Kronikk

Hvilken rolle vil Nato spille nå?

  • Janne Haaland Matlary
    Janne Haaland Matlary
    Professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo og professor II, Forsvarets Høgskole
Natos politikk kan høres puslete og forsiktig ut. Men sikkerhet handler om forutsigbarhet slik at misforståelser unngås, understreker Janne Haaland Matlary. På bildet: Natos generalsekretær Jens Stoltenberg.

Det er viktig å stabilisere situasjonen mest mulig for å unngå unødvendig risiko.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Min kollega Julie Wilhelmsen skriver i en tidligere artikkel i Aftenposten at noen forskere later som de kunne forutse at det ble en invasjon i Ukraina. Det tror jeg meget få gjorde. Det de fleste av oss antok, var det som er rasjonelt ut fra det politiske mål Putin ble antatt å ha: å forhindre vestvending i Ukraina med eventuelt medlemskap i Nato og EU.

Grunnen til at en invasjon ikke var sannsynlig, er todelt: Den fremste er politisk – for kunne ikke Russland allerede kontrollere Ukraina nok til å forhindre medlemskap i Nato og EU? Land med grensekonflikter kan ikke bli medlemmer, og det er ingen planer fra disse organisasjonenes side om å innlemme Ukraina.

Den andre grunnen er militær, for er ikke risiko og kostnad ved en invasjon ekstrem? Det vil binde opp store deler av Russlands styrker som okkupant i lang tid, og man risikerer en motstandskrig hvor ukraineren er på hjemmebane, samt sanksjoner og fordømmelse fra Vesten og omtrent hele resten av verden.

Ergo: Nå dine mål gjennom en anerkjennelse av de to fylkene hvor Russland allerede er. Følg oppskriften fra Georgia i 2008 og regn med protester, men ikke så store at de ikke kan håndteres. Da har Russland sementert sitt allerede faste grep om en del av Ukraina, Krim, som er annektert, og de to østlige fylkene blir enda mer permanente bremseklosser for Ukrainas vestvending.

Flere enn Ukraina?

Men som vi nå vet, valgte Putin å invadere hele Ukraina. Dette må sies å være en sort svane, som pandemien var det – noe usannsynlig. Vi får heller ikke noe godt svar på hvorfor Putin valgte dette, og denne mangelen på rasjonalitet betyr også mer risiko for oss. Krigens risiko for at mye kan gå helt galt – som angrep på atomkraftverk, eskalering og paniske handlinger fra en president som snakker om atomvåpen, er nå et faktum.

Det rasjonelle i å predikere hva slags militærmakt vi vil stå overfor, ligger i avveiningen mellom innsats og risiko ved denne – og politisk effekt.

Som jeg har påpekt, er den politiske uttellingen her på mange måter sikret allerede før siste omdreining, i og med at Ukraina ikke er en kandidat for hverken Nato- eller EU-medlemskap. Likevel velges den meste kostbare og risikofylte opsjonen. Det er illevarslende, for det må innebære at virkelighetsforståelsen i Kreml er en svært annen enn vår.

Hvis Putin mener at Vesten har utvidet Nato i perioden Russland var svakt for å omringe det, har vi et helt annet problem med strategien videre enn om han «bare» vil sørge for at Ukraina forblir utenfor.

Hvis Putins prosjekt nå er å virkeliggjøre en interessesfære mot Vesten, er Ukraina ikke det eneste landet i rekken

Nå må vi tenke strategi ut fra denne forutsetningen. Når Russland er villig til å risikere så mye som nå for å ta Ukraina, er det også villig til å ta samme risiko i andre områder som anses som viktige nok.

Det kan bety å forhindre finsk og svensk medlemskap i Nato, det kan bety at Moldova blir neste innmarsjområde, og det kan bety full konfrontasjon mellom Vesten og Russland på Balkan.

Republika Srpska er allerede i en prekær situasjon med lokale politikere som vil løsrive den fra Bosnia. Da Nato utvidet med Montenegro og Nord-Makedonia, var det forsøk på å forhindre dette.

