Kronikk

Kronikk av faglig ansvarlig ved 22. juli-senteret: Vi tas tilbake til øyeblikket da terroren rammet Norge

  • Tor Einar Fagerland

22. juli rammet enkeltmennesker og det norske samfunn på en måte vi ikke har opplevd siden andre verdenskrig, skriver Tor Einar Fagerland. Foto: Paal Audestad

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Kort tid før tiltalte skjøt og drepte sine første offer, hadde leirdeltakerne fått informasjon om eksplosjonen i regjeringskvartalet. Det oppsto panikk etter hvert som det gikk opp for dem at det ble skutt på Utøya (…) Mange observerte med skrekk og vantro at venner, kjæreste og samboer ble skutt og drept.

Det oppsto hjerteskjærende scener da folk gjemte seg, løp eller svømte for livet samtidig som de prøvde å hjelpe og berolige hverandre. Levende og døde lå stedvis side om side. Noen ble lammet av skrekk da de ble beskutt, noen lot som om de var døde, og andre ba for sine liv. Mange hyperventilerte. Det ble telefonert og utvekslet meldinger med familie og venner, dels for å etterlyse hjelp dels for å berolige, dels også for å ta farvel.

Mange ringte politiets nødnummer uten å få kontakt. Mange hadde flyktet ut i terrenget uten sko. Det var glatt på grunn av regnet, og folk snublet og skled i skogen og falt ned bratte skrenter mot vannet.»

Teksten ovenfor er hentet fra dommen i 22. juli-saken fra august 2012. Det er fire år siden grusomhetene i Regjeringskvartalet og på Utøya, og tre år siden ti intense uker i Oslo tingrett fikk sin endelige konklusjon.

Minuttene fra den hjemmelagde kunstgjødselbomben gikk av i Regjeringskvartalet kl. 15.25 og til Anders Behring Breivik ble pågrepet på Utøya kl. 18.34 er trolig de mest gjennomanalyserte i norsk historie.

afp000848604.JPG

Hendelsen berørte store deler av den norske befolkningen. Likevel fremstår innholdet i domsteksten i dag – kun fire år etter terroren – som fjernt, nesten uvirkelig.

Objektene viser hva som skjedde

I 22. juli-senteret som åpner på fireårsdagen for denne menneskeskapte katastrofen, tas vi tilbake til fredag 22. juli i 2011. Her viser vi frem stedet hvor angrepet startet. Vi viser frem objekter, bilder, film, og tekster som har til felles at de er direkte knyttet til hendelsen eller til bearbeidelsen av den.

Det hadde vært lett å pøse på med lyd, film og dramatiserende lyssetting. Vi mangler ikke materiale. Dette skjer ikke.

Isteden har vi valgt å bruke levende bilder bare to steder i utstillingen og lyd bare ett sted. Det siste skjer i et eget rom, hvor vitner fra Regjeringskvartalet og fra Utøya deler sine opplevelser.

De få, men nøye utvalgte objektene i utstillingen, bidrar til å dokumentere at 22. juli var noe som virkelige skjedde, på et virkelig sted.

Dette var noe som berørte virkelige mennesker. Materielle spor som steder, bilder og gjenstander fungerer også som «tidsvitner». De «var der» da det skjedde. Objekter og bilder ble brukt som bevismateriale under rettssaken for å vise konkret hva som skjedde. I utstillingen brukes de på samme måte: for å vise hva som skjedde.

De fysiske sporene er saklige og dokumentariske

Her ser vi de forvridde restene etter en VW Crafter som lastet med en 900 kilos bombe ble parkert foran Høyblokken. Vi ser transportkassen med ammunisjon som ble fraktet over til Utøya, vi ser falsk politi-ID båret av gjerningsmannen. Men, vi ser også mobiler og kameraer fra AUF-ere på sommerleir – mobiler som var den eneste forbindelsen leirdeltagerne hadde til omverdenen under angrepet.

Disse fysiske sporene etter hendelsen legges frem på en saklig og dokumentarisk måte uten unødig dramatisering. Ingenting legges til, og ingenting trekkes fra.

Tekstene fra dommen

Det mest kraftfulle virkemiddelet er likevel ikke objektene, men tekstene fra dommen av 24. august 2012. Få formulerer seg slik i 2015, men i 2012 måtte dette til. Det var nødvendig å komme til kjernen i det som skjedde. Det må ha vært vonde tekster å skrive, og vonde ord å høre.

Fire år etter er disse tekstene fortsatt vonde å lese. De er likevel del av vår historie som ikke må glemmes.

  1. juli rammet enkeltmennesker og det norske samfunn på en måte vi ikke har opplevd siden andre verdenskrig. I utenlandske medier ble hendelsen omtalt som en av de verste grusomhetene i nyere europeisk historie. Det er ikke virkemidlene i utstillingen som er sterke, men hendelsen.
Det mest kraftfulle virkemiddelet er likevel ikke objektene, men tekstene fra dommen av 24. august 2012

For enkeltmennesker som fremdeles sovner og våkner opp med 22. juli, er sårene ennå vidåpne. Det kan godt hende at flere av disse vil la være å besøke utstillingen, dette året, neste år og året etter det.

Sorgen er individuell. I et demokratisk samfunn som er opptatt av å verne om verdier som demokrati, likeverd og medmenneskelighet kan det imidlertid aldri bli for tidlig å konfrontere politisk ekstremisme og rasisme. Dette er noe vi må gjøre hele tiden.

Et sted for refleksjon de neste fem årene — for de som vil

  1. juli er et uttrykk for en konkret, spesifikk og voldsom trussel mot grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Fire år etter det mest brutale angrepet på det norske demokrati på 70 år blir 22. juli-senteret et sted for å komme sammen for å reflektere over hva dette betyr for oss i dag.
  2. juli-senteret forteller hva som skjedde. Det blir et sted vi kan velge å besøke, eller velge ikke å besøke, men det er der for oss alle – fra 22. juli og fem år fremover.

Få med deg de viktigste og beste debattene - følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    – Det finnes ikke én sannhet om 22. juli

  2. Les også

    Sterke reaksjoner på 22.juli-senterets utstilling

  3. Les også

    Elden: - Nei takk til «Breivik-museum» i Regjeringskvartalet

  4. Les også

    Stiller ut bombebilen og utstyrskofferten fra 22. juli

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Regjeringskvartalet
  3. 22. juli

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Kronikk: Så nær vi kommer

  2. DEBATT

    Derfor bør minnestedet ligge på Utøya-kaia

  3. KOMMENTAR

    Bombesår og forvridd armeringsjern har stor verdi. Vi kan gjøre en alvorlig feil ved å fjerne det.

  4. DEBATT

    Bevar 22. juli-senteret | Nille Lauvås

  5. NORGE

    «Det er et åsted. Det er der man ser merkene etter bomben. Det har en kraft som ingen andre steder har.»

  6. KULTUR

    Er det viktigste sagt nå? Ingen av de store forlagene gir ut 22. juli-litteratur i år