Myten om en umyndig prins

Kong Haakon VII kommer til Norge som norsk konge 25. november 1905 og blir tatt imot på kaien av statsminister Christian Michelsen. Kongen har sin sønn Olav på armen.

Prins Carl, senere Kong Haakon, krevde å bli valgt av folket. At den danske utenriksministeren skulle ha spilt en «avgjørende» rolle kan bare forklares gjennom kildemessige fordreininger og beskjæringer.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Fredag 21. januar kan femte generasjon av det norske kongehuset markere myndighetsdag. I henhold til Grunnlovens paragraf 35 blir prinsesse Ingrid Alexandra i prinsippet «berettiget til at tage Sæde» i statsråd.

Ikke minst takket være en fremsynt tippoldefar.

Reiste krav om å bli valgt av folket

«Prinsen er myndig og har en selvstændig Villie.» Slik introduserte kong Christian IX sin sønnesønn, prins Carl, da den senere kong Haakon møtte i sitt første statsråd på Amalienborg 20. oktober 1905.

Det var her han la fundamentet for vårt moderne monarki, i det han reiste krav om å bli valgt av folket.

«Kravet kom imidlertid slett ikke fra prinsen», skriver Carl Emil Vogt i boken «Heltekongen Haakon».

«Avgjørelsen ble tatt over hodet på prinsen av mennene med makt. Likevel har myten – her er det nok riktig å omtale det som en myte – om at prins Carl krevde folkeavstemning, hatt et langt og virkningsfullt liv.»

Påstand: En dansk minister avgjorde

Vogts arbeid inngår i et omfattende forskningsprosjekt, ledet fra Universitetet i Tromsø med en egen faglig referansegruppe.

Gjennom noe som ligner en akademisk gåsegang har man basert fremstillingen av kongevalget på Roald Bergs bind 2 av Norsk utenrikspolitikks historie fra 1995. Et seks binds standardverk med base i fire universiteter og en styringsgruppe bestående av seks professorer.

Her ble påstanden første gang fremsatt om at det ikke var den senere kong Haakon, men en dansk minister og lensgreve som «avgjorde spørsmålet» om folkeavstemningen.

«Det var den danske utenriksministeren Frederik Raben-Levetzau som hadde fått sin regjering med på å kreve folkeavstemning i Norge», lyder det autoriserte ekko i Vogts bok om «heltekongen».

La det være nevnt at dette spørsmålet ikke bare berører tiltredelsen, men hele kong Haakons regentskap. «Det fører en rett og ubrutt linje fra hans krav i 1905 om folkets selvbestemmelsesrett fram til kampen i dag», het det eksempelvis fra regjeringen Nygaardsvold i 1942.

Kildemessige fordreininger og beskjæringer

Det er betegnende nok ikke voteringen i seg selv, men eierskapet til folkeavstemningen som har betydning.

«Som det vil være Dem, mine Herrer, bekjendt, var det paa mit Forlangende, at den nys afsluttede Folkeafstemning fandt Sted.» Denne proklamasjonen avga kong Haakon innen han forlot København i november 1905.

Statsminister Michelsen ble dypt forarget. Uttalelsen sto i strid med hva han selv hadde opplyst i Stortinget.

Christian Michelsens grunner til å innkassere æren for folkeavstemningen er både konstitusjonelt og politisk begripelige. Men at den danske utenriksministeren skulle ha spilt en «avgjørende» rolle kan bare forklares gjennom kildemessige fordreininger og beskjæringer.

«I dansk regjeringskonferanse den 18. oktober insisterte Raben-Levetzau på at Danmark måtte kreve norsk folkeavstemning», heter det i Roald Bergs opprinnelige fremstilling. «Samme dag overtalte utenriksministeren også kong Christian IX til å kreve folkeavstemning. Prinsen vaklede ennå, ...»

I grev Rabens egen nedtegnelse står det noe helt annet: «Kongen billigede ganske min Opfattelse, og jeg gik derefter til Kronprinsen, Prins Carl og endeligt Kong Georg, som alle innrømmede min Anskuelses Rigtighed.»

Ikke et ord om å «overtale». Det var unødvendig.

Allerede i september hadde tronkandidaten, prins Carl, luftet spørsmålet om «a popular vote» med den britiske minister i København.

Den 2. oktober skrev han til sin svigerfar, Edward VII, «that if there is the slightest doubt whether the nation wants a King or not», ville en folkeavstemning være nødvendig.

To uker senere offentliggjorde 44 norske republikanere et opprop med krav om folkeavstemning. Dermed var prins Carls «slightest doubt» ryddet av veien.

En avgjørende begivenhet

Under Bergs (og Vogts) såkalt «avgjørende» regjeringskonferanse den 18. oktober, derimot, var det ingen av ministerkollegene som støttet grev Raben.

Med statsminister J.C. Christensens ord fant man kravet om folkeavstemning umulig «thi derved vilde den danske Regjering blive blandet ind i norsk Politik».

Spørsmålet var i sin kjerne av dynastisk. Like lite som det var i posisjon til å kreve folkeavstemning, kunne ministeriet Christensen pålegge en prins av huset Glücksborg å motta et fremmed lands krone.

Neste dag gikk stats- og utenriksminister til kongen, som anbefalte at tronkandidaten selv måtte få si sin mening. Det skjedde i statsråd på Amalienborg den 20. oktober 1905.

Denne faktisk helt avgjørende begivenheten er utelatt i bind 2 av norsk utenrikspolitikks historie. Følgelig finner det heller ikke sted i boken om heltekongen Haakon.

Her oppfordret kong Christian IX sønnesønnen til «frit og aabent at udtale, hvilke Betenkeligheder og Ønsker han muligen maate have».

Prins Carl takket for anledningen til å uttale seg «i alle Ministrenes Nærværelse». Deretter refererer statsrådsprotokollen den 33 år gamle prinsens argumentasjonsrekke som konkluderer med at han ikke kunne motta Norges krone «uden den Garanti – at hele det norske Folk vil det saaledes – som ligger i en Folkeafstemning. En saadan maa Prinsen derfor kreve, før han kan modtage Tilbudet».

Fullt overbevist om hans myndighet overlot statsrådet de videre forhandlingene med Norge til prins Carl personlig.

Skulle ikke herske tvil

Fra norsk side fikk Fridtjof Nansen i oppdrag å føre forhandlingene med prins Carl. Han la frem et eget forslag til kompromiss, nemlig «at det ble kjendt at han hadde forlangt referendum, men at regjeringen hadde frarådet ham det som værende ukonstitutionelt».

Prinsen rakk aldri å svare formelt, men skrev til kong Edward at han var innstilt på å aksepterte Nansens kompromiss. Det ivaretok hans viktigste anliggende, nemlig at kravet om folkeavstemning «ble kjent». Uansett hva som var konstitusjonelt tilrådelig, skulle det ikke herske tvil om at den fremtidige kongen hadde bedt om folkets votum.

Christian Michelsen, derimot, kunne nettopp ikke gå med på at prinsens standpunkt «ble kjent». Det ville avsløre regjeringen som mindre demokratisk enn tronkandidaten. Han foretrakk da heller å gi etter for prinsens (og republikanernes) opprinnelige krav.

Langlivede myter

Hvem er det her som bygger langlivede myter?

De repeterende historieverk med sine åpenbare feilslutninger, eller et kongehus basert på statsrådsprotokollens referat?

Svaret kan overlates Danmarks statsminister. Den 12. november 1905, da valglokalene åpnet i Norge, skrev I.J. Christensen i sin dagbok: «Den Afstemning er Prins Carls Værk.»