Kronikk

For å oppnå en grønn omstilling må vi lære av krisen på 70-tallet | Kristin Asdal

  • Kristin Asdal
    Professor, Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Universitetet i Oslo

Er det mulig å kombinere fortsatt økonomisk vekst med et grønt skifte? spør Kristin Asdal ILLUSTRASJONSFOTO: Rolf M. Aagaard / uncomp / NTB scanpix

Covid-19-krisen blir en avgjørende test for dagens innovasjonsøkonomi. Kan den kombinere hensyn til både vekst og miljø?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva skal vi leve av etter koronakrisen? Og hvordan? Er tiden endelig kommet for å leve grønnere og på alle måter riktigere? Kampen om tiden etter koronakrisen er godt i gang. Den franske forfatteren Michel Houellebecq heller kaldt vann i blodet på dem som har tenkt høyt om at månedene med nedstenging vil føre til kollektiv anerkjennelse av det gode livet på landet (eller andre uttrykk for et mer miljøvennlige og varmere samfunn).

Det vil bli likt, bare verre, spår han. Det er interessant å spå og vesentlig med visjoner. Et alternativ er å undersøke hva som skjedde sist det var krise. Den økonomiske krisen i kjølvannet av covid-19-viruset fremstår så omfattende at
mellomkrigstiden, med børskrakk og voldsom arbeidsledighet, umiddelbart virker mest relevant å sammenligne med.

Men det er minst like nærliggende, i dobbelt forstand, å trekke forbindelseslinjer til krisen på annen halvdel av 1970-tallet. Den er nærmere i tid og har klarere paralleller til situasjonen vi står i nå: Er det mulig å kombinere fortsatt økonomisk vekst med et grønt skifte?

Les også

Seks grunner til at koronakrisen vil hjelpe oss å vinne klimakampen | Erik Solheim, tidligere leder FNs miljøprogram

Miljøhensyn i krisepakkene

Midt på 70-tallet hadde økonomer langt inn i Finansdepartementet lenge ment at det var mulig å kombinere hensynet til vekst og miljø. Veksten var stabilt høy og på et vis tatt hånd om. Med økonomiske virkemidler, særlig miljøavgifter, kunne økonomisk aktivitet vris over i miljøvennlig retning. Å drive forurensende virksomhet uten at forurenseren betalte hva dette kostet miljøet, var å regne som subsidiering.

Da den økonomiske krisen slo inn i Norge og i økonommiljøene, ble den
først møtt i tråd med datidens oppskrift for økonomiske kriser: En såkalt motkonjunkturpolitikk som skulle bidra til å holde den økonomiske aktiviteten oppe til krisen var over. Det handlet om å trå vannet – ved hjelp av statlige midler. Faktisk mye likt situasjonen i dag, med krisepakker til kriserammet industri.

Miljøet ble også tilgodesett med ekstra innsats. Gjennom det som må ha vært et både godt og innovativt samarbeid mellom finansminister Per Kleppe (Ap) og den gang miljøvernminister Gro Harlem Brundtland (Ap), fikk de såkalte «Kleppepakkene» også et miljøpolitisk innhold. En del av pakken var
økonomisk støtte til å rydde opp i gamle miljøsynder fra forurensende industri.

Nyliberalisme på bekostning av miljø

Vi er vel flere som har lurt på hvor miljøet og miljøvernministeren har vært i dagens pakkepolitikk. Men nå har det altså kommet forslag om en grønn krisepakke på 3,6 milliarder kroner. Politikk handler mye om å gripe øyeblikket. Så kanskje var dette tidsnok, og nok, til at klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn igjen er blitt en seriøs lederkandidat i partiet sitt, Venstre?

Vel så interessant kan det derfor være å trekke paralleller mellom det som skjedde da økonomene etter en stund forlot troen på sin gamle kriseoppskrift. Dette slo nemlig ikke like heldig ut for miljøet. Overgangen mellom 1970- og 80-tallet blir i ettertid gjerne karakterisert ved uttrykket nyliberalisme.
Den økonomiske liberalismen fra 1800-tallets annen halvdel kom i ny tapning.

