På toppen av lille Iladalen, mellom Alexander Kiellands plass og Sagene, midt i Oslo, lå jeg ofte i gresset som barn og sang «Neela Aasman So Gaya».

Du har neppe hørt den, men så godt som alle med kunnskap til hindi, urdu og punjabi, i India, Pakistan, her i Norge eller hvor som helst i verden, kan den sangen. Den er like gjenkjennelig blant oss, som The Beatles’ «Yesterday» er for oss i Vesten.

Der, mens gresset kilte bak ørene, kunne jeg flykte inn i min egne, lille, trygge verden. Skyene danset og dannet ulike figurer på det gigantiske blå lerretet som hang langt der oppe foran meg.

For meg var det en god og nødvendig flukt. Og flukten ble akkompagnert av denne deilige musikken som pulserte gjennom kroppen. En verden full av håp, hvor jeg fant mening og ingen sparte på kjærligheten. En verden milevis unna min families krevende normer og tvang.

Kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja
Morten Uglum

Om jeg ikke helt tok det inn over meg da, så vet jeg nå hvor avgjørende disse små flikene av kulturelle opplevelser var for at jeg kom meg gjennom hverdagen. Disse små, deilige stikkene i magen som kommer når man vet at man har noe spennende i vente. For meg var det musikk.

Bollywood og barne-TV

Jeg er såkalt «flerkulturell», men min kulturelle bagasje er egentlig ganske begrenset. Min barndom og oppvekst var ikke spesielt preget av teater, kino- eller museumsopplevelser, men derimot sterkt preget av et strengt regime innenfor religiøse rammer.

Jeg har forstått at NRKs ulike barne-TV-programmer på 80- og 90- tallet kan fremkalle nostalgi i bøtter og spann hos veldig mange på min alder. Mange av disse referansene til barndommen har ikke jeg. Men som hos mange andre strenge norskpakistanske familier, ble det heldigvis konsumert Bollywood-filmer i enorme mengder. Her fikk jeg mine referanser.

Det er særlig de som dukker opp i hodet når jeg nå mimrer om barndommen.

Oppturen kommer

I disse krisetider, mens vi kjemper hardt for liv og helse, med bedrifter og mennesker som rammes, er det avgjørende at vi klarer å se fremover.

Vi må vite at langt der fremme kommer oppturen, og normaliteten vender tilbake. La det ikke være noen tvil om det, det kommer. Dette skal vi klare sammen. Oppturen kommer. Og for at vi skal makte å tro og håpe på det må vi å finne tid for pusterom i hverdagen.

De viktigste vi gjør nå, er å redde liv og begrense smitte, og bidra med den økonomiske nødhjelpen som trengs for at vi skal ligne på nasjonen vi kjenner når dette er over. Det er viktigst. Samtidig må vi ikke glemme hva vi lever for. Hvorfor etterstreber vi god helse og et liv som går rundt økonomisk?

Fokuset på hvordan vi overlever, og hva vi lever av, er naturligvis i sentrum, men det som fyller livene våre med rikt innhold er kunst og kultur.

Vitamininnsprøytning før avgjørende øyeblikk

Musikken er nok det som tar opp mest plass i min kulturelle ryggsekk. Musikken har uten tvil vært en livline som har reddet og formet meg. Musikken har hele livet betrygget meg, bygget meg, trøstet meg, fått meg til å sovne og ikke minst vært en helt nødvendig vitamininnsprøytning før avgjørende øyeblikk i livet. Den har også beveget meg og fått en staut kar til å føle på nærhet og kjærlighet.

Sånn er det for ganske mange. Musikken er på en måte med oss, i tykt og tynt. Og nå er musikken med oss mens vi kjemper ulike kamper under koronapandemien.

Da verden så annerledes ut – i januar

For elleve uker siden så verden betraktelig annerledes ut for denne da rykende ferske kulturministeren. Første oppdrag var å få hylle Halvdan Sivertsen i Oslo Spektrum på hans 70-årsdag. Konserten blir vist på TV nå i påsken.

Mange har sett klippet fra talen jeg holdt, en tale som påkalte sterke følelsesmessige reaksjoner hos meg.

Første oppdrag for den da ferske kulturministeren var å få hylle Halvdan Sivertsen i Oslo Spektrum på hans 70-årsdag i januar.
Ketil Blom Haugstulen

Bakgrunnen for min reaksjon var at Halvdan skrev om slike som meg allerede i 1987, da jeg var 12 år. Pussig nok tok det meg over 30 år å forstå at «Sommerfugl i vinterland» handler om nettopp det – om min historie.