Kort sagt: Hvis Putins prosjekt nå er å virkeliggjøre en interessesfære mot Vesten, er Ukraina ikke det eneste landet i rekken.

Ikke Natos krig

Hviterussland er nå plassert godt under Putins vinger, mens det før demokratiprotestene kunne balansere mellom Vesten og Russland. Det ga president Alexander Lukashenko albuerom. Hviterussland grenser til Baltikum, og med militærbasen i Kaliningrad i sør er det nå viktigere enn før for Nato i Østersjøen å kunne avskrekke på troverdig måte.

I lys av Østersjøens strategiske rolle for Russland er spørsmålet om svensk og finsk Nato-medlemskap meget viktig for Russland, som det er for Nato.

Hvilken rolle vil så Nato spille nå?

Krigens gru er for alle å se, og de fleste land i Europa sender våpen til Ukraina. Men ikke tunge, store våpen – kun begrensede mengder mindre våpen som kan hjelpe Ukraina å kjempe en stund mot det som er og forblir en overmakt.

Sikkerhet handler om forutsigbarhet slik at misforståelser unngås

President Volodymyr Zelenskyj prøver desperat å trekke inn Nato i krigen. Det kan man godt forstå. Men generalsekretær Jens Stoltenberg svarer kontant at dette ikke er Natos krig, og at en flyforbudssone er utelukket. Sistnevnte ville gjøre Nato til en part i krigen. Altså: Å forhindre eskalering til en krig mellom Russland og Nato er av den aller største viktighet.

Hva med det humanitære argumentet?

Her vil mange innvende at Nato bombet Serbia i 1999, og det uten FN-mandat, for å stoppe tidligere president Slobodan Milosevic’ fremferd mot kosovoalbanerne. Og at Nato intervenerte med luftstyrker mot Libya i 2011, da med FN-mandat som russerne avsto på, men ikke la ned veto mot.

Dersom humanitære hensyn spiller en så avgjørende rolle, hvorfor ikke hjelpe Ukraina nå? Er ikke det humanitære argumentet viktig?

Svaret på dette er rent realpolitisk – risikoen er altfor stor. Det samme gjaldt Ungarn i 1956, da russiske tanks slo ned demokratiopprøret. Vesten var på Ungarns side, men å risikere en storkrig ville man ikke. Da hadde man jo avtalt interessesfærer i Yalta i 1945, mens vi nå ser et land som er fritt etter 1994, bli invadert. Men likevel er risikoen altfor stor.

Troverdig avskrekking

Nato har nå sin gamle primære oppgave som førsteprioritet: å avskrekke Russland på sin østgrense. Dette vil kreve utplassering av flere styrker, mer penger brukt på forsvar og en plan for å innlemme Sverige og Finland dersom disse søker.

Det er usannsynlig at Nato vil gå inn for utvidelser på Balkan slik situasjonen er nå. Det er viktig å stabilisere situasjonen mest mulig for å unngå unødvendig risiko.

Denne politikken kan høres puslete og forsiktig ut – men sikkerhet handler om forutsigbarhet slik at misforståelser unngås. Nato er en defensiv allianse med troverdig avskrekking som hovedsak.

Å sitte bak egne grenser og være klar og trent, er saken. Soldaten bruker 90 prosent av sitt liv på å vente, sies det. La oss håpe det stemmer.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  • Les mer om Russlands invasjon av Ukraina:

Les også

  1. Julie Wilhelmsen: Det er forstemmende når noen uttaler seg som om de har visst at krig var Putins plan A

  2. Erika Fatland: Verdens farligste nabo

  3. Arkadij Babtsjenko: Det er mulig at du ikke har forstått det ennå, men Russland har allerede tapt

  4. Pavil K. Baev: Hva vil en desperat Putin kunne gjøre?

  5. Mikhail Sjisjkin: Putin er ikke Russland. Ukraina forsvarer nå vår frihet og vår verdighet.

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Nato
  3. Russland
  4. Ukraina
  5. Forsvarspolitikk