Om vi skal forstå hvordan dette slo ut for miljøpolitikken, er det like nyttig å forstå dette som en overgang til en ny måte å forstå økonomisk effektivitet på. Innenfor det vi forstår som nyklassisk økonomisk teori, defineres økonomifaget til å handle om en mest mulig perfekt fordeling av knappe ressurser. Økonomene på 70-tallet inkluderte miljøressurser i dette ressursbildet.

Les også

Tre lærdommer for verden etter koronaen | Ole Martin Moen

En krise som ikke tok slutt

En effektiv økonomi innebar å ikke sløse med naturressursene. Å sette en prislapp på dem, gjerne i form av miljøavgifter, ville gjøre at naturressurser ble brukt på riktig måte. Det ville bli færre negative «eksternaliteter» i økonomien. En kunne unngå den typen effektivitetstap som oppsto ved at naturressurser ble brukt og forbrukt uten kostnad.

Problemet var at den økonomiske krisen ikke gikk over. Utfordringen ble å få til den veksten som i flere tiår nærmest hadde gått på skinner. Dette ble kombinert med en forståelse av at økonomien måtte legges om. Markedet måtte få mer rom, og de økonomiske ressursene måtte brukes mer effektivt. Store kostnader til miljøtiltak og miljøavgifter som ville vanskeliggjøre vekstmulighetene i industrien, var det ikke lenger interesse for.

Kort sagt, så gikk miljøsaken fra å være en del av løsningen til å bli en del av problemet. Miljøtiltak ble satt opp imot en effektiv bruk av ressursene, som nå ble definert langt snevrere økonomisk. Hadde 1970-tallets økonomer, som trodde på at vekst og vern lot seg forene, vært naive? Vi får ikke håpe det, for i tilfelle har økonomer og politikere vært naive gjennom hele 2000-tallet.

En ny økonomisk tankegang?

Forståelsen av at vekstambisjoner kan forenes med vern, har ligget til grunn for den økonomiske politikken. Politikken «etter covid-19» vil vise om det denne gangen vil bli mulig å kombinere en krisesituasjon i økonomien med et grønt skifte. Det vil avhenge av politikere og andre som evner å gripe øyeblikk
som kommer. Mer fundamentalt vil det handle om den økonomiske tenkningen som blir lagt til grunn.

Øyeblikket som kunne blitt til en motkonjunkturpolitikk som også inneholdt miljøtiltak, glapp. Her skiller dagens situasjon seg fra 70-tallet. Kanskje kan den videre veien ut av krisen likevel komme til å representere et historisk brudd, da i mer positiv forstand? Vi snakker fortsatt om det nyliberale regimet som om dette varer ved på samme måte som ved inngangen til 80-tallet.

I realiteten har dette regimet blitt utfordret i retning av en innovasjonsøkonomi. Den er grunnlagt på en overbevisning om at vekst og vern både må og kan la seg forene. Den innebærer en annen og bredere forståelse av effektivitet, men også et uavklart forhold til knappe økonomiske og naturlige ressurser, så vel som miljøkonsekvenser.

Spørsmålet er om denne tenkningen vil klare seg bedre gjennom en krise – eller om også den er best når tilgangen til offentlige midler er størst og selve den økonomiske veksten er tatt hånd om og går på skinner.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Økonomi
  2. Koronaviruset
  3. Miljø

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Klimakampen kan bare lykkes hvis makten til de som skaper problemet, reduseres

  2. ØKONOMI

    Ikke siden 1939 er det skapt flere nye jobber i USA

  3. POLITIKK

    Erna Solberg går i rette med Høyres programkomitéleder

  4. NYHETSANALYSE

    Sannhetens øyeblikk. Macron ber EU innse alvoret. Her er fem grunner til at det likevel kan gå fryktelig galt.

  5. VERDEN

    Drama, depresjon og store egoer. Og en bitter medisin. Har man ingenting lært av tidligere kriser?

  6. ØKONOMI

    Tiden etter corona: Vinnerne er dem med jobb og høy gjeld