Kronikk

Er det alltid barnets beste å bli hørt?

  • Margunn Ødemark
    Fosterhjemskonsulent, Omsorgsavdelingen, Østensjø barnevernstjeneste
  • Johanne Hugo
    Barnevernskonsulent, Omsorgsavdelingen, Østensjø barnevernstjeneste
Ved involvering i rettsrunder kan enkelte barn få kraftige reaksjoner og store adferdsendringer, skriver kronikkforfatterne.

Barnevernloven pålegger i praksis barn å involvere seg i saker som angår dem. For de mest sårbare fosterhjemsbarna kan dette være ekstremt belastende.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Norge har vi en svært høy terskel for å flytte barn fra sine foreldre. Når barnet først er flyttet, skal barnevernstjenesten arbeide aktivt for at foreldrene gjenvinner sin omsorgsevne så familien kan gjenforenes. Foreldrene kan årlig bringe saken inn for en oppdatert vurdering i rettsapparatet.

I henhold til både barnevernloven og grunnloven skal barn som er i kontakt med barnevernet, gis mulighet til å medvirke i alle avgjørelser som angår dem.

Det medfører at barnet som bor i fosterhjem, skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon når foreldrene ber om ny vurdering i rettsapparatet. Barnet skal fritt få gi uttrykk for sine synspunkter, det skal lyttes til, og barnets stemme skal vektlegges etter alder og modenhet.

Dette mener vi gir god rettssikkerhet og praksis i mange saker. Men ikke i alle.

De mest sårbare barna

For noen barn er disse årlige rettsrundene ekstremt krevende. Det er de barna som ikke vil flytte tilbake til sine foreldre, men som ønsker å bli værende i fosterfamilien.

I møte med foreldrene blir disse barna redde og utrygge. Noen av dem blir retraumatisert.

De opplever at deres trygghet i fosterhjemmet trues av at foreldrene ønsker dem hjem eller ønsker mer samvær. Barna blir aktivert bare av at temaet samvær og kontakt med foreldre tas opp.

Og hver gang det skjer, settes deres utvikling på vent eller tilbake.

Fysiske og psykiske reaksjoner

Ved involvering i rettsrunder kan enkelte barn få kraftige reaksjoner og store adferdsendringer, som endret spise- og søvnmønster.

Noen tisser på seg og har utagerende adferd. Andre kaster opp, får diaré eller forstoppelse.

Mange veksler mellom sterk avvisning til ekstremt behov for nærhet. De viser økt redsel og engstelse for å bli forlatt, eller for at fosterforeldrene skal dø.

Barn med et godt språk kan plutselig bruke babystemme og må få sine behov dekket som et spedbarn.

I disse periodene blir det ekstra vanskelig å holde på venner, noe som i utgangspunktet er en utfordring for mange av dem. Reaksjonene kan for noen vare i flere uker.

Barnas behov for ro og trygghet

Vår vurdering som barnevernspedagoger er at disse sårbare barna må kunne skjermes fra rettsrundene.

De trenger først og fremst ro i sitt nye hverdagsliv. De skal ta igjen det tapte fra en start på livet med dårlig omsorg, i stedet for å seile ytterligere akterut.

Flere av barna vi følger opp, ber selv om å få slippe involvering. Men barnevernloven er klar. Barnet skal informeres for å gis mulighet til å uttale seg før nye avgjørelser skal fattes.

Barn kan naturlig nok ikke tvinges til å uttale seg, men de må informeres for å gis mulighet.

Høyesterett har ved ett tilfelle (HR2019–2301-A) åpnet for unntak fra regelen for når barn skal involveres. Terskelen for dette er imidlertid svært høy. Etter vår erfaring for høy.

Ta stilling til store spørsmål

Det vi observerer i praksis, er at når disse sårbare barna informeres om en forestående sak, er skaden allerede skjedd.

Barna blir bedt om å ta stilling til store spørsmål som i praksis er umulige å svare på: «Hvor er det best for deg å bo?» «Hvor ofte vil du ha samvær?»

De blir involvert i en voksenkonflikt. Dette samtidig som de ofte er traumatiserte barn med én eller flere diagnoser av tilknytningsproblematikk. De blir sittende igjen med en følelse av utrygghet rundt sin egen fremtid.

Vi er bekymret for at de barna som faktisk har fått en ny, trygg omsorgsbase, ikke får ro til å blomstre der.

Og det paradoksale er at dette skjer på grunn av deres rett til medvirkning.

Forverret relasjon mellom foreldre og barn

Gjentatte rettsrunder går også utover relasjonen barnet har til sine biologiske foreldre.

Vårt arbeid for at barnet skal ha best mulig relasjon til sine foreldre etter flytting, opplever vi blir forstyrret og vanskeliggjort når barnet involveres i alle rettsrundene.

Barnet føler seg ikke sett, respektert, forstått eller anerkjent av foreldrene. Mange blir så sinte på sine foreldre at de ikke lenger ønsker noen form for kontakt med dem. Det ser vi dessverre i flere av våre saker.

Relasjonen mellom barnet og dets foreldre blir et sår som aldri får mulighet til å gro. Skorpen rives av gang på gang. Mulig fremtidig gjenforening og økt samvær blir vanskeligere å oppnå.

Når rettighet blir plikt

Vi mener ordlyden i barnevernloven i praksis pålegger barn å involvere seg i alle saker som angår dem. For de mest sårbare fosterhjemsbarna er dette ekstremt belastende.

Det ser vi som ansatte i barnevernstjenesten på nært hold – daglig. Det som var tenkt å være et gode for barnet, blir i praksis det motsatte.

Bør retten til å medvirke i egen sak veie tyngre enn beskyttelse og trygghet?

Og kan Norge stå inne for dette?

Vi som skal være et foregangsland når det gjelder barns rettigheter: Var det virkelig dette som var lovens intensjon?


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Barnevern
  2. Fosterhjem
  3. Foreldre og barn