Flere barn dør av mishandling enn i trafikkulykker | Torleiv Ole Rognum

Mellom 8 og 10 barn dør hvert år i Norge som følge av omsorgssvikt, mishandling og drap. Vi trenger en nullvisjon for dødsfall som følge av barnemishandling!

Ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo ble det i 11 årsperioden 2000-2010 i gjennomsnitt hvert år undersøkt fem barn som følge av drap og mishandling og omsorgssvikt. Disse barna kom fra Sørøst-Norge. der 55 prosent av landets befolkning bor. For hele landet har dødstallene trolig vært åtte-ti pr. år. Til sammenligning omkom fire barn i alderen 0-17 år i trafikken i 2015.
Det lave tallet viser at trafikkmyndighetenes nullvisjon for dødsfall i trafikken, med sikring av barn i bil og veier med skille mellom biler og myke trafikanter har virket.

Omsorgssvikt

De fleste barn som dør av omsorgssvikt, mishandling og drap, blir drept av sine nærmeste omsorgspersoner. Dette gjør politietterforskning av slike saker svært vanskelig fordi det ofte ikke er nøytrale vitner til mishandlingen. Leger og sykepleiere reagerer ikke alltid adekvat i møte med barn med alvorlige skader. Det er fristende å godta historier om fall fra sofa eller stellebord, eller andre bagatellmessige hendelser som på ingen måte kan forklare skadebildet. En lege kan være redd for å ødelegge relasjonen til omsorgspersonene, eller hun/han finner situasjonen vanskelig og ubehagelig og velger å godta forklaringene om de er aldri så lite sannsynlige. Det er lett å glemme at man er barnets behandler, ikke foreldrenes.

• Les A-Magasinet om det største tabuet:

Les også

For «Jonas» ble mamma det farligste i livet

Les også

- Han skulle vært reddet. Han burde vært reddet.

Barn som overlever mishandling, er ikke sjelden blitt sendt hjem etter medisinsk behandling. Risikoen for nye mishandlingsepisoder er estimert til mellom 18 og 50 prosent. Helsepersonell har derfor plikt til å melde fra til barnevern og politi for å avverge fremtidige forbrytelser. Denne avvergeplikten syndes det av og til imot.

Dødsfallene er toppen av isfjellet

I tillegg til dødsfallene blir årlig rundt 10 barn livsfarlige skadet som følge av mishandling i hjemmet. De overlever, men noen er invalidisert for resten av livet. Den vanligste skademåten er såkalt filleristing («shaken baby syndrom»), der en voksen griper rundt barnets skuldre eller bryst, og rister kraftig frem og tilbake. Hjernen til et lite barn har konsistens som gelé og når den utsettes for kraftig akselerasjon og bråstopp kan det oppstå blødning under hjernens senehinne samt hjerneskade ved at nervetråder overrives. Videre oppstår det blødninger i øynenes netthinner. Denne triaden utgjør «shaken baby syndrom» (filleristing syndromet). I USA rapporteres det om 1000 slike skadetilfeller i året og 250 dødsfall. I Norge har vi mellom åtte og ti tilfeller, og mellom to og tre dødsfall pr. år.

Påførte bruddskader

Et betydelig antall barn påføres ikke livstruende skader. Når for eksempel et spedbarn som ikke kan gå selv, bringes til lege med benbrudd, er det grunn til å mistenke påført skade. Vi har ingen sikre tall fra Norge, men undersøkelser fra USA tyder på at 5 prosent av barn under fem år som blir brakt til akuttmottak med skader, har vært utsatt for mishandling. Man regner med at halvparten av spebarna og 20 prosent av ett-to-åringer med bruddskader, har påførte skader.
Fallskader får ofte skylden når barn bringes til akuttmottak. Pårørende forteller om fall fra stellebord, fra sofa eller at de selv har snublet og falt oppå barnet mens de bar det på armen. Også dødelige skader blir forsøkt forklart på denne måten. Chadwick og medarbeidere fra San Diego undersøkte 118 fallskader der nøytrale vitner hadde observert at barnet falt fra mellom 3 meter og 13,5 meter. Det var ett dødsfall. Den samme gruppen undersøkte også 100 barn som ble brakt til akuttmottaket der omsorgspersoner fortalte om fall fra 1,2 meter eller lavere. I denne gruppen var det syv dødsfall. Dersom disse historiene er sannferdige, betyr det at det er åtte ganger farligere å falle fra lave høyder enn fra høyde over 3 meter.

Grov vold behøver ikke å synes

Spørreundersøkelser utført av Senter for Vold og traumatisk stress viser at 5 prosent av jenter og 5 prosent av gutter har vært utsatt for grov fysisk vold fra foresatte. Det dreier seg om slag med knyttneve eller hard gjenstand, spark eller at de er blitt banket opp og angrepet fysisk eller på andre måter.

Stortinget vedtok i 2015 enstemmig et forslag fra nestleder i justiskomiteen, Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad fra helse- og omsorgskomiteen som oppfordret Regjeringen til økt innsats mot barnemishandling. Regjeringen ble bedt om å styrke Barnevernstjenesten med medisinsk kompetanse og å legge til rette for et bedre samarbeid med skademottak, legevakttjeneste, fastleger, skolehelsetjeneste og barneavdelinger. Det ble påpekt at det trengs flere fagpersoner i sosialpediatri og klinisk rettsmedisin, og at det må innføres obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved alle plutselig uventede dødsfall hos barn opp til 18 år. Forslaget innebar også en styrking av klinisk rettsmedisinsk kompetanse ved de 11 barnehusene vi har i Norge.
Regjeringen tok utfordringen og har annonsert et kompetanseløft med kursing av barnehageansatte, lærere, helsesøstre og leger for å forebygge omsorgssvikt og barnemishandling. Regjeringen har også oppnevnt et barnevoldsutvalg som skal utrede behovet for en kommisjon som kan analysere mishandlingssaker for å finne ut hva som går galt.

Vonde minner

Som rettsmedisiner gjennom 33 år bærer jeg på vonde minner om barn som jeg vet er omsorgsviktet eller mishandlet til døde, der sakene bare er blitt lagt bort. Dette er blitt bedre de siste 15 årene.
Mange har bidratt til dette: Stine Sofies Stiftelse, Riksadvokaten, Barneombudet, tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen (SV) med boken Man ser det ikke før man tror det, tidligere justisminister Knut Storberget (Ap) som etablerte barnehusene, rettsmedisinere og barneleger - og i 2015 Stortinget ved representantene Bollestad og Ropstad (KrF). Det er ubehagelig å ta inn over seg at barn kan utsettes for grove forbrytelser av sine nærmeste. Men vi kan ikke lenger fortsette å fortrenge at det skjer. Vi trenger en nullvisjon!

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter