La Oslo fengsel dø med «Bayer’n»
Norge trenger ikke nye fengsler, men modige justispolitikere som slutter å drive fangetallet opp.
Oslo fengsels avdeling B, varetekts- og soningsmaskinen «Bayer’n», planlegges flyttet. Den skal erstattes med nybygg, uten at det er kommet klarhet i hvor og når.
Dette kan gi oss tid til å tenke annerledes rundt denne foreldede og menneskeligfiendtlige straffeteknologien fengsel. Straffe-dinosaurene «Bayer’n» og «Botsen» har til sammen norsk fengselsrekord i belastende soningsforhold og antall selvmord. Men det er ikke nybygg som løser problemene. Den gang sikkerhetsfengselet Ullersmo ble tatt i bruk i 1970 og «Botsen» ble stengt i fem år, flyttet ikke bare fangene, men også selvmordstallene med på lasset.
Isolasjon dreper
Det er isolasjonen som dreper. Etter en nødtørftig oppussing ble «Botsen» gjenåpnet, slik at fangetallet i Norge fikk øke. Nå snakkes det atter om en delvis gjenåpning av det 160 år gamle fengselet. Fengselsplasser blir alltid fylt opp når de er der, og planer om nye fengsler har en magisk evne til å skape behov for enda flere fengselsplasser. Enhver tanke om andre måter å løse samfunnskonflikter, sosiale problemer og menneskelige nederlag forsvinner i moralsk panikk og gjengjeldelsestanker.
Den norske delen av abolisjonsbevegelsen for å avskaffe fengselsstraff har i over 50 år vært båret oppe av Norsk forening for kriminalreform KROM, og ikke minst Thomas Mathiesens forskning.
KROMs kunnskapsbaserte kritikk av kriminalpolitikken endret den tradisjonelle forståelse av straff. Nedleggelsen av den brutale Arbeidsskolen for unge lovbrytere var en viktig milepæl, både rettssikkerhetsmessig og humanitært. Straff kamuflert som behandling ble også redusert ved avskaffelsen av Løsgjengerlovens kriminalisering av offentlig alkoholisme i 1970. Dette var Norges mest åpenlyse klasselov. Samfunnets utstøtte, de med rusproblemer, uten bolig og arbeid, ble internert i tvangsarbeidsfengsler for opp til to års «behandling», for så å bli sendt tilbake til ny «behandling» neste gang de ble påtruffet beruset. Mange av disse var tvunget til å selvmedisinere med rusmidler fordi de var traumatiserte krigsseilere fra 2. verdenskrig.
Narkotika demoniseres
Det har i mange år vært kjempet for en avkriminalisering av tilsvarende klasselover mot resten av rusfeltet, der den demoniserte «narkotika» har fjernet alle straffebegrensninger, med totalitær politiinnsats og straffeforfølgelse av de svakeste og mest utslåtte grupper i Norge.
De lange narkotikastraffene og mange varetektsfengslinger betyr at Norge nå har forholdsvis større andel fanger enn resten av de nordiske land. I år var Norge tett på å få gjennomført en avkriminalisering av rusmidler til eget forbruk, tilsvarende da Løsgjengerloven ble fjernet, men sosialdemokratene sviktet sin samfunnsoppgave og støttet i stedet de mest reaksjonære straffepolitikere. Kampen for å fjerne straff for rusmidler viser derfor hvor viktig dette er for fengselsreduksjon.
Norske KROM, det svenske KRUM og det danske KRIM avdekket at det nordiske straffesystemet ikke er så humanistisk som de nordiske velferdsstatene yndet å se seg selv. Kravet om å redusere eller avskaffe bruk av fengsel ble en utfordring som først ble møtt med kraftig motstand, men etter hvert også en viss forståelse. Men dagens justispolitikere har lært å operere innenfor selvmotsigelsene mellom fengsels åpenbare skadevirkninger og den politiske egennytte av stadige straffeskjerpelser, hvor man kan skape illusjonen om at politikerne gjøre noe med et problem.
Fastlåste analyser
Fengsel er mildt sagt ikke rakettvitenskap. I tillegg til skadevirkningene ved å låse mennesker inne, har fengslene låst samfunnets evne til å analysere kriminalitet de seneste to århundrer.
Straff virker i svært liten grad, og når straff virker, er virkningen gjerne i motsatt retning av det man ønsker å oppnå. Med «Bayer’n»s nedleggelse har vi en mulighet til å begynne i den forsiktige ende. Det kan man gjøre ved å fjerne politiets massive utpressingsmiddel gjennom varetektsinstituttets isolasjon.
Under pandemi-nedstengningen var det ifølge fengselsstatistikken 8,5 prosent færre innsettelser og nesten 1000 færre soninger og færre varetektsfengslinger.
Selv de dystreste kriser og pandemier kan bringe samfunnet fremover, fordi det blir tvingende nødvendig å finne bedre løsninger. Plutselig kunne fangetallet i Norge bringes tilbake til nivået fra 20 år siden. Dette skjedde uten at samfunnet gikk i oppløsning. Flere fikk fremskutt løslatelse, og flere sonet med fotlenke og alternative soningsformer.
Mulig å få til
Hvis Norge legger seg fast på dette fangenivået, vil det være unødvendig å bygge kostbare alternativer til Oslo fengsel. Å redusere tallet på fanger er mulig hvis viljen er til stede. Tallet på fanger holdes i stor grad oppe av de ekstremt lange narkotikadommene i Norge. Hadde norske strafferammer mot stoffer blitt redusert til gjennomsnittlig europeisk nivå, vil mange fengselsplasser kunne lukkes og overflødiggjøre nybygg. Det er ikke uoverkommelig med den slags reduksjon. Finland hadde ekstremt høye fangetall, omkring 180 pr. 100.000 innbyggere i 1950. Dette fikk de redusert til ca. 60 på slutten av 1990-tallet. Gjennom bevisst reduksjon i frihetsstraffen er de nå nede på samme fangenivå som de andre nordiske land, og tidvis lavere enn i Norge.
Fengselsstraff og politi er den dyreste og mest ubrukelig måten å hindre narkotikabruk på.
Fengselsstraff og politi er den dyreste og mest ubrukelig måten å hindre narkotikabruk på. Norske politikere oppnår kun mer menneskelig lidelse. Men kriminalpolitikk har den deilige fordel at den i hovedsak rammer mennesker kjernevelgerne ikke liker. Dette gir et politisk frirom til forenklede utspill.
Det er ikke nye fengsler Norge trenger, men modige justispolitikere som slutter å drive fangetallet opp.
Mange blir overrasket
Kravet om mer fengsel er avhengig av stemningsbølger. En nordisk rettsbevissthetsundersøkelse viste klart at folk ikke ønsker så lang straffer som det faktiske straffenivå når de får innsikt i en sak. Mange blir overrasket over hvor lange straffedommer som ilegges. Hvis politikerne ønsker å følge en opplyst og informert folkemening og ikke fordommer, burde de gå for fornuftige løsninger på kriminalitet, i stedet for alltid å stramme straffeskruen.
Som gammel «Bayer’n»-, «Botsen»- og Ullersmo-fange vil jeg bli mer optimistisk rundt norsk kriminalpolitikk den dagen Oslo fengsel er vekk, men ikke hvis det erstattes med nye straffefabrikker.
Vil du delta i Oslo-debatten?
Har du noe på hjertet som du ønsker å dele? Send innlegget ditt til debatt@aftenposten.no.
Her finner du flere debattinnlegg om Oslo, og her kan du lese mer om hvordan du sender inn et debattinnlegg til oss.