Da jeg sto foran mannen som evnet å sette ord på følelsene en 12-åring med bakgrunn fra Pakistan gikk og kjente på, ble det umulig å holde tårene tilbake. Selv ikke foran et fullsatt Spektrum.

Sang fra en balkong i Nord-Italia til inspirasjon

Musikk er et globalt språk. Mer mangfoldig enn ordbøker, og som treffer mer presist enn vokabularet tillater. I en tid som nå, i en situasjon som kaller på det beste i oss, vil musikken være et nødvendig verktøy. I Italia så vi folk gikk ut på sine balkonger og sang for dem som trengte en ekstra opptur.

Kanskje var det nettopp det kulturelle høydepunktet som fikk enkelte gjennom den vanskelige situasjonen. I tillegg ble enkel sang fra en balkong i Nord-Italia inspirasjon for en hel verden.

Esben «Dansken» Selvig og resten av Klovner i kamp spilte «drive-in-konsert» på Lillestrøm nylig.
Siri Øverland Eriksen

Mens jeg skriver dette hører jeg Esben «Dansken» Selvig, kjent fra rapgruppen Klovner i kamp, på radio. Han forteller om sine opplevelse rundt det som kan ha vært verdens første «drive-in-konsert» på Lillestrøm. 200 biler parkert hver for seg, men inne i bilene så alle de samme guttene på scenen og fikk den samme musikken inn via radioen.

En unik konsert med evne til å skape samme fellesskap som musikken alltid har skapt. Den sinnsstemningen konsertdeltagerne tok med seg hjem, skal ikke undervurderes. Og det gjelder for alle de små og store pusterommene som skapes over det ganske land i disse dager.

Hva Jahn Teigen har betydd for oss

I dagene før pandemien traff oss, ble vi kastet inn i en kulturell unntakstilstand i Norge. Jahn Teigen døde. En av våre nasjonalskatter gikk bort. Uken etter ble begravelser for flere enn nær familie forbudt, men Teigens begravelse var en folkehyllest, og jeg representerte regjeringen i Tønsberg domkirke.

For å få sagt de riktige tingene om en mann som hadde ordene og musikken i sin fulle makt, brukte jeg uvanlig lang tid. Hvordan sette ord på alt det Jahn Teigen hadde betydd for oss som nasjon? Ville jeg evne å formidle hva han har betydd for Norge, med like stor kraft som han evnet å formidle hva han har følt og tenkt til oss?

Sara Skorgan Teigen synger «Adieu» under bisettelsen til Jahn Teigen i Tønsberg domkirke.
Stian Lysberg Solum

Neppe, men jeg skulle gjøre et forsøk. Så kom dagen, og mine ord sto fattige tilbake. Det ble musikken og sangen ved Anita Skorgan og hennes fantastiske fremførelse av «Mil etter mil» og «Min første kjærlighet», og ikke minst Sara Skorgan Teigens «Adieu», som traff oss alle.

Musikk gjør ord vakrere. Den løfter mer enn hva ordene i seg selv klarer å bære.

Bob Dylan – et høydepunkt for 2020?

Musikken, og hva vi lytter til nå i denne alvorlige situasjonen, er noe man vil minnes. Det ble sluppet mye ny musikk i dagene etter pandemien traff oss. Noen omtaler Bob Dylans 17-minutters lange «Murder most foul» som et mesterverk som vil stå tilbake som ett av 2020s store kulturelle høydepunkt.

Andre strekker seg etter eldre musikkhøydepunkt. Kanskje er det låten man hørte i dagene man forelsket seg, som nå spilles igjen for å på ny lokke frem noen av følelsene som herjet i kroppen den gangen. I ettertid vil de samme tonene ikke lenger minne like mye om forelskelse, men om tiden man sto sammen som nasjon.

Rekordstort publikum bak skjermene

For kort tid siden sto en av våre mest folkekjære artister på en scene på Sentralen i Oslo. Lokalene var tomme, og med sin gitar og fantastiske stemme, sto han mutters alene. Fra skjermer og høyttalere over det ganske land nådde Odd Nordstoga ut til et rekordstort publikum.

