Britene var først

Britisk innvandringsdebatt ligger en generasjon foran vår. Men de har ikke kommet lenger i å finne svarene.

I fjor snakket jeg med en BBC-journalist som skulle lage en reportasje om hvordan 22/7 hadde endret Norge og norsk innvandringsdebatt. Jeg fortalte om frontene i debatten, om islamfrykt og integreringsproblemer, og om etniske nordmenn som liker mangfold, bare ikke på skolen til barna deres. Jeg plukket fram et Oslo-kart og pekte og forklarte.

Jeg ble nok litt ivrig. Dette er jo interessant! Norge er midt oppi en historisk endring, kanskje en større kulturendring enn de vi så på 1900-tallet. Men journalisten var ikke så imponert. «Dette høres ut som oss for 30 år siden», sa hun. Jeg fikk ikke plass i reportasjen.

Jeg vet ikke om hun forsøkte å sette meg på plass. Men jeg jeg følte meg litt som en innbygger i en tilbakestående avkrok som hadde forsøkt å forklare en journalist fra sivilisasjonen hva internett var. Joda. Velkommen etter.

Kanskje henger vi litt etter, vi nordmenn, tenkte jeg etterpå. Kanskje virker spørsmålene som opptar oss sjarmerende naive sett fra mer erfarne innvandringsland. De har vært gjennom dette allerede. De tar det mer avslappet.

Ungt innvandringsland

Ja, kanskje det? Norge er et ungt innvandringsland. Det kom noen få tusen pakistanere og andre fremmedarbeidere på 1970-tallet, og bare det var nok til å sette en støkk i vår homogene, innadvendte befolkning.

Gill Doyle, en langhåret californier som forelsket seg i Norge og ville slå seg ned her på begynnelsen av 1970-tallet forteller om hvor kalde nordmenn var mot fremmede. De få vennene han fant var nettopp fremmedarbeidere, som var like ensomme og forvirret over de norske kodene som ham selv. Kulturavstanden var kortere til en palestiner enn til en nordmann.

I en NRK-reportasje fra 1975 snakker en rektor om hvor utfordrende det var å ha fått sin første pakistanske elev på skolen. Han kunne jo ikke språket. Kulturen var annerledes. Dette sier læreplanen ingenting om! Journalisten snakker helt alvorlig om den «store innvandringsbølgen» på slutten av 60-tallet. Vi kan smile av det. Slik var vi, og det er bare en generasjon siden.

Lang erfaring

Storbritannia hadde på dette tidspunktet hatt synlige innvandrerbefolkninger lenge. Spesielt havneområdene var internasjonale soner. For hundre år siden var det jødene som skapte uro. De flyktet fra pogromer i Øst-Europa. Flere områder i Øst-London fikk et sterkt jødisk preg, og mange innfødte følte seg like fremmede der som de i dag gjør i muslimske bydeler.

Voldelige religiøse skiller hadde britene også erfaring med, ikke bare i Irland. Irene flyttet til andre britiske byer, og skapte fattige irske ghettoer. På 1920— og 30-tallet braket katolske og protestantiske gjenger sammen i Glasgow. Noen av dem var fascister. Alle var fotballfans, og hadde hvert sitt lag, katolske Celtic og protestantiske Rangers. Etter fotballkampen var det fram med barberbladene.

På 1950-tallet kom de karibiske innvandrerne. Det var lett for imperiets undersåtter å bosette seg i Storbritannia, spesielt etter krigen og fram til 1962. Det falt ikke britene inn at særlig mange hadde lyst. Det kom en kvart million karibiere, som skapte sorte områder i britiske byer. Det ble vold og opptøyer. I 1958 gikk hundrevis av hvit arbeiderklasseungdom rundt i Notting Hill i London med våpen, ropte «Down with the niggers», og jaget sorte gjennom gatene. Flere innvandrere ble skadet.

Elver av blod

I 1968 holdt den ledende konservative politikeren Enoch Powell en innvandringskritisk tale som har hjemsøkt britene siden. Den er mest kjent for sitatet på slutten, hvor han skuer mot framtiden og ser elven Tiber fylt med blod. Den ble dermed kjent som «rivers of blood»-talen. Den har flere slående og dystre bilder. Powell siterer en velger som frykter at om noen tiår vil alt ha snudd, og «de sorte vil svinge pisken over de hvite». Han forteller om en enslig eldre kvinne, den siste hvite igjen i nabolaget, som får ekskrementer dyttet inn i postkassen.

