Hva er psykose, og hva er det ikke?

Spørsmålet er ikke nødvendigvis om Anders Behring Breiviks høyreekstreme ideer er psykotiske, men om rollen han gir seg selv i samfunnet er det.

Begrepsforståelse og oppdatert kunnskap om psykose er viktig. Det motsatte bekrefter gamle myter

Etter en ny runde i retten drøftes det igjen om Anders Behring Breivik kan være psykotisk med bakgrunn i hva han sa og gjorde under rettssaken.

Journalister har omtalt Breiviks svar på spørsmål som «flyktige og usammenhengende». Statsadvokaten omtalte hans forklaring som «totalt urealistisk og ikke forankret i virkeligheten». Og fagpersoner har trukket frem at han beskriver forestillinger om «at han er styrt av andre», og «at han er megler mellom statsledere». Dette er interessante beskrivelser med tanke på spørsmål om psykose.

Befester myter om psykose

Det er åpenbart problematisk å hevde at en person man ikke har møtt, er psykotisk. Det skal vi heller ikke gjøre. Men både i rettssaken for ti år siden og nå har feilaktig informasjon om psykose blitt gjentatt så mange ganger at det står i fare for å bli sannhet for folk flest. Dette bidrar til å befeste myter om psykose og schizofreni som fagfolk og brukerorganisasjoner har jobbet i tiår med å avlive.

Det er bekymringsfylt fordi det skader vårt fagfelt og ikke minst menneskene som er rammet av disse lidelsene.

Som forskere og klinikere med fokus på psykose og psykoselidelser mener vi at mediedekningen og debatten vitner om et klart behov for å rydde i begrepsbruk og kunnskapen som formidles. Fenomenet «psykose», symptomet «vrangforestilling» og diagnosen «paranoid schizofreni» brukes om hverandre.

Skal vi ha en saklig debatt som allmennheten kan følge, må vi være enige om hva vi mener med psykose, samt ha begrep om hva en psykosediagnose innebærer.

Fem hovedsymptomer

«Psykose» er en forvirringstilstand der man opplever ting som ikke er virkelige. Vi tenker at hjernen gjør en form for feilkobling som medfører ulike opplevelser som beskrives via fem hovedsymptomer:

Vrangforestillinger er forestillinger om at man for eksempel blir forfulgt, overvåket, kontrollert, eller at man selv har spesielle krefter eller en spesiell posisjon i samfunnet som ikke stemmer.

Ved hallusinasjoner hører, ser, lukter eller føler en noe som ikke er virkelig.

Tankeforstyrrelser er en opplevelse av at tankene stopper opp, raser av sted, eller forstyrres av stadige assosiasjoner eller mangler logikk.

Desorganisering er når språk og adferd blir usammenhengende og vanskelige å følge, mens negative symptomer får en til å fremstå med redusert glede og motivasjon.

Det er ikke nødvendig å ha alle fem hovedsymptomene for å tilfredsstille kriteriene for en av psykosediagnosene. I tillegg er det først når symptomene går ut over vår evne til å fungere, at det blir snakk om en psykoselidelse som vi vil diagnostisere og behandle.

Kan fremstå konsentrert og planmessig

For å komplisere ytterligere har mange også kognitive vansker, men det er ikke et diagnosekriterium og rammer ikke alle. Det vil si at en person med psykoselidelse kan fremstå konsentrert, organisert, planmessig, med god hukommelse og intellektuelle evner.

Det er flere diagnoser som brukes for å betegne ulike sammensetninger av psykosesymptomene. De kalles «schizofreni spektrumslidelser» og omfatter blant annet diagnosene schizofreni og vrangforestillingslidelse.

Det er relativt små forskjeller mellom diagnosene. Schizofreni er den mest alvorlige og omfatter flere symptomer, krav til lenger varighet og mer alvorlige konsekvenser for fungering.

Vrangforestillingslidelse omhandler derimot bare vrangforestillinger, men ikke hallusinasjoner, negative symptomer eller alvorlig funksjonssvikt. Diagnosene er merkelapper på svært vanskelige opplevelser mennesker kan ha. Dette betyr at man ikke er sin diagnose. Med andre ord: man er ikke «paranoid schizofren», men man har en schizofreni-diagnose.

Myter gjentas i debatten om 22. juli

Myter bygger på feilinformasjon, og det er mange myter om psykose. Dessverre er flere av disse blitt fremmet i løpet av de siste ukene.

En av dem er at psykose synes utenpå. Personen vil opptre ustelt eller veldig tilbaketrukket. Slik er det ikke. Det er som regel vanskelig å se at en person er psykotisk om ikke vedkommende er svært desorganisert.

En annen myte er at personer med psykoselidelser må ha kognitive vansker. Dette stemmer ikke, ettersom 20–30 prosent av personer med psykose ikke har kognitive vansker.

En tredje myte er at ingen blir friske av psykose, og at man må gå på tunge medisiner resten av livet. Dette stemmer heller ikke. De fleste med psykose blir bedre og en god del blir friske, også uten medisiner.

Til sist er det viktig for oss å understreke at de aller fleste med psykose ikke er mer voldelige eller farlige enn andre mennesker. Det meste av volden i samfunnet utøves faktisk ikke av mennesker med psykose. De er derimot mer utsatt for å være offer for vold.

Med bakgrunn i moderne psykoseforskning reagerer vi på hvordan psykose omtales i denne debatten.

Man kan være høflig, ha evne til å konversere, kunne planlegge ting, lykkes med studier og samtidig ha vrangforestillinger.

Vrangforestillinger baserer seg ofte på ideer i samtiden. Derfor er det utvilsomt mulig å være både høyreekstrem og psykotisk på samme tid. Spørsmålet er ikke nødvendigvis om Breiviks høyreekstreme ideer er psykotiske, men snarere om rollen han gir seg selv i samfunnet er det. Vi er ikke eksperter på ekstremisme, men undrer oss over hvorvidt høyreekstreme personer pleier å være «flyktige og usammenhengende», «totalt urealistiske og uten forankring i virkeligheten», eller hevde «at de megler mellom statsledere»?

Direkte skadelig

Hvis debatten om Breiviks tilregnelighet skal føres årlig, må vi kunne forutsette at den baseres på riktig begrepsforståelse og oppdatert faglig kunnskap. Uten dette snakker vi forbi hverandre, og myter og stigmatiserende holdninger får fritt spillerom. Dette er ikke vår rettsstat eller vårt fagfelt verdig. Samtidig er det direkte skadelig for mennesker med psykose og schizofreni som allerede er utsatt for alvorlig stigmatisering.