Fredspris til besvær

Nobelprisen en mer til besvær enn til begjær for Obama. Det er en grunn til at han kommer sent og drar tidlig hjem etter utdelingen.

Diskuter denne kronikken på Twitter: #APkronikk eller si din mening i kommentarfeltet nederst i saken.

Amerikanske drømmen

Supermakten USA har i sin relativt korte historie som nasjonalstat aldri hatt kongefamilie eller adel. Den amerikanske drømmen om den talentfulle og arbeidsomme fattiggutten som gikk hele veien fra tømmerkoien og til Det hvite hus oppsto tidlig på 1800-tallet, og essensen består to dramatiske hundreår senere i et land preget av store ulikheter.

Etter suksessen til overklassesønnene Franklin D. Roosevelt og John F. Kennedy, har barn av underklassen igjen i oppsiktsvekkende grad nådd til topps i det demokratiske partiet. Både Lyndon B. Johnson og Bill Clinton vokste opp i svært enkle forhold, og krysset store klassegrenser på sin vei til Det hvite hus. Enda mer oppsiktsvekkende er likevel Barack Obamas lange og raske reise dit fordi han ikke bare krysset klassegrensene, men også den i USA tradisjonelt aller største barrieren: Rasegrensen.

En sensasjon

President Obama er en sensasjon litt fordi han er den første fargede statsleder valgt i den vestlige verden, men mest fordi han er den første svarte presidenten i et USA hvor de hvite totalt har dominert det politiske liv. Med hvit amerikansk mor og svart afrikansk far, født på Hawaii og delvis oppvokst i Indonesia, er Obama en bokstavelig talt fargerik representant for det 21. århundres multikulturelle USA.

Han ble rett mann til rett tid dels grunnet sin bakgrunn, og dels grunnet sitt budskap om forsoning over rasegrensene. Den karismatiske unge Obama tok 43 år gammel det store spranget fra delstatskongressen i Illinois til Senatet i Washington D.C., og hadde bare vært senator i tre år da han ble valgt til president. Det er en politisk spurtseier uten parallell i USAs moderne historie.

Politisk eventyr

Eventyrhistorien om Barack Obamas vei fra besteforeldrenes lille leilighet på Hawaii og til Det hvite hus i Washington D.C. er fortalt utallige ganger, men sjarmerer og imponerer fortsatt folk over hele USA og i alle andre verdensdeler. Om hans politiske eventyr i Det hvite hus ender godt, blir likevel et stadig mer kritisk spørsmål.

Obama hadde aldri vært i posisjon før han 20. januar 2009 tiltrådte som president. Når ettårsdagen for hans maktovertakelse nå nærmer seg, vokser dag for dag også presset om å levere konkrete resultater. Obama gikk offensivt ut: Han gjennomførte straks flere viktige kursendringer fra George W. Bush-administrasjonen, og tross finanskrisens kostnader har han raskt gått videre med sine planer om å innføre en nasjonal helseforsikring. Men utfallet står fortsatt åpent enten det gjelder helsereformer i USA, varig fredsløsning i Midt-Østen, utbredelsen av atomvåpen eller tiltak mot klimakrisen.

Tilbaketrekningen fra Irak er utsatt, og i Afghanistan har Obama så langt bare trappet opp USAs militære nærvær. USAs svekkede økonomi gjør presidentens fallhøyde enda større. Obamas friske satsning kan gjøre ham til en historisk suksesspresident i klasse med Franklin D. Roosevelt hvis han lykkes. Men Obama kan også ende opp som en av de skuffede håps presidenter, a la Jimmy Carter, hvis han ikke lykkes med å produsere håndfaste resultater både ute og hjemme i løpet av sin første fireårsperiode.

Selv om det skjedde en markant dreining fra diktat mot dialog de to siste årene til George W. Bush-administrasjonen, ble Obamas overtakelse der et markant skifte. Obama kom til makten med ambisjoner om å føre tre store dialoger samtidig: Den første med hans demokratiske parti og de 53 prosenten som stemte på ham, den andre med hans republikanske motstandere i USA og de 46 prosent som stemte mot ham, og den tredje med de andre aktørene i verdenssamfunnet.

