Kronikk

Redningsmannen Bernadotte

  • Tvangsinternert
  • Wanda Heger
  • Fange Nr. 62954
  • Odd Kjus
  • Fange Nr. 54266
  • Kristian Ottosen
  • Fange Nr. 63030
  • Stig Vanberg
  • Fange Nr. 116682
  • Bjørn Egge

VERD SITT RY. Forsøk har vært gjort på å redusere betydningen <br></br>av innsatsen til den humanitære foregangsmannen Folke<br></br>Bernadotte under den annen verdenskrig. Vi fikk erfare at han var en av krigens virkelige helter, skriver artikkelforfatterne.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

PROBLEMER. Bernt Lunds kronikk i Aftenposten den 20. august 2005 "Fangenes moralske dilemma" reiser problemer tidligere fanger i tyske konsentrasjonsleirer og fengsler sliter med når det gjelder forholdet til medfanger. Hans kronikk trenger imidlertid et supplement. Det gjelder fangenes matsituasjon, og det gjelder Ingrid Lomfors' bok "Blind fläck", som blir brukt mot den innsats Sveriges Røde Kors gjennom Folke Bernadotte utførte våren 1945.

Sult og utmattelse.

Først angående norske fangers situasjon i Sachsenhausen og deres ernæring. "De var relativt privilegerte", skriver Bernt Lund. De første norske fangene kom til Sachsenhausen i 1940. Fra da av og frem til våren/sommeren 1943 fikk norske fanger bare den elendige leirkosten. I tillegg til det brutale regimet førte det til at i årene 1940-1943 døde mange nordmenn av sult, underernæring og utmattelse. Andre pådro seg alvorlige sykdommer som de kom til å slite med resten av livet.Fra og med våren/sommeren 1943 fikk norske fanger en vesentlig forbedring i sitt kosthold, noe som skyldtes matpakker fra Røde Kors. Dette førte til at man deretter kunne si at norske fanger var relativt privilegerte. De delte sine pakker med utenlandske medfanger og norske Nacht und Nebel-fanger, dvs. fanger i den verst stilte kategori, som aldri fikk tillatelse til å motta pakker. Bernt Lunds omtale av Ingrid Lomfors' omtalte bok, "Blind fläck", må sees i sammenheng med det TV-program som produsenten Christian Catomeris har utarbeidet. Dette programmet ble sendt på Svensk TV2 den 5., 6. og 12. juni i år, og gir i det store og hele et negativt bilde av den innsatsen Sveriges Røde Kors gjennom Folke Bernadotte utførte våren 1945. Bernt Lund har neppe vært klar over dette programmet.

Samlet i Neuengamme.

På vegne av den svenske regjering og Sveriges Røde Kors forhandlet Folke Bernadotte med den øverste Gestapo-sjefen, Heinrich Himmler, om å ta de skandinaviske fangene ut fra Tyskland og overføre dem til Sverige. Dette lyktes i første omgang ikke. Himmler gikk imidlertid med på at de skandinaviske fangene som befant seg i ulike konsentrasjonsleirer og fengsler over hele Tyskland (til sammen over 150 ulike steder), skulle kunne samles i leiren Neuengamme i nærheten av Hamburg. Men Neuengamme var allerede overfylt. For å få plass til skandinavene forlangte SS-leirkommandanten at en del fanger ble flyttet til andre leirer. Og siden han ikke hadde eget transportapparat, krevde han at denne transporten skulle utføres av De hvite bussene. Her ble Bernadotte stilt overfor et rent ultimatum. Om dette ikke ble fulgt, risikerte han at hele redningsaksjonen ville bli avlyst. Bernadottes mannskaper måtte gjennomføre transporten som gikk over to døgn — fra Neuengamme til andre konsentrasjonsleirer.Denne transporten har vært godt kjent siden 1945, bl.a. fra Sven Frykmans bok "Rödakorsexpeditionen till Tyskland" og Åke Svensons bok "De vita bussarna", som utkom i 1945. Den er følgelig ingen "blind flekk".

Skjevt lys.

Fordi både Lomfors og Catomeris fokuserer på denne transporten, kan TV-programmet få seerne til å tro at dette var en vesentlig del av Sveriges Røde Kors-ekspedisjon. Dette er ikke tilfellet, og kaster et meget skjevt lys over den bedriften De hvite bussene utførte i over 30 dager under de kaotiske tilstander som hersket i krigens siste fase. Det er ikke noe nytt at det i flere år har pågått et bevisst arbeid i visse kretser i og utenfor Sverige for å redusere den innsatsen Sveriges Røde Kors-ekspedisjon under ledelse av Folke Bernadotte utførte. Men heldigvis har det også vært foretatt en nitid og samvittighetsfull granskning fra andre hold når det gjelder å kaste lys over betydningen av Bernadotte og hans mannskapers innsats. En av dem som har bidratt mest til en balansert fremstilling, er den svenske statsviteren Sune Persson, som etter flere års granskning i september 2002 utga sin bok "Vi åker till Sverige. De vita bussarna 1945".

Humanitær gjerning.

Sune Perssons konklusjon er følgende: "Rödakorsexpeditionen 1945 var ju egentligen den svenska regeringens og svenska statens aktion och som sådan den kanske viktigaste innsats Sverige gjorde under hela andra världskriget. Ja, den var förmodligen den viktigaste humanitäre gärning Sverige utfört under hela 1900-talet. Vi i Sverige borde vara enormt stolta över det mirakulösa verk som något hundratal svenskar, män och kvinnor, läkare och sjuksköterskor, chaufförer och officerare utförde under Folke Bernadottes ledning under några få, ohyggligt dramatiska, veckor i det andre världskrigets slutskede.Varför reses det inte ett nationellt monument över denna hjältemodiga svenska aktion? Ett sådant minnesmärke skulle också bli en värdig, om än senkommen, hyllning til de tiotusentals koncentrationslägerfångar som 1945 kunde höra de förlösande orden: Vi åker till Sverige!"La oss håpe at Bernt Lunds kronikk fører til at gjenlevende norske fanger i Tyskland under krigen engasjerer seg i debatten i Sverige, til forsvar for vår redningsmann Folke Bernadotte og De hvite bussene - og for vårt sterke ønske om at det i Sverige reises et monument.I Norge er Folke Bernadotte og De hvite bussene hedret med bl.a. en byste i Norges Røde Kors' hovedkvarter og på Voksenåsen, Norges gave til Sverige som takk for hjelpen under krigen.

De oppgitte fangenummer er fra Sachsenhausen konsentrasjonsleir.

Les mer om

  1. Kronikk