Fra skjermer og høyttalere over det ganske land nådde Odd Nordstoga ut til et rekordstort publikum, selv om han hadde konsertsalen for seg selv.
Heiko Junge/NTB scanpix

Fra et nesten tomt lokale midt i Oslo fylte han Oslo Spektrum syv ganger – digitalt – og samlet 70.000 publikummere. 70.000 mennesker som fant sitt pusterom den kvelden. En liten pause fra alt. Publikummere som gikk til sengs kanskje litt mer lykkelige enn ellers.

Et etterlengtet pusterom

Min egen lille, men store, opplevelse fikk jeg da jeg satt midt i utarbeidelsen av krisepakken på én milliard kroner til kulturlivet, idretten og frivilligheten.

Med et stort behov for pusterom fikk jeg en SMS fra kona med lenke til Facebook og Frida Ånnevik og Markus Nebys tolkning av OL-klassikeren «Se ilden lyse». For meg ble det et etterlengtet pusterom og noen minutter med gåsehud. Det ga meg en glød og giv til å fullføre et helt nødvendig arbeid, inspirasjon til å gjøre jobben på best mulig vis.

Det er en vanskelig og uforutsigbar tid, ikke minst for aktører innen kultur. Dere som er så avgjørende for at vi får kjenner på liv verdt å leve. Som får blodet til å bruse i årene. Nå er det dere som går krevende tider i møte.

Kreativitet og løsningsorientering

Ikke alle små, næringsdrivende i kulturlivet har en økonomisk buffer til å klare seg gjennom en krise av dette kaliberet. Dere har tunge dager. Jeg forstår det, og jeg er oppriktig bekymret.

Regjeringen ønsker å hjelpe så mange som mulig gjennom krisen, men vi kommer helt sikkert ikke til å greie å nå alle. Det må vi innse og det preger meg.

Som kulturminister får jeg likevel styrke i denne tiden, av hvordan kunst- og kulturlivet har håndtert situasjonen. Dere gyver løs med en kreativitet og løsningsorientering som er dypt beundringsverdig. Konsert på nett ble én av de første nyvinningene.

Å høre og se en konsert på nett vil aldri være et fullverdig alternativ til det å oppleve det fysisk. Men du verden, for et godt alternativ.

Kultur når bredere ut enn noen gang

At vi som ønsker og kan bidrar med noen billettkroner, gir konseptet en ekstra dimensjon. Jeg vet det er nordmenn som på grunn av denne situasjonen, har fått konsertopplevelser man ellers aldri ville hatt muligheter til å oppleve. Fordi man kanskje ikke har anledning til å prioritere det økonomisk i hverdagen, eller ikke bor i nærheten.

Det er viktig å ta med seg det faktum at Nordstoga, og andre med sine internettkonserter, har gitt kulturopplevelser for mange som ellers ikke ville fått dem. Kulturen når bredere ut enn den noen gang har gjort.

Onsdag 19. mars holdt Sondre Lerche konsert via Facebook.
Morten Uglum
Sondre Lerche ba publikum om å donere sin frivillige bidrag til Leger uten grenser. Det ble 134.000 kroner.
Morten Uglum

Så hva går vi i møte? Hvordan ser fremtiden ut?

Det er vanskelig, men vi vet faktisk ikke. Vi vet ikke hvordan kulturlivet ser ut om ett år. La det likevel ikke råde noen tvil om at jeg skal gjøre mitt ytterste for at vi skal ha et mangfoldig og bredt kulturliv, også etter denne pandemien.

I krisen vil de kulturelle superheltene gi oss positivt påfyll og by på virkelighetsflukter som gjør at vi kommer oss gjennom dette. Og for mange vil dette påfyllet av kulturell input og musikalske vitamininnsprøytninger være livbergende.

Kultur redder liv

Så i dag synger jeg på Bollywood-sangen «Den blå himmelen har sovnet», som jeg memorerte mens gresset kilte meg på ørene på toppen av Iladalen. Min lille kulturelle livbøye. Samtidig som flere sanger på flere språk fyller meg med håp, mening og kjærlighet. Musikken gir livet mening og innhold. Musikken og kulturen vil få oss gjennom dette.

Til dere som strømmer norsk musikk, og som med det bidrar til å samle oss i digitale fellesskap, ikke minst med støtte til artistene som skaper kultur og magi som skal hjelpe oss gjennom de følelsesmessige utfordringer som kommer:

Tusen, tusen takk. Mer enn noen gang lytter vi til lyden av livet. Og det vil få oss gjennom dette.

Kultur redder liv. Kultur er selve livet.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter