Kronikk

Fremmedgjøring er roten til radikalisering | Iyad El-Baghdadi

  • Iyad El-Baghdadi
    Skribent og forfatter
Radikalisering dreier seg ikke om religion eller ideologi i seg selv – innerst inne er det en aktivisering av primitive stammeinstinkter som får oss til å klumpe oss sammen i lukkede grupper, skriver Iyad El-Baghdadi.

Vi må hatsikre samfunnet vårt – ikke bare drive «avradikalisering».

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette er det åttende essayet i en serie Iyad El-Baghdadi skriver hos tankesmien Civita og publisere i Aftenposten. Les mer om forfatteren, flyktningen, debattanten og foredragsholderen her!

Forrige måneds artikkel i serien Islam og frihet har hatt de høyeste lesertallene hittil. Jeg skrev om det trinnvise veikartet til radikalisering, gjengitt på nytt nedenfor:

Hva fører til at noen blir radikalisert? Her er en ikke-utdypende oppsummering:

Syv trinn til radikalisering

  1. Jeg er fra én gruppe, de er fra en annen
  2. De er alle like
  3. De undertrykker oss
  4. De er alle medskyldige i å undertrykke oss
  5. Vi er bedre enn dem
  6. Vi må slå tilbake mot deres aggresjon
  7. Vold er den eneste veien.

La oss se hvordan vi kan bruke dette veikartet for å forstå radikaliseringen av en tilfeldig ung muslimsk mann. Vi kan kalle ham «Ali».

Hils på «Ali»

Jeg tar på meg den slemme hatten og blir til «onde Baghdadi». Jeg skal gjøre «Ali» ond. Men først vil jeg forsikre meg om at det er han jeg bør rette innsatsen mot.

Jeg vil at «Ali» allerede skal være klar over at han tilhører en egen gruppe, og over hvem «de andre» er. Det blir lettere hvis han bor i et samfunn som allerede er segmentert, som mangler en velutviklet og aktivt praktisert borgerånd.
Jeg vil også at «Ali» skal gå gjennom en identitetskrise, der han søker mål og mening med livet.

Det hjelper om han er tenåring. Om han går gjennom store livsendringer som fører til at han mister følelsen av retning i livet og av tilhørighet, hjelper det også.

Det er lettere å radikalisere «Ali» hvis troen på etablerte medier er lav – det vil hjelpe meg å isolere ham fra andre kilder som kan tilby alternative forklaringer. Om «Ali» bor i et samfunn med dyp mistro til myndighetene – kanskje på grunn av kjent korrupsjon – er det til stor hjelp.

Les også

Walid al-Kubaisi: Mobbing, sosial ekskludering og press dytter våre ungdommer mot religiøsitet

Jeg vil at «Ali» skal være misfornøyd med sin posisjon her i verden og ønske å ta igjen for det. Kanskje føler han seg frustrert når han tenker på fremtiden og skulle ønske han kunne være en helt. Kanskje skammer han seg over fortiden og søker å gjenopprette andres respekt.

Det hjelper også om jeg kan holde «Ali» adskilt fra sin vanlige omgangskrets og omgi ham med «brødre» som forsterker synspunktene jeg prøver å selge inn til ham. For at det skal fungere, hjelper det om han allerede er sosialt utestengt og har problemer med å passe inn.

Les også

Frank Rossavik: Ikke gjør som terroristene vil

Radikalisering av «Ali» – første fase

Jeg har vurdert «Ali» som et perfekt mål. Hvis jeg vil radikalisere ham, begynner jeg med å selge inn fortellingen om forfølgelse.

Jeg forteller emosjonelle historier – og underbygger dem med stoff fra nyhetene – om hvordan muslimer er undertrykt overalt. Døde muslimske barn i Syria. Voldtatte og mishandlede muslimske kvinner i Myanmar. Innesperrede og bombede muslimer i Gaza. Jeg viser ham grusomme og vonde bilder og filmer av ofre.

Les også

Storbritannia er «nervesenteret» for jihadistiske terrorister i hele Europa

Det blir traumatiserende, men gjør det lettere for meg å forme ham. Jeg gjør ham også mindre sensitiv for å se sårede og døde mennesker og normaliserer slike bilder for ham. Det blir nyttig senere.

Selvfølgelig forteller jeg ham ikke at det er målet mitt. Jeg sier at jeg vil vise ham «sannheten» som «de tradisjonelle mediene» ikke vil vise, slik at han kan selv kan se hvordan muslimer behandles verden over. Jeg forteller at det er flott og edelt å føle andre muslimers smerte.

Jeg lar være å si noe om den geopolitiske konteksten for disse konfliktene og legger skjul på det faktum at muslimer ikke har monopol på offerrollen. Jeg forteller ham at muslimer forfølges overalt, og at de forfølges utelukkende fordi de er muslimer.

