Kronikk

Vingestekking av menneskeretter

  • Anders Ryssdal
  • Mads Andenæs

Vingestekking av Den europeiske menneskerettsdomstolen bør ikke legges til det norske synderegistret.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Mads Andenæs - professor. Det juridiske fakultet. Universitetet i Oslo
Anders Ryssdal - dr. juris. advokat

Norge har gjennom Grunnlovens § 110 C og menneskerettsloven av 1999 påtatt seg en sterk forpliktelse til å respektere menneskerettighetene. Norge har også akseptert individuell klagerett, slik at Norge kan bringes inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg. Gjenopptagelsesreglene i straffeprosessen og sivilprosessen gjør at dersom norske domstoler griper feil, kan pådømte saker gjenopptas og korrigeres.

Systemet har fungert tilfredsstillende lenge og i mange land. Etter hvert som Europarådet har fått stadig nye medlemmer fra særlig Øst-Europa, har imidlertid EMD fått lange klagekøer. Dette har ført til utredning av reformer for å komme køene til livs. I seg selv er dette positivt.

Vingestekke domstolen

Mindre positivt er det at enkelte av reformforslagene som nå fremmes fra Storbritannia ser ut til å ville vingestekke domstolen. Under dekke av de ubehandlede klagene, foreslås reformer som kan medføre at særlig vesteuropeiske stater unnslipper sensur i fremtiden.

En slik reform bør ikke vedtas, og uansett behandles grundig i Stortinget. Vårt forfatningsmessig forutsatte system for menneskerettsoverholdelse blir vesentlig endret dersom norske rettsakter blir unndratt sensur i fremtiden. Det vil i seg selv være et beklagelig tilbakeskritt. I tillegg kommer at Norge ved å støtte slike forslag ville innta en restriktiv holdning til internasjonalt menneskerettsarbeid.

Demokratiske tradisjoner

EMD er svært viktig for mange nye medlemsland uten demokratiske tradisjoner. Øverst på listen over land med EMD-avgjørelser mot seg står Russland, Tyrkia, Romania, Ukraina. Dommene gjelder særlig strafferettspleie, fengselsvesen og ytringsfrihet, samt krigshandlinger og tiltak mot terrorisme. Dernest kommer Italia, særlig på grunn av ventetid i domstolene. De mange klagene fra de tidligere kommuniststater er en pris de – og vi – må betale for at disse landene skal utvikle seg til moderne rettsstater.

Vår erfaring er at oppslutningen om menneskerettene er sterk og klar i Stortinget, mens oppslutningen innen sentralforvaltningen blant enkelte ikke-folkevalgte embetsmenn kan være mer varierende. De uttrykker ofte bekymring over at norsk handlefrihet innskrenkes, og noen av dem kan nå fryktes å støtte også de britiske forslag som vil vingestekke EMD.

Storbritannia har tapt flere saker i EMD gjennom tidene, blant annet om korporlig avstraffelse i skoler og i strafferetten, og i Nord–Irland og Irak for brudd på forbudet mot tortur samt nedverdigende og umenneskelig behandling.

Fratatt stemmeretten

Siste nederlag er en EMD-dom om at politiske menneskeretter er brutt ved at alle britiske fanger er fratatt stemmeretten. Få andre europeiske land tar stemmeretten fra alle fanger, og tidligere i år har FNs menneskerettskomité i en sak mot Russland slått fast at en slik fratakelse også strider mot FNs menneskerettspakt om sivile og politiske rettigheter fra 1966.

Britiske politikere har tidligere tatt til orde for å trekke landet fra EMD. Dette var ingen farbar vei. Forslaget ble forlatt. Nå fremmer den britiske regjeringen i stedet et forslag som vil svekke domstolen, som er pakket inn i andre forslag som angivelig skal styrke den.

Overføre myndighet

Også andre land tar fra tid til annen til orde for å svekke domstolen når de får avgjørelser mot seg. Russland har holdt igjen i arbeidet med å effektivisere domstolen. Mer overraskende ville det være om Stortinget slutter opp om lignende synspunkter, gitt Norges oppslutning om menneskerettighetene. Tar vi hensyn til hvor få saker Norge er domfelt i, blir dette enda mer slående.

Blant forslagene som nå er sendt på høring, er å overføre mer myndighet til EMDs sekretariat, å utnevne en ny gruppe dommere som bare skal holde på med avvisningssaker, samt kombinasjoner. Rettsgebyr for alle klager er foreslått innført, og dessuten et straffegebyr ved gjentatte klager uten grunn. Et annet forslag er at nasjonale sisteinstansdomstoler (som Høyesterett i Norge) kan be EMD om rådgivende uttalelser i saker som "avdekker mulig strukturelle problemer i forhold til konvensjonen". Videre, klager som EMD ikke har sendt den innklagede staten for kommentar innen en gitt frist, skal automatisk strykes fra domstolens saksliste. EMD kan endelig få en skjønnsmessig adgang til å beslutte hvilke saker den skal behandle, slik nasjonale høyesteretter stort sett har fått, med noen viktige unntak i Europa.

Disse forslagene kan være konstruktive og nyttige, og fortjener diskusjon.

Norge er dessverre blitt liggende etter i det internasjonale menneskerettsarbeidet

Undergrave klageretten

Det gjelder imidlertid ikke et annet britisk forslag, som går ut på at en klage skal avvises dersom den er blitt behandlet av en nasjonal domstol som har vurdert forholdet til konvensjonen. Unntak gjelder bare dersom den nasjonale domstolen åpenbart har tatt feil når det gjelder tolkningen av rettighetene i konvensjonen eller klagen reiser et alvorlig spørsmål. En slik reform vil sterkt undergrave den individuelle klageretten.

Dersom en sak normalt skulle avvises alene fordi en nasjonal domstol har vurdert forholdet til konvensjonen, hadde vi ikke fått EMD-dommene om rettssikkerhet og pressefrihet i Norge. Det er heller ikke lett å tenke seg at dommer om Russland, Tyrkia, Romania og Ukraina ville fått samme rolle i norsk lovgivning og rettspraksis. Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling, har uttalt sin bekymring over at "Norges forhandlingsposisjon undergraver EMDs rolle slik vår forfatningsordning i dag forutsetter". Gudleiv Forr skrev nylig om de britiske forslag at "de landene som har et svakt menneskerettslig nivå vil selvsagt påberope seg den samme retten som britene nå vil ha. Hvis den norske regjeringen bidrar til et flertall, vil det kunne bety et tilbakeslag for menneskerettene i en rekke land".

Liggende etter

Norge er dessverre blitt liggende etter i det internasjonale menneskerettsarbeidet. Lucy Smith har i kronikken "Pioner eller bremsekloss" i Aftenposten 10. februar 2011 kritisert at Norge ikke støtter en klageordning etter FNs barnekonvensjon ut ifra hensynet til det nasjonale handlingsrommet. Hun skriver: "De som blir tapere, hvis denne klageadgangen etter konvensjonen ikke går gjennom, er barn som lever i land med et svakt rettssystem, under meget dårlige forhold, og uten at deres stemme blir hørt". Vingestekking av EMD bør ikke legges til det norske synderegistret.

Les også

  1. Anonym og ekstrem

  2. Frifunnet mann må i fengsel

  3. Farlig uklarhet

  4. En seier for barna

Les mer om

  1. Kronikk