Kronikk

Kvinnen i vannet løftet hodet og så på meg. – Hjelp meg, er du snill. Jeg er så ensom.

  • Paal André Grinderud
    Forfatter og skribent
De aller fleste foreldre vil gjøre sommeren lys og lett for sine barn. Også de som strever, skriver Paal André Grinderud.

For noen mennesker er det å leve en bragd i seg selv.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg stoppet bilen.

Noe var galt.

Jeg kunne ikke bare kjøre videre.

En følelse jeg ikke bare kunne ignorere.

Det jeg så fremfor meg, gjorde meg urolig.

Rett fremfor meg sto det en ganske ny bil. Døren til førersetet var åpnet. På denne tiden av døgnet var det få biler på stedet som jeg husker så godt fra barndomsårene. Et av stedene vi reiste til når far hadde ferie.

Jeg lukket døren til min gamle Subaru og lente meg mot den. Jeg husket den gangen jeg lette etter mor akkurat her. Det var ikke langt unna der jeg nå sto.

Den gangen var jeg sikker på at mor hadde druknet på det dypeste stedet i vannet. At hun for alltid var borte.

Nå var det som hele barndommen min kom imot meg, i byksende gufs. Som om varmen i naturen rundt meg ble borte.

Intuisjon fra barndommen

Mormor hadde lært meg at hvis et menneske følte at noe var galt, så måtte en gå skoene av seg for å finne ut hva det var. Senere skulle jeg lære at det er informasjon i følelser. Bare man gir følelsen verdi og lytter.

Akkurat nå maktet jeg ikke å løpe. Det fysiske hjertet mitt blir urolig om jeg gjør det. Så jeg ropte. Følelsen av frykt var i ferd med å lamme meg. Jeg hadde glemt telefonen i bilen, men det var ikke tid for å hente den nå.

Moren min: vakker, fortvilet, overveldet av alkoholens makt

Intuisjonen som «varsler» ble prentet inn i meg som barn. Den gangen overvåket jeg den som en hauk, enhver fornemmelse av fare måtte handles på, for jeg hadde ikke noe valg. Jeg kunne miste henne når som helst. Moren min: vakker, fortvilet, overveldet av alkoholens makt. Det var da. Hun er ikke mer.

Minnetråden vekket meg til handling nå. Alarm, sa den.

Det kunne jo hende at det ikke var noe galt, likevel. Men det var vel heller ikke naturlig å gå ifra bilen med døren oppe på førersiden?

Gresset var fuktig fra regnet som hadde falt nylig.

Kvinnen i vannet

Inni bilen lå det en veske. Jeg rørte den ikke. Mor hadde lært meg at ingen hadde noe i andres vesker å gjøre. Selv om mor var alkoholiker, bar hun sin verdighet høyt. På veien gjennom gresset gikk jeg bestemt mot det vannet jeg kjente så godt.

Jeg orker ikke å finne et dødt menneske! Jeg sa det inni meg hele tiden. Det kan jo bare være at hun ... For det måtte være en kvinne. Vesken i bilen var vel hennes?

Jeg begynte å rope: – Hallo! Er det noen som eier en bil, som har glemt å lukke døren?

Som forfatter hadde ofte mange av mine øyeblikksbilder blitt til setninger i en bok. Nå var jeg bare redd. Dette var ingen roman. Dette var virkelighet. Jeg måtte dempe farten. Hjertet mitt ville ikke bli med på dette tempoet.

Midt ute i vannet sto det en kvinne med ryggen til meg. Hun hadde vann opp til brystet. Jeg hadde noen erfaringer med mor. De gangene hun var så fortvilet at hun drakk så mye at hun ikke ante hva hun gjorde. Hun var aldri slem på noen måte.

Slapp flasken

Kvinnen i vannet var urørlig. Jeg kremtet et par ganger. Hun beveget seg ikke.

– Mor! ropte jeg. Hun bøyde hodet og snudde seg mot meg.