Men når man leser talen i dag, 45 år senere, slår det en også hvor gjenkjennelige mange av argumentene er. Powell snakker om innvandrere som ikke får seg jobb. Han regner på trendene, og anslår at de nye gruppene vil bli en stor minoritet. Han advarer mot segregering. Han klager på biskoper som dyrker idealene sine i bortgjemte herskapsboliger. Han viser til velgere som ikke tør si hva de mener offentlig. Han skryter av innvandrere som vil integrere seg, problemet er alle de som ikke gjør det.

Mange velgere støttet ham, men det politiske miljøet vendte seg vekk i avsky. Partikarrieren var over. Et fantastisk timeslangt intervju David Frost gjorde med Powell i 1969 viser hvor opphetet stemningen var. Front konfronterer Powell hardt. Han tror ikke på anekdoten om den gamle damen. Powell svarer at Frost ikke vet hvordan vanlige mennesker har det. Frost sier at selv om Powell kanskje ikke er ekstrem selv så har han ekstreme tilhengere, og burde forstå hvordan ordvalget vil hisse dem opp. Powell nekter medskyld for tilhengernes handlinger.

Det kunne vært i går. Det er et slags «Drøm fra Disneyland»-øyeblikk. Det er ikke lett å si hvem som vinner. Begge får inn fulltreffere. Frost påpeker at innvandring er et faktum, og vi må lære å leve sammen. Powell svarer at det ikke bare handler om å leve sammen, men om antall og tempo. Hvor raskt kan et samfunn ta i mot nye medlemmer?

Den nye østkanten

Powell var bekymret for møtet mellom innvandrerne og arbeiderklassen. Det er der konfliktlinjen har gått i britisk historie. Og der gikk den også i tiårene som fulgte. Et av de tradisjonelle arbeiderklasseområdene er Tower Hamlets, like nord-øst for finansdistriktet i sentrum av London. I dag er store deler av det muslimsk, befolket av innvandrere fra Bangladesh.

Boken The New East End beskriver hvordan det skjedde. Fordommene har vært sterke begge veier, med mye gjengvold og åpen rasisme. I begynnelsen var bangladesherne få og utsatte. De ble banket opp. Så ble de flere, og lærte å slå fra seg. Da ble maktbalansen jevnere. Tower Hamlets er bydelen som sjokkerte britene i 1993 da 34 prosent stemte på British National Party i et lokalvalg. Men The New East End viser at dette ikke kun handler om fordomsfulle rasister, men også om brutte løfter og om kamp om den knappeste ressursen i området: Boliger.

Tyskerne bombet havneområdene i Øst-London hardt under krigen. Politikerne holdt motet oppe ved å love innbyggerne en velferdsstat etter krigen. Alt skulle bli bedre. Tidligere var familien sikkerhetsnettet ditt. Folk levde i storfamilier, med svigermor i nabohuset. Velferdsstaten skulle bli en større og bedre utgave av dette. I stedet erstattet den det gamle sikkerhetsnettet med et personlig forhold til staten. Så kom innvandrerne, som var langt fattigere enn de innfødte, og havnet foran dem i køen. Ikke minst boligkøen.

Boliger ble tidligere fordelt gjennom uformelle regler i nærmiljøet som sørget for at du fikk bo nær familien. Reglene favoriserte tålmodige samfunnsborgere, som flyttet seg framover i køen ett år om gangen. Nå ble boligene kommunale, og fordelt etter behov. De som hadde størst behov var bangladesherne. De innfødte følte at lidelsene under krigen hadde gitt dem eierskap til området, men nå forsvant det, ett hus om gangen.

Klassefaktoren

Segregering begynner og slutter med to like triste bilder: Den første eleven fra den nye gruppen, og den siste eleven som er igjen fra den gamle. Begge er utsatte og utilpass. Mellom dem er det årevis med bitterhet, frykt og fordommer. Konflikten i Tower Hamlets var ikke mellom innvandrere og briter flest, men mellom innvandrere og arbeiderklassen, med resten av samfunnet som meglere. De meglet ved å fordømme arbeiderklassen som rasister. Det er det mange som er. Men dette handler også om klasseforakt, mener forfatterne av The New East End . Om middelklassemennesker som ser verden gjennom eksotiske slumbesøk til indre øst, eller kanskje til og med slår seg ned der, men uten å gro røtter.

