Prosessen som nå er igangsatt, må føre til at Putin styrtes

Sanksjonspolitikken har i mine øyne bare én utgang.

Den seneste tiden har gitt et markert løft i tekstene om Russlands invasjon av Ukraina som tilbys den norske offentligheten. To ekstraordinære Aftenposten-kronikker, Jonathan Littells portrett av den russiske diktatoren og maktapparatet som omgir ham den 5. mars og Erika Fatlands overflødighetshorn av en historisk formidlingsartikkel den 6. mars, gir håp om at vi er i ferd med å nå nye erkjennelser av hva vi og Ukraina står overfor.

Begge evner å gripe det større bildet, se de lange linjene og gi leseren muligheter til å nærme seg en forståelse av hva den pågående krisen dypest sett handler om. Det er verdt å merke seg at ingen av tekstene er skrevet av såkalte eksperter – medlemmer av den institusjonaliserte forskerstanden – men av forfattere.

Vi akademikere synes å komme til kort når noe som er større enn våre respektive forskningsfelt, skal forstås og forklares. Vi har ikke vidsynet som skal til for å favne betydningen av epokegjørende endringsprosesser, i hvert fall ikke i sanntid.

Samfunnsforskning gir åpenbart viktige bidrag til dem som etterspør den, derunder politiske myndigheter som skal utforme landets løpende politikk, men ser ikke ut til å ha dimensjonene som skal til, når de store skiftene inntreffer.

Vi befinner oss i en eksistensiell strid

En vrangvillig leser kan nok plukke Jonathan Littells frittalende og tidvis emosjonelle tekst fra hverandre i sine enkelte deler.

Men om vi ser forbi dette, er den som helhet et formfullendt og patosfylt uttrykk for hva invasjonen av Ukraina, innføringen av vestlige sanksjoner og Putin-diktaturets skamløse løgner faktisk representerer.

Vi befinner oss i en eksistensiell strid mellom den liberale verdensorden og det Littell kaller Putins «pan-slaviske, nyimperialistiske og ortodokse ideologi».

Og det er nettopp slike store ord som må brukes for å beskrive situasjonen som er oppstått. Det gjør Erika Fatland. I elegant vekselvirkning mellom antropologiske observasjoner og omfattende historiske kunnskaper tilnærmer hun seg essensen, lett parafrasert: «Krigerske despoter stanser ikke av seg selv. De må stanses, med alle midler. Aller helst innenfra.»

Hun avslutter megetsigende, og her er hun helt på linje med ting jeg selv har skrevet: «Også i Russland er det tradisjon for revolusjoner.»

Må gjette hva herskeren ønsker seg

Inspirert av Littell og Fatland vil også jeg forsøke å pensle ut noen innsikter om det vi alle har observert siden 24. februar, og om hva vi med stor sannsynlighet står overfor i tiden som kommer.

Det er president Vladimir Putins regime som er problemet. Ikke Russland, ikke den russiske befolkningen, men heller ikke bare Putin. Presidentens åpenbare feilvurderinger av ukrainsk motstand og vestlige reaksjoner kan vanskelig forstås som annet enn et produkt av en palasskultur. En slik kultur har lange tradisjoner i russisk statshistorie.

De store russiske dikterne Nikolaj Gogol og Anton Tsjekhov har begge beskrevet den russiske byråkratens servile psykologi: Det ypperste man kan gjøre for å tjene sin hersker – og for å fremme sin egen karriere – er å gjette seg til hva herskeren ønsker seg, for så å gi ham det før han har rukket å be om det.

Menn som utenriksminister Sergej Lavrov og pressetalsmann Dmitrij Peskov passer som hånd i hanske inn i Tsjekhovs litterære univers. Møtet i det russiske sikkerhetsrådet 21. februar, og særlig sekvensen der etterretningssjef Sergej Narysjkin skjelver og stammer bak talerstolen, var som hentet ut av Gogols komedie «Revisoren».