Jeg aner ikke den dag i dag hvorfor jeg ropte på mor. Kvinnen i vannet løftet hodet og så på meg. Resolutt gikk jeg ut i vannet.

– Jeg er redd, hvisket jeg. – Jeg har sett min mor død! Hva kan jeg hjelpe deg med? Jeg er eldre enn jeg ser ut til.

Jeg snakket i vei. Livende redd, var jeg.

Hun gikk noen skritt mot meg. Ingenting ble sagt. Så begynte jeg å gråte. Jeg klarte ikke å være sterk lenger.

– Du må komme inn på land. Det er ganske gjørmete her. Jeg lekte mye her som barn, sa jeg så forsiktig jeg kunne.

– Jeg er ikke farlig. Jeg har lett etter mor her når jeg var barn.

Hun slapp flasken hun hadde i hånden, og kom meg i møte. Da hun sto 1 meter fra meg, sa hun: – Hjelp meg, er du snill. Jeg er så ensom.

Å se gjennom fasader

Hun fikk hjelp opp av vannet, men det er ikke takket være meg, tenkte jeg først. Traumehukommelsen satte meg i sving. Den kan villede, den kan slite meg ut, den kan veilede.

Jeg har lært å sortere følelsenes signaler. Skille fortid og nåtid. Men noen ganger binder intuisjonen tiden sammen og viser vei. Kvinnen valgte selv å gå opp fra vannet og så meg inn i øynene. Hun så min sorg midt i sin egen fortvilelse. Det var gjenkjennelse. Alt var ikke like kaldt.

Hun gråt da jeg ba om en klem. Det var lenge siden noen hadde klemt henne, sa hun. Altfor mange ganger hadde hun stått i det evige nattemørket på høylys dag.

Altfor mange ganger hadde hun stått i det evige nattemørket på høylys dag

I hennes ansikt så jeg min mor så tydelig. Mors håp om å bli sett. At noen fortalte henne at hun var vakker. For det var mor virkelig.

Tilgivelse er et ord som så altfor sjelden blir snakket om eller nevnt. Og, når er det relevant? Noen ganger tilgi seg selv. Noen ganger tilgi mor eller far.

Hvem som helst kan stå på kanten av et stup i tanker eller ønske at det ble en virkelighet. Det er dem vi må hegne om. Forsøke å se gjennom fasader og spørre: Er det noe jeg kan hjelpe deg med? Lytte til følelsene.

Reddet seg selv

Ikke alle har min minnetråd, men alle kan få tilgang til en veiledende intuisjon. Det gjelder å gi følelsene verdi. Også livssmerten og angsten. Gjennom, ikke utenom. Vi trenger hverandre i individualismens tid. Ikke alltid gå forbi og tenke at dette angår ikke meg. Ikke blande seg.

For noen mennesker er det å leve en bragd i seg selv.

Det er foreldre som strever, og barn som må leve i fortvilelse. Noen ganger er det viktig å stoppe opp. Snu deg rundt. Helt rundt. Det var det jeg gjorde denne dagen.

Jeg var ingen livredder. Men kontakt med egen livssmerte ble en intuitiv kilde. Egen sorg kunne bli til gave for en annen. Hun reddet seg selv og forsto at hun trengte hjelp.

Jeg spurte henne om jeg kunne ringe nødetatene. Hun nikket. Tyngden i meg letnet. En følelse av forsoning i møte mellom fortid og nåtid. Det er i møte med den andre vi blir til. Hele livet.

De aller fleste foreldre vil gjøre sommeren lys og lett for sine barn. Også de som strever. Det viktigste vi som mennesker kan gjøre, er å gi håp til hverandre.

Sommeren er kommet. Vær våken og klar.

Takk til spesialpsykolog Gry Stålsett for god støtte og veiledning underveis da jeg skrev denne kronikken.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Ensomhet
  2. Psykisk helse
  3. Alkohol