Gitt opp

Dialogen med sine motstandere i USA synes Obama allerede langt på vei å ha gitt opp. Den åpne hånd han forsøkte å rekke frem ved i sin innsettelsestale å snakke til hele nasjonen uten å skille mellom republikanere eller demokrater, møtte en iskald skulder fra opposisjonen.

Med sitt hardkjør for en nasjonal helsereform har Obama senere provosert det konservative USA ytterligere. En stadig skarpere politisk polarisering har kjennetegnet USA de siste tiårene. Den preger foreløpig Obamas USA nesten like sterkt som forgjengeren George W. Bush. Sterkt økende antall terrortrusler mot presidenten er et ekstremt utslag av det. Topartisystemet som har bestått gjennom 150 år og 30 presidenter, overlever etter alt å dømme også Obamas periode.

Listen ligger høyt

Å være ny president i USA er litt som å være høydehopper i en OL-finale: Du havner fort i en situasjon hvor listen ligger høyt, alle kameraene peker nådeløst på deg, og du må prestere på kommando. Der står Barack Obama nå: En list som lå faretruende høyt da han kom på banen, har han selv senere valgt å skru opp ytterligere.

Det er kort sagt en presset president med mange store utfordringer som foretar en hylningsreise han helst ville vært foruten til Oslo. Her og nå er Nobelprisen en fredspris mer til besvær enn til begjær for Obama. En sterkt omstridt pristildeling er i seg selv til å leve med: Det har prisene nesten alltid vært når Nobelkomiteen har våget å velge prisvinnere som fortsatt sitter i høye posisjoner og deltar i kampen om store aktuelle saker.

For tidlig

Sammenligner man med de tre tidligere prisvinnerne blant USAs presidenter ligner situasjonen i så måte mer på da Theodore Roosevelt vant i 1906 og da Woodrow Wilson vant i 1919, enn på da Jimmy Carter gjorde det i 2002. Carters pris var relativt ukontroversiell fordi den kom mer enn 20 år etter at han forlot Det hvite hus, og hans viktigste prestasjoner lå så langt tilbake i tid at de kunne vurderes ut fra historiens videre gang. Obama er fortsatt i tilløpet eller opphoppet for sin presidentperiode. Det er da alt for tidlig å konkludere om effektene av årets pristildeling.

Tragisk paradoks

Reaksjonene de siste ukene har imidlertid bare styrket betenkelighetene flere ledende historikere ga til kjenne i dagene etter at vinneren ble utropt. Det kan lett bli stående som et tragisk paradoks at Nobelkomiteen i 2009 våget å gripe inn i pågående realpolitiske prosesser, men gjorde det på gal måte fordi man manglet den nødvendige innsikt i og forståelse av disse prosessene. Paradokset blir i så fall ikke mindre av at Nobelkomiteen utelukkende består av tidligere toppolitikere.

Reaksjonene så langt er internasjonalt noe blandede, og det kan være at Nobelprisen vil styrke Obamas stilling ytterligere på andre kontinenter. Men der de kommende års store slag kommer til å stå, på hans hjemmebane i USA, er reaksjonene urovekkende klare og negative.

Mot sin hensikt

Det presidenten trengte nå var slett ikke et enda større forventningspress og en enda sterkere understrekning av at han er mer populær i Europa enn i USA. Faren er overhengende for at en pris som kunne blitt til stor nytte for Obama om han hadde fått den i 2011 eller 2012, i 2009 kommer for tidlig og vil virke mot sin gode hensikt.

Ingen vet i dag hvordan det politiske eventyret om Obama ender. Men sjansen for at det blir et kort eventyr uten lykkelig slutt øker mens Barack Obama torsdag står der i blitsregnet i Oslo for å motta fredsprisen, og det er han nok selv fullt klar over.

Det er ikke uten grunn at årets fredsprisvinner kommer sent og drar tidlig hjem etter utdelingen.

Diskuter denne kronikken på Twitter: #APkronikk.