Bunnløs forakt

Ekkokammeret Putin har skapt i Kreml, har gitt gode vekstvilkår for hans bunnløse forakt for den ukrainske statsdannelsen og det dekadente Vesten. Han har, ganske sikkert uten å møte motforestillinger fra sine ynkryggede omgivelser, gått til frontalangrep på begge.

Denne utfordringen medfører grenseløse menneskelige lidelser i Ukraina. Det kan alle se, direkte på TV. Men det er mindre synlig at Putins krig også er en krig mot oss – mot deg og meg. Ikke teoretisk, ikke indirekte, men helt bokstavelig og konkret.

Angrepet på Ukraina er et kamprop mot den vestlige sivilisasjonen. Littell uttrykker det slik: «Så lenge Putin fortsetter å herske i Russland, kan ingen være trygge. Ingen.»

De omfattende sanksjonene som nå er iverksatt, og som først vil ha full effekt etter hvert, er helt på sin plass. De må opprettholdes lenge, og ikke bare det: De vil trolig måtte styrkes, og det faktisk uavhengig av krigens gang.

Selv ikke noe så usannsynlig som en full russisk retrett fra Fastlands-Ukraina og Krim-halvøya bør være tilstrekkelig for å gi lettelser.

Sanksjonspolitikken har i mine øyne bare én fyldestgjørende utgang: at Putin styrtes og aller helst stilles til ansvar for sine krigsforbrytelser.

Foreløpig er dette ikke mulig å ytre fra offisielt hold – det ville av Kreml kunne bli oppfattet som en reell krigserklæring og muligens føre til utvidelse av slagmarken. Jeg kan likevel ikke se noe annet enn at Putins endelikt som statsleder må bli sluttpunktet for prosessen som nå er igangsatt.

Baner vi vei for noe verre?

Noen vil innvende at vi ikke kan vite hvem som vil erstatte den sittende diktatoren, og at vi risikerer å bane vei for noe verre.

Noen vil hevde at ambisjonen om regimeskifte i Kreml er farlig for oss alle: Vi risikerer angrep fra en desperat tyrann med tilgang til kjernefysiske våpen.

Begge deler er riktig. Men svaret kan ikke være retrett. Ingen av innvendingene gir tilstrekkelig grunn til å la Putins regime fortsette.

Avbikt ville være et svik mot Ukraina og vestlige befolkninger. Det ville også være et svik mot det russiske folk. Og ikke minst – vestlig svakhet vil i det lange løp kunne resultere i at våre demokratiske rettigheter – vår frihet – avvikles.

For det er vår frihet som står på spill.

Man kan saktens spørre seg: Er denne kampen verdt å ta?

De nybakte foreldrene i Mariupol som mistet 18 måneder gamle Kirill i et russisk granatnedslag, vil antagelig ikke engang forstå spørsmålet. For dem har alt dette mistet sin mening.

Det ukrainske lederskapet og militærvesenet, som har overrasket alle med sin motstandskraft, svarer et ubetinget ja. Uavhengig av hvem man er, er én ting gitt: Det blir en uhyre krevende tid fremover.

Ukrainerne står i første linje i kampen. Det er de som er under fysisk angrep. Det er de som mister sine hjem, som desperat forsøker å komme seg ut av landet, som dør. De befinner seg knapt i en valgsituasjon – de må etter beste evne stå opp mot grusomheten som rammer dem i stadig nye bølger.

Revolusjon er mulig

Hva så med den russiske befolkningen? Jeg har tidligere påpekt at selv Putins perverterte kvasi-demokrati hviler på en form for legitimitet.

Det russiske velgerkorpset, som ikke på noen måte deltar i en demokratisk prosess når de går til urnene, bidrar med denne falske legitimiteten.

Men det foreligger en mulighet for at de kan unnlate å gi sin stemme til Putin. Ikke nok med det – de kan gå aktivt ut i gatene i stort antall og over tid protestere mot diktatoren og hans håndlangere.