I 1959 ble det laget en dokumentar, We Are the Lambeth Boys , om en gruppe stilbevisste arbeiderklasseungdom i Sør-London, den første tenåringsgenerasjonen. En «hvor er de nå»-dokumentar fra 1985 følger de samme personene 26 år senere. Nå har de fått noen riper. Det er harde tider og høy arbeidsledighet. De sitter og snakker om innvandring. En av dem har klatret opp i samfunnet og blitt butikkeier – og innvandringsliberal. Han snakker om humanitære idealer og hvordan Storbritannia alltid har vært et innvandringsland, alltid har nytt godt av mangfold. «Vi er en nasjon av innvandrere.» Det er som å høre en moderne Høyre-politiker. En annen har nettopp fått sin første jobb etter årevis som arbeidsledig. Han er bekymret for om barna hans vil få seg jobb. Thatcher har skylden, mener han, men innvandringen gjør alt verre.

Klassefaktoren i innvandringsdebatten er svakere i Norge, 30 år senere. Dessuten er ordene mildere. Ingen snakker om at nabolaget deres blir overtatt av «niggers», slik en gjør her - i alle fall ikke for åpent kamera. Og omstendighetene er hyggeligere. Norge har gode tider, enn så lenge, ikke massearbeidsløshet. Men det høres litt kjent ut dette også: At de som ansetter innvandrere ser saken forskjellig fra de som konkurrerer med dem.

Islamisten

London ble en slags hovedstad for islamismen. En av muslimene som vokste opp i Tower Hamlets var Ed Husain. I boken The Islamist forteller han om hans tid i Londons ekstreme islamistmiljøer på 1990-tallet. Det er den samme typen miljøer sett innenfra som Lars Akerhaug nylig beskrev utenfra i boken Norsk Jihad– unge, harde, og godt organiserte.

The Islamist er spesielt anbefalt for de som har problemer med å se forskjell på de ulike formene for islamisme. Sett innenfra er forskjellen betydelig. Husain begynner reisen i familiens moské, Brick Lane Mosque. Så gjør han opprør og går over til den mer politiske East London Mosque, som foreldrene avskyr, fordi den har utgangspunkt i det bangladeshiske islamistpartiet Jamaat-e-islami. Så trekkes han inn i et aggressivt islamistisk studentmiljø, og havner i Hizb ut-Tahrir. Han blir stadig strengere, sintere, og mer politisk.

Etter hvert erkjenner han at troen hans har blitt en fanatisk ideologi, uten rom for den kjærligheten til Gud og mennesker han ble lært opp i som barn. Men veien bort fra hatet er lang. Han forteller om hvordan hans første reaksjon på terrorangrepet 11. september 2001 var glede. Dette må feires! Først etterpå innser han hvor hardt islamismen har skadet det moralske kompasset hans.

Gå og kle på deg

I dag er Ed Husain en av Storbritannias ledende kritikere av islamismen. Han var med på å stifte den anti-ekstremistiske tenketanken Quilliam. For noen uker siden vekket Quilliam oppsikt da de inviterte til pressekonferanse med Tommy Robinson, lederen av English Defence League.

Robinson er arbeiderklassegutt fra Luton, en by nord for London hvor hvite er i ferd med å bli en minoritet, og muslimer utgjør en fjerdedel av befolkningen. Han stiftet EDL etter at lokale islamister demonstrerte mot hjemvendte Afghanistan-veteraner. I dokumentaren My Hometown Fanatics besøker en BBC-journalist fra Luton hjembyen sin for første gang på flere år. Hun kan ikke forstå hva som har skjedd, hvor alt sinnet kommer fra. Men den journalistiske distansen er vanskelig å bevare. Hun besøker en islamistdemontrasjon hvor en kvinne i niqab forteller henne at hun har for lite klær på seg. «Who are you trying to seduce? Go and put on some clothes». Journalisten blir rasende, og roper tilbake, «This is my hometown as well».

