Kan Polen reddes fra autokrati?
Polens retur til Europa skjer langs en humpete vei.
Nina Witoszek er prosjektleder for The Arne Næss Programme on Global Justice and the Environment ved Universitetet i Oslo.
«Mine kunder ser etter nordmenn som vil dele pengene sine med oss.» Dette er overskriften på et satirisk innlegg som nylig ble trykket i den polske uavhengige dagsavisen Gazeta Wyborcza (3. juni).
Dette er en subtil hentydning til den polske statsministeren Mateusz Morawieckis uttalelse om at nordmennene er parasitter på den ukrainske krigen, tjener en formue på høye priser på fossilt brensel – og umiddelbart bør dele utbyttet med de andre.
Morawieckis fargerike fadeser resonnerer med omtrent halvparten av velgermassen, mens den andre halvparten er dypt beskjemmet. Mediene snakker om en polsk-polsk krig.
Blomstrer under autokrati?
Som det post-trumpianske USA er deler av dagens Polen hypnotisert og forført av populistiske sjamaner.
På sin nylig avholdte kongress, gjennomsyret av «Make Poland Great Again»-aktig ånd, skrøt den halv-autokratiske PiS-regjeringen (Lov- og rettferdighetspartiet) av at polakkene bor i det mest velstående og lykkeligste land i Europa!
Selv The Economist (28. mai) synes å være enig. Den rapporterer at i første kvartal vokste polsk økonomi med 8,5 prosent, og arbeidsledigheten var på 3 prosent – en av de laveste i EU. Og opptil 200.000 ukrainske flyktninger fikk arbeid og trygghet.
Det ser ut som om Polen blomstrer som en vårmagnolia under PIS-autokrati. Hvordan kan dette ha seg?
Pågår en kulturkamp
Jeg sjekker fakta med Piotr Stasinski. Han er nestleder i Gazeta Wyborcza, den største uavhengige kvalitetsavisen, grunnlagt i 1989 av tidligere antikommunistiske dissidenter: «Den styrende regjeringen har faktisk levert velferdsgoder – blant annet 1000 norske kroner pr. barn og senket pensjonsalderen». Og makthaverne kopierer Viktor Orban i Ungarn: De forvandler innbyggerne til forbrukere.
Beskyttelsen av polske verdier og levestandarden blir til en fetisj som legitimerer demontering av demokratiet.
Og paradoksalt nok pågår det en kulturkamp mellom «fromme patrioter» og «forræderske europeere» – selv om rundt 80 prosent av polakker støtter EU-medlemskapet.
Et deprimerende landskap
Siden 2015 har PiS-regjeringen klart å svekke rettsstaten og demokratiske institusjoner alvorlig. Den har sparket over 200 uavhengige reportere og redaktører fra statseide medier.
Fritenkende journalister og jurister er blitt erstattet med servile lojalister som driver nonstop hjernevasking av borgere med et nasjonalistisk, høyreorientert, mega-katolsk og homofobisk budskap. Feminismen er ondskap – på linje med bolsjevismen. LHBT er en «satans rase.»
Den katolske stasjonen Radio Maryja får carte blanche for sine rasistiske og antisemittiske tirader. Og det finnes aktive, nasjonalistiske, høyreorienterte internettgrupper som mottar subsidier fra staten, inkludert Kulturdepartementet (sic!)
Dette er et deprimerende landskap.
Skaper brorskap basert på hat
I kontrast til Norge – som dyrker en effektiv massasje av den nasjonale humanitære sjelen – er PiS’ forestilling om nasjonal identitet tuftet på jakten etter indre og ytre fiender.
For å nevne ett eksempel: Etter en periode med kuling denne våren skrek de polske statlige TV-overskriftene: «Vind fra Tyskland ødelegger polske hjem!»
PiS har klart å skape et brorskap mellom ulike samfunnsgrupper, ikke basert på hva de ønsker sammen, men snarere på hva de misliker eller hater. I Norge, hvor man tar samarbeid og kompromiss for gitt, vet man at ingenting godt kan bygges på dette destruktive grunnlaget.
Den postkoloniale arven
Noen sier at halvparten av polakker er blitt kjøpt, forført og forfjamset av populister. Jeg vil påstå at det finnes en annen, sjelden nevnt årsak til en demokratisk tilbakegang i land som Polen.
Det er den usynlige postkoloniale arven etter en russisk/sovjetisk okkupasjon i 1944–1990 som hjemsøker Øst-Europa.
Når vi snakker om imperialisme i dag, mener vi vanligvis den vestlige imperialismen. Man beskylder Vesten for å ha korrumpert og plyndret kolonier og paralysert demokratiske prosesser i Latin-Amerika, og deler av Asia og Afrika.
Det som har vært oversett i offentlige debatter, er den mektige østlige imperialismen. Dette til tross for at et kommunistisk Øst-Europa, styrt fra Kreml i det 20. århundre, var utsatt for et omfattende desiviliserende prosjekt – fra dyrking av en vasall-mentalitet og forherligelse av statlige løgner til en brutal utryddelse av reelle og imaginære «folkefiender».
Bare i dag, når vi bevitner bestialiteter i det russisk-invaderte Ukraina, får vi et glimt av det russiske grusomhetsteatret.
Derfor er det mange polakker som føler at ukraineres kamp er deres kamp. Derfor har de åpnet sine hjem til nesten 3 millioner ukrainske flyktninger.
Humpete vei til Europa
Når dette er sagt: Polens retur til Europa skjer langs en humpete vei. Ved EU-tilslutningen måtte Polen bygge opp basale vestlige rettsstatsinstitusjoner og formelle ordninger for pluralistisk demokrati.
Men man innfører ikke demokrati bare ved å etablere institusjonelle strukturer. Et liberalt demokrati er i sitt vesen et dannelsesprosjekt. Det dreier seg om kulturelle verdier som ansvar, samarbeidsetikk, toleranse og tillit.
Disse dydene er like sjeldne i det postkommunistiske Europa som kenguruer er på Svalbard.
Hvordan motstår man mektige autokrater i et land som har fått demokratiske institusjoner, men nesten ingen demokratisk kultur?
Hvordan kjemper man for et rettferdig valg i et samfunn hvis autokratiske regjering nå har skaffet seg sterke virkemidler for å kontrollere og vinne fremtidige valg?
Allianse samles i Oslo
Til tross for kreative former for forfølgelse, og i kontrast til Ungarn, er det fortsatt en del uavhengige medier, modige jurister og oppfinnsomme borgere i Polen. De prøver å holde makthaverne ansvarlig for forbrytelser og brudd på menneskerettigheter.
Det er også utallige sivilsamfunnsorganisasjoner som avslører statlige løgner, kjemper for frie domstoler, arbeider mot avhumanisering av kvinner, fremmer minoritetsrettigheter – og desperat forsvarer det «europeiske Polen». Disse gruppene og deres initiativer er sårbare, men de skaper håp.
Den 16. og 17. juni vil fremtredende polske journalister og representanter for den nylig opprettede alliansen for uavhengige sivilsamfunnsorganisasjoner i Polen samles i Oslo. De skal diskutere hvordan de kan forhindre polske autokrater i å vinne neste valg.
I kontrast til den polske statsministeren vet uavhengige institusjoner i Polen at deres eksistens for en god del skyldes de norske EØS-midlene.
Uten norsk støtte og solidaritet ville polakkene, som kineserne eller russerne, ikke hatt et annet valg enn å holde kjeft og nyte sin velstand og ufrihet.
