Legitimerer nærhet forskjellsbehandling av flyktninger?

  • Heidi Mogstad
    Sosialantropolog og postdoktor ved Chr. Michelsen Institutt
  • Henrik Kjellmo Larsen
    PhD-student ved Monash University
Behandlingen og omtalen av de ukrainske flyktningene står i sterk kontrast til hvordan Europa og Norge møter mennesker på flukt fra andre deler av verden, skriver kronikkforfatterne. På bildet: Flyktninger fra Mariupol ankommer et senter for internt fordrevne i byen Zaporizjzja.

Det er både riktig og viktig at Norge stiller opp for ukrainske flyktninger. Men vi kan ikke bare hjelpe de som er «nære» og «like» oss.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Krigen i Ukraina har vakt voldsomt engasjement blant norske borgere. Politikere på tvers av hele det politiske spekteret har ønsket ukrainske flyktninger velkommen til Norge. Dette er utelukkende positivt.

Men behandlingen og omtalen av de ukrainske flyktningene står i sterk kontrast til hvordan Europa og Norge møter mennesker på flukt fra andre deler av verden.

Ukrainske flyktninger reiser visumfritt i EU. De har fått innvilget kollektiv beskyttelse. På den andre siden bidrar europeisk politikk og militariserte grensekontroller til at flyktninger fra krigsherjede land som Afghanistan og Syria, er strandet i overfylte og usikre leirer.

Her hjemme i Norge har vi i mange år konkurrert om å ha Europas strengeste asyl- og deporteringspolitikk. Hva legitimerer denne enorme forskjellsbehandlingen av mennesker på flukt?

Ukrainerne er «nær oss»

I aviser, samtaler med venner og familie, kommentarfelt på nett og blant forskningskolleger er det en forklaring som går igjen: nærhet. Det hevdes at det er «naturlig» eller «riktig» at Norge prioriterer ukrainske flyktninger fordi Ukraina og ukrainere er «nær oss» geografisk og kulturelt.

Vi ønsker å trekke frem tre problemer knyttet til dette «nærhetsargumentet». Vårt formål er ikke å kritisere dem som ønsker å hjelpe ukrainere. Tvert imot ønsker vi at Norge skal ta imot mange flere flyktninger – også fra Ukraina. Men vi ønsker å bidra til en mer opplyst og inkluderende debatt.

Nære på hvilken måte?

For det første er det ofte uklart på hvilken måte Ukraina og ukrainere er spesielt nære Norge og nordmenn. Det er også uklart hvorfor dette skal danne grunnlag og/eller legitimere prioritert oppmerksomhet og beskyttelse? Noen ganger blir nærheten tatt for gitt. Det blir ikke begrunnet eller spesifisert. I andre tilfeller blir geografiske, politiske, sikkerhetsmessige og kulturelle hensyn sammenblandet og presentert som naturlige eller moralske årsaker.

Det pekes ofte på at Ukraina er nær oss både geografisk og politisk. Krigen finner sted i «vår bakgård» eller «hjertet av Europa». Ukrainerne er «våre naboer». Det legges videre vekt på at Ukraina er et vestlig, liberalt og demokratisk samfunn som deler «våre verdier», og står overfor en felles trussel og fiende.

Slike romantiserende og polariserende analyser er vanlige og til dels forståelige i krigstid, men likevel svært forenklede. Mer problematisk er det imidlertid når fordelingen av ukrainske flyktninger begrunnes med «kulturell nærhet» og nærhet sidestilles med likhet.

Nærhetsargumentet bygger på en underliggende og som regel usagt antagelse om at flyktninger fra andre deler av verden ikke er så like oss nordmenn

I noen av de verste eksemplene vi har kommet over, fremheves det at ukrainske flyktninger tilhører middelklassen og kler seg eller «ser ut som oss». Men denne logikken har også mer intelligente uttrykk. I et ellers klokt innlegg indikerer for eksempel NRKs korrespondent i Midtøsten Yama Wolasmal at religion er en sentral faktor når det gjelder hvilke land som bør stille opp for hvilke flyktninger.

Vi er skeptiske til denne logikken som ikke bare reduserer mennesker til deres klasse, utseende, nasjonalitet eller tro, men også impliserer at nærhet og likhet er det samme.

Nærhet mellom mennesker er subjektivt og opplevd

For det andre bygger nærhetsargumentet på en underliggende og som regel usagt antagelse om at flyktninger fra andre deler av verden ikke er så like oss nordmenn og kanskje også radikalt annerledes. Er dette virkelig tilfelle?

De av oss som har jobbet med flyktninger fra Midtøsten og Afrika, opplever ofte at disse menneskene er like oss på mange områder. Vi deler drømmer, håp, bekymringer, hobbyer, humor og verdier. Det til tross for ulik oppvekst og opplevelser. De største tilhengerne av demokrati og menneskerettigheter vi vet om, er flyktninger fra Midtøsten og Afrika. De risikerer livet for å leve uten krig og forfølgelse i Europa.

Selv opplever vi derfor at vi er like «nære» flyktningene vi har møtt ved Europas yttergrenser, som våre ukrainske naboer og venner i Oslo. Dette indikerer at nærhet mellom mennesker ikke er gitt av bakgrunn eller geografi, men subjektivt og opplevd.

Det er noe som formes og forsterkes av sosiale møter og relasjoner. I tillegg blir våre oppfatninger om nærhet og annerledeshet påvirket av det offentlige ordskiftet, fordommer, fremmedfrykt og kriminalisering av mørkhudede og muslimske flyktninger.

Er nærhet en berettiget grunn?

For det tredje er det viktig å spørre seg om nærhet enten vi snakker om geografisk, politisk eller kulturell er en berettiget grunn til å hjelpe noen flyktninger fremfor andre? I moralfilosofien er sammenhengen mellom nærhet og ansvar heftig debattert.

På den ene siden mener filosofer som Bernard Williams og Kwame Anthony Appiah at det er menneskelig å bry seg mer om de som er nære eller familiære. På den andre siden hevder moralfilosofen Peter Singer at avstand er moralsk irrelevant.

Dersom man virkelig mener at alle mennesker i verden er like mye verdt, er det vanskelig å argumentere mot Singer. Dette gjelder enten vi snakker om geografisk avstand eller om mer diffuse og politiserte skillelinjer som kultur og religion.

Dersom europeisk solidaritet er viktig, bør Norge også bidra til å avlaste grekerne

Fra et juridisk og politisk ståsted er det også gode grunner til å revurdere nærhetsargumentet. Når det gjelder våre juridiske forpliktelser for mennesker på flukt, er flyktningkonvensjonen krystallklar: Flyktninger skal ikke bli diskriminert på grunnlag av rase, religion eller nasjonalitet.

Politisk er det heller ingen selvfølge at vi er mer ansvarlige for europeiske flyktninger enn for eksempel afghanere som flykter fra en krig Norge har deltatt i de siste 20 årene. Og hva med Hellas? De har i mange år båret de politiske og økonomiske kostnadene av Europas urettferdige asylpolitikk. Dersom europeisk solidaritet er viktig, bør Norge også bidra til å avlaste grekerne.

Et ullent og skjørt fundament

Vi vil igjen understreke at det er både riktig og viktig at Norge stiller opp for ukrainske flyktninger. Men vi mener nærhetsargumentet bygger på et ullent og skjørt fundament. Det legitimerer ikke bare diskriminering av mennesker på flukt, men det er også svært sårbart for svingende politiske hensyn og oppfatninger.

Mer fundamentalt bygger ideen om at vi primært skal hjelpe dem som er «nære» eller «like» oss, på en snever, ekskluderende og ofte rasistisk form for nasjonalisme.

Dette er det samme tankegodset som i mange tilfeller starter eller legitimerer krig og konflikt.