Nyanser og kontekst er mine fiender. «De hater oss fordi vi er de vi er.»

Jeg vil at «Ali» skal se forfølgelse hvor enn han ser. Jeg vil at han skal se forfølgelse i nyhetene, på bussen, på skolen. Jeg vil at han skal tro at enhver av «dem» «hater oss fordi vi er de vi er.»

Les også

Kronikk av Terje Tørrissen: Radikalisering starter med «oss» mot «dem»

Tro på muslimsk overherredømme – andre fase

Forfølgelsesteorien er viktig, men ikke nok til å aktivisere «Ali». Jeg går videre og selger inn tanken om muslimsk overherredømme.

Jeg forteller «Ali» en versjon av historien der «våre folk» er episke helter, og der «de andre» er skurker. Jeg forteller ham hvor store «vi» har vært, med en kraftig redigert versjon av islamsk historie konsentrert rundt erobringer og krig. Også her er nyansering fienden – det hjelper om «Ali» fra før har manglende kunnskaper om islamsk historie.

Jeg forteller ham at denne konflikten mellom muslimer og ikke-muslimer er viktig og evig. Jeg trekker inn religiøs retorikk og noen såkalte «endetidsprofetier» om deres uforbederlige ondskap og vår uunngåelige seier. «De» hater oss fordi «vi» er bedre enn dem. Og den eneste naturlige tilstanden mellom «oss» og «dem» er enten krig eller underkastelse.

Vi er Guds utvalgte folk, «Ali». Vi må redde verden fra deres ondskap.

Les også

Jesús Alcalá: Når ble Hitler Hitler?

Aktivisering – tredje fase

Hele tiden propper jeg hodet til «Ali» fullt av en etikk der heltemot innebærer vold, og jeg forteller jevnlig historier om «helter» som har kjempet for «vårt folk». Jeg henviser til historiske kamper (uten historisk kontekst), med fortellinger om tapperhet og ofre og selger inn et skjevt bilde av martyrdøden som forandrer vilje til å dø for det man tror på til vilje til å drepe for det man tror på.

«Vårt folk» kjemper i desperat selvforsvar mot en fiende som ønsker å utrydde dem. Og vi trenger en helt som kan ta imot utfordringen. Den helten kan være deg, «Ali».

Les også

Mediene gir kvinnelige fremmedkrigere i IS en offerrolle

Til slutt introduserer jeg «Ali» for de tapre «brødrene», som i dag fortsetter den edle historiske kampen for «det gode mot det onde» i en episk David mot Goliat-kamp for å «rette opp all urett», redde de forfulgte og hevne all vår ydmykelse og smerte. Og jeg forteller ham at han kan få bli med dem.

Jeg ser «Alis» øyne skinne. Jeg har besvart et dypt behov for mening, tilhørighet, identitet og kameratskap. Han har fått et mål, og det gir ham nesten en åndelig opplevelse. «Ali» er tilfreds, ja, nesten lykkelig. Han har aldri før kjent seg så viktig og mektig.

Han er klar. Den onde Baghdadi har gjort jobben sin.

Les også

Tre unge, vestlige kvinner forteller: Slik var livet på innsiden av IS.

Avradikalisering av «Ali» – første fase

Finnes det noen vei tilbake for «Ali»?

La oss si at når «den gode Baghdadi» møter «Ali», er han allerede radikalisert. Jeg har noen få samtaler med ham og ser alle varselsignalene. «Ali» har ikke gjort noe ulovlig ennå, så jeg kan ikke anmelde ham (og det tror jeg også vil virke mot sin hensikt). Hvordan kan jeg avradikalisere ham?

Først nødstiltakene. Jeg identifiserer «Alis» radikaliserte omgangskrets og forsøker å splitte den opp. Det krever en kombinasjon av takt, kald beregning og ren makt. «Ali» har investert så mye i dette miljøet (som kan være på nett).

Avhengig av hvor alvorlig situasjonen er, kan jeg anmelde de han har kommunisert med. Om jeg mistenker en rekrutterer, kan jeg varsle myndighetene om ham.

Å forlate et slikt miljø er nesten som å prøve å slutte med en dårlig vane – det er lettere om det erstattes med noe annet.

Jeg er så mye sammen med «Ali» som mulig, og holder ham borte fra miljøet. Om han har familie eller gamle venner, tar jeg kontakt med dem og ber dem være mer sammen med ham. Og jeg introduserer ham for nye og positive miljøer og aktiviteter.

Samtidig prøver jeg å få «Ali» til å tvile på hvor formålstjenlig vold er. Jeg prøver ikke å utfordre radikaliseringen ennå – jeg prøver å endre retning på denne kraften ved å overbevise ham om at det finnes andre måter mål kan nås på, og at vold ikke er løsningen på de sakene han vil kjempe for.