EDL tok av blant arbeiderklassen, og har avholdt store demonstrasjoner mot islamisering, bl.a. i Tower Hamlets. Men på pressekonferansen med Quilliam meldte Robinson sin avgang som leder. Han hadde gitt opp å få kontroll over de høyreekstreme delene av organisasjonen. Islamisme kunne ikke bekjempes på gaten, innså han. Nå ville han heller bygge en felles front med eks-islamister.

Dokumentaren When Tommy Met Mo, som ble sendt for en uke siden, viser hva som skjedde. Det begynte med en håndsutrekning fra den muslimske debattanten Mo Ansar, som i all hemmelighet tok Robinson med på en reise i det muslimske miljøet. Dokumentaren viser disse møtene. Tonen er amper, men ikke bitter. Det er noe forfriskende ved å se EDL-sympatisører og muslimer konfrontere hverandre slik de gjør her. De krangler hardt men ærlig, fri for engstelige metadebatter. Du ser respekten vokse fram, skritt for skritt, spesielt mellom Robinson og muslimene i Quilliam.

Anstendighetsgrensen

Det øyeblikket jeg finner mest oppløftende er når Robinson sier at muslimene har kommet for å bli i Storbritannia. Det kan høres underlig ut. Ja, selvsagt? Men her går det en viktig anstendighetsgrense går blant europeiske «islamkritikere». Sjokkerende mange plasserer seg på feil side. Da hjelper det lite å være demokratisk og ikke-voldelig, for veien ligger åpen til etnisk rensing.

I august hadde jeg et gjesteinnlegg om svensk innvandringsdebatt hos Avpixlat, den Sverigedemokrat-vennlige bloggen som er en av Sveriges mest leste. Jeg kritiserte dem på flere områder, men det var spesielt én formulering jeg regnet med ville bli upopulær: Islam har kommet for å bli i Skandinavia. Jeg fikk rett. Ingenting annet vakte så mange protester fra leserne. Dette er ufattelig trist, og lover dårlig for Sverige, hvor disse miljøene er en viktig opposisjon.

Det finnes en tilsvarende anstendighetsgrense blant europeiske muslimer. Den går på om man tar avstand fra religiøst diktatur og barbariske straffemetoder, ikke bare av pragmatiske grunner her og nå, men også i en teoretisk «ideell islamsk stat». Også her havner mange på feil side. Maajid Nawaz fra Quilliam konfronterer Mo Ansar hardt på dette i dokumentaren. Og det er her han og Tommy Robinson finner hverandre.

Det ligger mye sprengkraft i en slik allianse. Begge sider har på en måte ryggen dekket. Og kanskje hjelper det å ha bakgrunn i uglesette innvandrermiljøer og arbeiderklassemiljøer med lav bullshit-toleranse. I en TV-debatt noen dager etter pressekonferansen deltar Robinson sammen med Usama Hasan fra Quilliam. Uten EDL om nakken fremstår Robinson med ny tyngde. De vanlige angrepene treffer ikke. Landskapet endrer seg foran øynene våre.

Kortere avstand

Joda, britene har holdt på lenger med å formulere disse spørsmålene. Men de har ikke kommet så mye lenger i å besvare dem. Samtidig har avstanden mellom oss blitt kortere.

Etter 7/7-angrepet i 2005 advarte Trevor Philips, lederen for Commission for Racial Equality, om at Storbritannia går i søvne mot å bli et segregert samfunn. Han fryktet en oppdeling etter amerikansk modell, hvor folk holder seg til sin egen gruppe. Den samme talen kunne vært holdt i Norge i dag.

Og nylig ga den britiske utviklingsøkonomen Paul Collier ut den mest klartenkte boken jeg har lest om innvandringspolitikk, Exodus. Collier gir Enoch Powell og traumet han skapte i 1968 skylden for at den britiske innvandringsdebatten gikk inn en blindgate. Collier legger grunnmuren for en ny innvandringsdebatt. Han spør ikke om innvandring er «bra» eller «dårlig», men hvor mye som er bra, og for hvem: De innfødte, migrantene, og landene de forlater.

Boken er like aktuell i Norge som i Storbritannia, (tross noen flaue misforståelser om norsk innvandringspolitikk). For 20 år siden var det et hav mellom oss. Nå konvergerer vi.

Flere essays av Bjørn Stærk kan leses på http://bearstrong.net.

Les også: