Kronikk

Fra de ensomme og underlige skriverne, til de like ensomme og rare leserne | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås
    Knut Olav Åmås
    Spaltist og direktør i Stiftelsen Fritt Ord

Erika Fatland, Thorvald Steen, Karl Ove Knausgård og Herbjørg Wassmo er blant landets mest populære forfattere. Foto: Tor Stenersen/Trygve Indrelid/Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Ensomme og underlige barn er ofte de ivrigste leserne. Noen tiår etter er noen av dem de fineste forfatterne i Norge.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Glemmer vi kjernen i litteraturen og lesningen i all aktiviteten og alle arrangementene i Bok-Norge?

Vi er midt i «Bokåret 2019», preget av store offentlige ressurser for å få flere nordmenn til å lese mer, samtidig som vi markerer at det er nøyaktig 500 år siden den første norske bok ble trykket.

Knut Olav Åmås er spaltist i Aftenposten og direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Foto: Carl Martin Nordby

For all del: Bøkene og litteraturen trenger institusjoner og aktiviteter. Jeg var en av 300.000 som besøkte verdens største bokmesse i Frankfurt nylig. Den er bøkenes kjempebørs, et sted for kjøp og salg, men også for hundrevis av samtaler og seminarer om litteratur og ytringsfrihet.

Norges status som selve æresgjesten og hovedlandet har gitt stor oppmerksomhet og drahjelp for norske bøker i utlandet.

Jeg håper bare at tidenes største enkeltmarkering av norsk litteratur også skaper interesse den andre veien, altså at norske forlag oversetter mer internasjonal litteratur til norsk – fra andre språk enn engelsk. For på det feltet skrumper verden inn for norske lesere.

En offensiv litteraturpolitikk

I 2017 ble det alt i alt utgitt 10.050 boktitler i Norge, men det ble solgt 14 prosent færre bøker enn året før, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Boklesingen er under press. I denne situasjonen fører alt som skjer rundt litteraturen til mye godt: Enda flere lesere oppdager enda flere bøker de ellers ikke ville funnet.

Ja, i dag ser vi for alvor resultatene av fem-seks tiår med en bevisst og omfattende litteraturpolitikk i Norge, med unike kollektive vederlagsordninger, offentlige stipender, gode folkebiblioteker, et mylder av små og store forlag, tidsskrifter, festivaler og en mengde med private tiltak og finansieringsordninger.

Gullalder for norsk litteratur

Alt dette har veeeldig sakte, men ganske sikkert, skapt det jeg i dag vil kalle en gullalder for norsk litteratur, for det kvalitativt aller beste av den. Da tenker jeg både på skjønnlitteraturen og den allmenne sakprosaen.

I et av verdens mest velutviklede litterære systemer har påfallende mange av dagens mest populære forfattere begynt som smale poeter som nesten ingen leste – Herbjørg Wassmo, Lars Saabye Christensen, Thorvald Steen og mange flere.

Kulturminister Trine Skei Grande, Elle Marja Eira, Erika Flatland og Karl Ove Knausgård på den røde løperen før åpningen av den internasjonale bokmessen i Frankfurt. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Å satse på et liv som kunstner, er likevel noe av det dristigste du kan gjøre, selv om du etter hvert når tallrike lesere. Det er veldig mange som lever godt av alt rundt litteraturen, men uten å skape den selv. De som sitter igjen med minst, er forfatterne, oversetterne, manusvaskerne og korrekturleserne.

Det er den drømmen de bærer på: å kunne leve av litteraturen.

Litteraturens sprengkraft

Det var fire korte, men kraftfulle taler i Frankfurt som virkelig fikk meg til å føle meningen med alt «ståket» og alle institusjonene rundt litteraturen.

Åpningstalene til fire norske forfattere på bokmessen gikk rett til kjernen og snakket om bøkenes tilkomst, litteraturens kraft, tekstenes mulige virkninger. Talene var verdt ikke bare en messe, men et helt bokår. Derfor vil jeg løfte dem frem, for de vil bli stående for fremtiden, som de viktigste tekstene om litteratur fra dette helt spesielle litteraturåret.

Kronprinsesse Mette-Marit med forfatter Herbjørg Wassmo i Litteraturtoget på vei til Frankfurt. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Herbjørg Wassmo fortalte om hvordan historiene om Tora og Dina kom til henne i nattlige drømmer:

«Jeg så en jentunge på åtte-ni år som satt på en stein i fjæra. Jeg visste ikke hvem hun var, eller hvorfor hun satt der. Men jeg forsto at hun frøs. Det var sen høst eller vinter. Hun hadde dårlige sko. Og da hun rørte på føttene sprakk den sprø isen som legger seg over saltvann. Det var den første lyden jeg noensinne hørte i en roman av Herbjørg Wassmo», sa Herbjørg Wassmo.

Les også

Hvordan og hvorfor jeg leste 75 bøker på ett år, og hvorfor du ikke trenger å gjøre det

Aldri helt alene

«Jeg var et ensomt og underlig barn, og en enda ensommere og særere tenåring», sa Erika Fatland.

«Men jeg følte meg aldri alene, for jeg hadde bøkene. Jeg leste uten stans, i frikvarterene på skolen, ved middagsbordet, jeg utviklet en teknikk der jeg kunne gå rundt i huset mens jeg leste, mitt ungdomsopprør besto i at jeg skulket den obligatoriske familiesøndagsturen for å lese Knut Hamsun. Det høres kanskje ikke så graverende ut, men i min vestlandske familie tilsvarte det å smugdrikke sprit før frokost eller ta harde narkotiske stoffer i helgene.»

Forfatter Erika Fatland holdt tale under åpningsseremonien i Frankfurt. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Denne lesingen og dette livet ble noen tiår etter til litteratur, for sakprosaforfatteren Fatland som for fiksjonsforfatteren Karl Ove Knausgård. Han fremhevet litteraturens langsomhet som et av dens viktigste kjennetegn:

«Jeg tenker ikke på hvor lang tid den tar å lese, men på hvor lenge den kan virke, og på det merkelige fenomenet at selv litteratur skrevet i andre tider med radikalt andre og noen ganger dypt fremmede forutsetninger fortsatt kan snakke til oss.»

Les også

Karl Ove Knausgård-feber på bokmessen: – Jeg prøver å unngå bokmesser

Skapleser av poesi

Thorvald Steen hadde aldri drømt om å bli forfatter, fortalte han:

«Jeg tilhørte et macho-håndverkermiljø og ble en skapleser av poesi. Når arbeidskameratene mine ba meg bli med for å drikke fredag etter jobb, løy jeg og sa at jeg ikke hadde tid. Jeg dro til biblioteket for å låne diktsamlinger som jeg leste i løpet av helgen. Nesten tre år seinere debuterte jeg som lyriker.»

Forfatter Thorvald Steen debuterte som poet i 1983. Foto: Tor G. Stenersen

Disse fire er bare noen få av hundretalls norske forfattere som skaper litteratur som beveger, bøker som berører, tekster som forandrer mennesker og samfunn.

Det gjør de ved å vise stadig nye bearbeidinger av hva mennesket er og hva samfunnet kan være. Fra ett menneskes drømmer til mange menneskers liv.

Les også

Kronikk av Thorvald Steen: Hvorfor er det bare vi som har en kromosomfeil som skal måtte rettferdiggjøre vår eksistens?

Drømmen i oss

«The dream we carry» var den engelske oversettelsen av Olav H. Hauge-sitatet som var Norges motto som hovedland i Frankfurt. «Det er den draumen.» Det lyder bedre på tysk: «Der Traum in uns», drømmen i oss. Den som har begynt som drøm i noen andre, for eksempel en Herbjørg Wassmo.

«Troens mysterium» snakker presten om i en kristen messe. Jeg er ikke religiøs, så jeg strever litt med å forstå det. «Kunstens mysterium» er desto viktigere for meg, og var altså mulig å oppdage selv på verdens største bokmesse. Jeg forstår nok ikke dét fullt ut heller. Men som leser merker jeg når det virker, slik som ordene fra fire norske forfattere.

Fra de ensomme og underlige skriverne, til de like ensomme og rare leserne.

Stiftelsen Fritt Ord, der spaltisten er direktør, har vært økonomisk bidragsyter til den norske deltagelsen på bokmessen i Frankfurt i år.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Knut Olav Åmås
  3. Frankfurt

Relevante artikler

  1. KULTUR

    «Litteraturens OL» åpnet i Frankfurt – med Norge som æresgjest

  2. KULTUR

    Norge serverer kjøttkaker, samiske dikt og barnebøker. Men vil egentlig tyskerne ha det?

  3. KULTUR

    Kulturministeren håper på «Frankfurt-effekten»

  4. KULTUR

    Det er noe galt med den norske paviljongen i Frankfurt

  5. A-MAGASINET

    Et skred av norske bøker rammer Tyskland

  6. KULTUR

    Bokanmeldelse: Snilt og upolitisk i regi av kronprinsessen