Kanskje vil jeg snakke om hvordan volden fra IS har gitt motsatt effekt av den som var ønsket. Kanskje forteller jeg om noen ikkevoldelige islamister (som kanskje ikke er mine meningsfeller, men dette er en alvorlig situasjon).

Forhåpentligvis klarer jeg å forhindre «Ali» fra å begå voldshandlinger, men han er fremdeles radikalisert, og jeg er ikke ferdig med jobben.

Les også

Ytre høyre, ytre venstre og islamister. Trusselen fra ekstremister øker fra alle kanter i Tyskland

Langsiktig behandling – andre fase

Ali opplever et tomrom med tanke på meningen med livet, i forbindelse med egen identitet og hva han selv kan få til, og det får ham til å lete på feil sted. Her er en plan for «Ali».

Først identiteten: Det som får «Ali» til å oppsøke en identitær bevegelse, er identitetskrise.

Da jeg var i «Alis» sted, fikk jeg hjelp ved å lese om historien knyttet til min identitet – den islamske historien. Det endte med at jeg fikk personlig og akademisk interesse for emnet. Etter som jeg leste mer, gikk jeg over fra politisk historie til humanitære fag – historien om poesien, vitenskapen, kunsten, ideene og forskjellige samfunnsbevegelser.

Det gjorde meg til en muslim som føler seg hjemme i seg selv, som er klar over både det stygge og det vakre i egen historie, og som har sluttet fred med begge sider. Det hadde en annen effekt – det humaniserte forfølgelses- og overherredømmeteoriene, slik at de løste seg opp og forsvant.

Les også

Muslimsk menighet samler ungdom fra hele Europa mot ekstremisme

For det andre: personlige evner. Det som får «Ali» til å oppsøke helterollen, er egentlig en manglende tro på egne evner.

«Ali» føler seg kanskje som en taper, som aldri klarte å bli til noe – men det er også sannsynlig at han er en begavet person som er frustrert over det han har fått til i livet. I begge tilfeller har det fått ham til å søke heder og ære på feil sted. I et mer overordnet perspektiv trenger vi et rettferdig samfunn der det ikke finnes tapere, og der alle kan finne frem til egne talenter og til muligheter som passer for dem.

Selv vil jeg prøve å finne et personlig utviklingsprogram for «Ali» som hjelper ham å oppdage hva det er han er flink til. Kanskje leter jeg litt i nettverket mitt for å finne noen muligheter for ham. Kanskje finner jeg frem til et opplegg og betaler for det. Jeg ville nok ikke bare gi ham en burgersjappejobb, som kan få ham til å føle enda større grad av tomhet.

Les også

Jeg har innsidekunnskap om radikalisering. Jeg er en eks-radikaler

Til slutt: Mening. Det som får Ali til å oppsøke et så drastisk og risikabelt eventyr er en søken etter mening.

«Ali» vil allerede ha fått det bedre etter å ha jobbet med identitet og egne evner, og etter at han har kommet inn i et nytt miljø.

Mening er egentlig nettoresultatet av så mange ting i livet, og sunne og friske mennesker bruker oppfattet mening til å styrke identiteten sin. Da «Ali» ble radikalisert, skjedde alt omvendt – identiteten ble til mening. Nå som han har funnet et nytt miljø, får bruke evnene sine og har funnet mening i livet, blir denne meningen til hans nye identitet. Og kanskje får jeg se det skinne i øynene hans når han føler seg tilfreds, glad og ung igjen.

Les også

Cornelius Jakhelln har skrevet boken «Nazi Jihad»: – Jeg er overhodet ingen høyreekstremist eller rasist

Etter avradikalisering

Her har jeg snakket om den typen radikalisering jeg kjenner best til – den islamistiske. Men jeg oppfordrer deg til å skrive til meg med dine tanker om hvordan du ville selge inn en radikaliseringsfortelling til Sven, Moshe eller Ranjeet.

Radikalisering dreier seg ikke om religion eller ideologi i seg selv – innerst inne er det en aktivisering av primitive stammeinstinkter som får oss til å klumpe oss sammen i lukkede grupper og begrenser medfølelsen vår til inngruppen, mens utgruppen behandles med mistanke, forakt eller vold.

Avradikalisering er ikke slutten, og det er ikke det beste vi kan få til. Om vi fremmer samhandling og medvirkning, kan vi til slutt knuse fremmedgjøringsfortellingene som er roten til all radikalisering.

Den endelige oppgaven er å hatsikre samfunnet vårt – det er en oppgave vi bør satse på, fremfor bare «avradikalisering».

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Twitter: @iyad_elbaghdadi

Facebook: iyad.elbaghdadi

Web: el-baghdadi.com

https://mm.schibsted.tech/dbs/ap_multimedia/data/d3b140fa59a06721809b3c80a4206627

Les mer om

  1. Radikalisering