I så fall gjør de det med livet som innsats. En russisk revolusjon krever uendelige mengder mot. Mye kan gå galt på veien, og ikke minst til slutt: En ny diktator kan avvikle den gamle.

Revolusjon er ingen tryllestav, slik Ksenia Novikova påpeker.

Men er det noen som til gagns har vist for verden at de er i stand til å reise felles front mot tyranniet, er det det russiske folket. Mitt håp er at de nå gjør det igjen.

En bred protestbevegelse vil kunne oppnå store ting. Retningen i russisk politikk bestemmes på et begrenset område i hovedstaden. Det politiske maktapparatet er konsentrert i og rundt Kreml.

Moskva er en by med omkring 12 millioner registrerte innbyggere. I tillegg kommer et høyt antall illegale og tilreisende fra andre deler av Russland.

Det er fullt mulig, selv om det er mentalt vanskelig og direkte farlig, for en andel av denne menneskemassen å lamme sentrale deler av hovedstaden og etter noe tid umuliggjøre russisk politikk.

De russiske politistyrkene vil helt sikkert lojalt gjøre sitt beste for å undertrykke oppstanden, men kan overveldes. Massearrestasjoner vil vanskelig kunne gjennomføres om bare en tiendedel av moskovittene – omkring 1 million mennesker – fyller gater og plasser rundt Kreml.

Putin spiller på Vestens engstelse

«Syv Russlands-forskere» påpeker i Aftenposten 6. mars at «det er lett nok for oss som sitter trygt i våre demokratiske land å forvente aktiv motstand mot diktaturet». Alle vil være enige i dette.

Opposisjon mot Putins diktatur er forbundet med høy risiko, mens jeg risikerer lite mer enn å vekke irritasjon hos tidligere kolleger ved å skrive at tyrannen kan protesteres mot.

Men hvis implikasjonen er at vi ikke skal tillate oss å håpe på – og tilrettelegge for – en folkelig oppstand av dimensjoner i Moskva, og heller ikke bør gi uttrykk for dette håpet, er jeg ikke bare dypt uenig, men dessuten forbauset over forskernes tilsynelatende defaitisme (nederlagstro).

For defaitisme er det siste vi trenger i tiden fremover. Motløshet og frykt må bekjempes, også her på berget. Putin spiller åpenbart på vestlige befolkningers engstelse når han hinter om sitt kjernefysiske arsenal eller om at sanksjonene så å si er å betrakte som en krigserklæring.

Hvis vi lar oss dupere av Putins blendverk, svekkes motstandsevnen. Vi går med på Putins spill.

Hva innebærer det for oss?

Også vi i Norge har nemlig gode grunner til å yte direkte motstand mot Putins ekspansjonisme. Han utgjør en tydelig og målrettet trussel mot de liberale verdiene de fleste av oss setter høyt, og som gjør det mulig for oss alle å leve frie liv.

Det er avgjørende for en effektiv norsk deltagelse i koalisjonen av vestlige demokratier at så mange som mulig av oss forstår dette, og at vi som fellesskap tar det inn over oss.

Og hva innebærer det? Først og fremst må vi som samfunn venne oss til å leve med usikkerhet, og vi må bekjempe tendenser til at frykten tar overhånd.

Vi må være innstilte på at det endelige målet – Putins fall med etterfølgende rettsprosess – ligger et stykke frem i tid.

Kampen vil også ha økonomiske konsekvenser: Med stor sannsynlighet må vi tåle å bruke mer av lønningsposen på strøm og drivstoff, og muligens også andre varer og tjenester.

Dette kan være problematisk for noen, og målrettede kompensasjonsordninger må kanskje vurderes av norske myndigheter.

Men i det store bildet er dette bagateller. For det store bildet handler om Ukrainas, Russlands og vår frihet.

• Les mer om Russlands invasjon av Ukraina: