Nå er det juleting i nesten alle butikker, i reklame på kommersielle fjernsynskanaler og annonser i aviser og ukeblader.

Noen ganger har jeg tenkt at julen er så fin og vakker. Den er jo det, også.

Som barn lengtet jeg så ofte etter ro i julen. Jeg husker en gang at jeg ba til Gud om at han kunne gi pakkene mine til noen andre. Det eneste jeg ønsket meg, var stillhet og glede. At mor kunne samle seg og ikke bli en annen person.

Jeg visste så inderlig godt hvor snill mor var når hun bare drakk Solo eller vørterøl.

Ro er en gave

Denne kronikken skal ikke bare være i det negatives tegn. Mer en påminnelse om at det nytter å forandre seg til det bedre, og at ro er en gave i seg selv for mange barn og unge.

Jeg gikk nedover Karl Johans gate for noen år siden. Det var i slutten av november. Jeg så opp mot himmelen. Våte snøfiller dalte ned. Rundt meg var det liv og røre. Barnehagebarn kom i flokk og følge sammen med de ansatte.

Min vakre og alkoholiserte mor gjorde så godt hun kunne, skriver Paal André Grinderud.
Privat

En mor plukket opp en rød polvott som hadde havnet på den sørpete bakken. Freia-butikken hadde fått inn årets julevarer. Det var akkurat sånn det skulle være. En behagelig stemning som bar i seg forventninger for både voksne og barn.

Det skal ikke bli som i fjor

I julen går vi i kirken. Det være seg konserter eller adventsgudstjenester. Mange andre ting skjer også rundt om i vårt langstrakte land. Foreldre og barn baker sammen. Pepperkaker, sandkaker og hjemmelaget marsipan.

Det er én ting vi ser frem til midt i all ventingen og strevet med å bli ferdige med alle kakene: julaften.

Det snakkes om Gud i kirken. Vi sitter der pyntet og tenker på hvor fint det skal bli når den store dagen kommer. Barn og unge har telt dager og netter frem mot julaften. Vi glemmer helt å tenke på hvor slitne og utkjørte vi var i fjor og hvor mange ganger vi sa at dette skulle ikke gjenta seg.

Jesusbarn i krybber over hele landet. Nå skal han og krybben hentes ned fra loft og ut av kott. Jul skal det bli, det er helt sikkert og sant. I år skal vi ha det koselig, ikke sant. Nei, det skal ikke bli noen gjentagelse fra i fjor eller året før. Det var et uhell som førte til alt bråket og irritasjonen.

Så smeller det.

Løgn og bedrag

Det blir helt stille i rommet. Mor løper ned i kjelleren. Hun hulker og gråter. Det skjedde igjen. Kom og hold hånden min, sier hun til minstebarnet. Far er ikke sånn som du ser ham nå. Han er bare sliten. Ti minutter etter oppturen fra kjelleren, sier far at mor er så sliten, men det vil bli bedre i morgen.

Hvordan i himmelens navn skal et barn forholde seg til så mange forklaringer og uro? Jo, barnet blir redd og lei seg og urolig. Håpet ligger i at det ikke vil bli slik igjen.

ILLUSTRASJONSFOTO: Tanja Esser / Shutterstock / NTB scanpix

Mor sier at far er lei seg fordi han er sliten. Far sier at mor er sliten fordi hun er litt lei seg. Løgn og bedrag fyller barnets hjerte.

En redsel som kan vare livet ut.

Juletiden og julaften er veldig spesiell for mange. Vakre historier blir fortalt på skolen den første dagen i januar. Om glede og fortellinger om hva som lå under juletreet. Nissen er ikke så viktig. Pakkene desto mer betydningsfulle.

Smellet sitter i veggene, lenge etter adventstiden og julaften er over.

Nye muligheter

Er det mulig, tenker du? Skjer dette virkelig i Norge?

Da har jeg et svar: Bare spør Politiet.

De har nok å gjøre i juletiden. Jeg har snakket med mange politifolk gjennom flere år. Unisont forteller de om vonde opplevelser for barn og unge. For en del år siden holdt jeg foredrag på Politihøyskolen i Bodø. Jeg forsøkte etter beste evne å lære bort hva jeg hadde fortrengt når mor var urolig og strevde.

Jeg har vært heldig på en måte. Mor slo meg aldri. Hadde hun gjort det, ville jeg slitt enda mer enn det jeg har gjort i mitt liv.

Det er alltid en mulighet til å fatte et annet valg enn i fjor. Det kan gi ro og en stor grad av tilgivelse for det som skjedde i fjor, skriver Paal André Grinderud.
Dan Petter Neegaard

Min mulighet ble å forsøke å se nye veier i julen. Det beste jeg vet, er krumkaker og serinakaker. Jeg husker at mor sto på kjøkkenet og bakte. Jeg lente meg mot henne. Det luktet kaker av forkleet hun bar utenpå den røde hverdagskjolen. Hun snakket om at alt var mulig, og at det fantes nye muligheter hver eneste dag.

Det hun sa til meg, skulle jeg ønske at hun hadde sagt til seg selv. Hun klarte ikke det, min kjære mamma.

Minnene jeg lever for

Jeg undret meg om jeg kunne klare å skrive dette. Det betyr jo at jeg må kjenne på det som er bearbeidet og lagret inni meg et sted.

En dag da jeg var barn, snakket mor til meg om det å være snill. Hun satte seg ned på kjøkkenstolen der hun pleide å sitte. Lapskausen boblet stille på komfyren. Hun kremtet to ganger. Så tente hun seg en røyk.

ILLUSTRASJONSFOTO: udra11 / Shutterstock / NTB scanpix

Det er litt lysere når desember kommer på besøk, sa hun. Det er da vi alle har noe å glede oss til, ikke sant? Hun humret på sin særegne måte. Et øyeblikk lukket hun øynene. Jeg har en overraskelse, sa hun. Jeg visste hva som ville komme. Det var krumkaker! Hun hadde prøvebakt noen få. En ny oppskrift hun hadde fått av naboen.

Det er disse øyeblikkene jeg lever for og av i desember.

Ta et annet valg enn i fjor

Min vakre og alkoholiserte mor gjorde så godt hun kunne. Det var kanskje ikke alltid nok. Sett i ettertid vil jeg si at hun var min mor på godt og vondt.

Jeg ville ikke byttet henne ut med noen andre. Men jeg ville byttet ut spriten med Solo. Da ville lyset ha nådd alle sammen i familien, akkurat som betlehemsstjernen over krybben i Jerusalem. Det lyset som gir håp, ro og glede.

Det er alltid en mulighet til å fatte et annet valg enn i fjor. Det kan gi ro og en stor grad av tilgivelse for det som skjedde i fjor. Når alt kommer til alt, er julen barnas tid.

God adventstid ønskes deg.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter