken utfordres til å ha et lyttende øre til denne utviklingen. Det er nødvendig, fordi - når alt kommer til alt - er det menneskers livstolkning og søken etter håp det dreier seg om. Dette perspektivet av håp har vært et grunnmotiv i salmediktningen til alle tider. Få salmediktere har vel som Grundtvig, med sin poetiske eleganse, klart å gi stemme og inspirasjon til nettopp dette:

Krist stod opp av dødei påskemorgen røde!Ti synger lydt og sjelegladhans menighet i allen stad:Ære være Gud i det høye!

Les mer om

  1. Kronikk