Kronikk

Flertallet av jøder i Danmark ble reddet fra nazistenes folkemord. Hvorfor? | Lars Grue

Som i Norge og andre okkuperte land skulle også Danmark gjøres «jødefri». Slik gikk det ikke.

Fire jødiske søsken ved robåten som fraktet dem til Sverige. På baksiden av det originale bildet står det: «Kære Far. Hermed en Hilsen fra os alle fire.» Frihedsmuseet

  • Lars Grue
    sosiolog

Ofte blir jødenes skjebne Norge under krigen sammenlignet med det som skjedde i Danmark. Senest i forbindelse i Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten?.

Michelet går langt i å hevde at det særlig var den norske hjemmefronten som sviktet jødene.

Det må hun selvsagt kunne mene, men når hun sammenligner med Danmark kunne hun i rettferdighetens navn også si noe om likheter og forskjeller i jødenes situasjon i de to landene, og hvordan flertallet av jøder i Danmark ble reddet fra nazistenes folkemord.

Lars Grue er sosiolog og forfatter. Privat

Jødenes historie i Danmark

Innledningsvis er jødenes historie i de to landene svært forskjellig. I Norge fikk jødene først fri tilgang til landet og muligheter til å bosette seg i 1851. Danmark har hatt en jødisk bosetting helt fra tidlig på 1600-tallet.

Så langt tilbake som 1690 har det ikke vært tillatt å fremme antisemittisme i Danmark. Den historiske bakgrunnen for den danske holdningen var en daværende politisjefs (mislykkede) forslag om å opprette en jødisk getto i København. Forhold som dette har ført til at danske jøder har vært en svært godt integrert gruppe i Danmark. De har kort og godt vært dansker.

Les også

Folkemordet på jødene fikk en enspalter på side 7 i The New York Times

Tydelige danske myndigheter

Da den tyske invasjonen kom den 9. april 1940, ble både Danmark og Norge okkupert. Til forskjell fra Norge fikk Danmark beholde sin regjering og stort sett styre seg selv. De fikk til og med beholde deler av sin egen hær, under dansk kommando.

Jøder i Danmark fikk stort sett fortsette med det livet de hadde levd frem til krigen. Når den tyske okkupasjonsmakten kom inn på «jødespørsmålet», var svaret fra danske myndigheter at man ikke hadde noe jødisk problem i Danmark.

Dersom tyskere ønsket å gjøre noe med den jødiske befolkningen, ble de fortalt at det ville dette ha konsekvenser for det samarbeidet som tross alt fant sted mellom tyske og danske myndigheter. Dette respekterte i all hovedsak okkupasjonsmakten, i det minste frem til høsten 1943.

Les også

Jødeaksjonen var annerledes enn andre massearrestasjoner

Dansk politi løp ikke nazistenes ærend

Utover 1943 hadde naziregimet opplevd nederlag på mange fronter, fra El Alamein i november 1942 til Stalingrad i februar 1943. I Danmark gikk samarbeidet med regjeringen dårligere, og den danske hjemmefronten ble stadig mer militant og brysom for okkupasjonsmakten. Det brøt ut store streiker blant danske arbeidere og kamper mellom arbeidere ble utkjempet mellom dem og dansk politi og tyske soldater.

Marte Michelets bok om Hjemmefronten og jødedeportasjonene har vakt stor debatt. Gyldendal

I slutten av august gikk den danske regjeringen av. Departementene ble fra nå av styrt av embetsverket. Igjen kom spørsmålet om «det jødiske problemet» opp, igjen sa danske myndigheter at man ikke hadde noe «jødisk problem» i Danmark. Nå hadde imidlertid naziregimet bestemt seg.

På samme måte som ellers i de okkuperte landene, skulle også Danmark gjøres fri for jøder. En aksjon ble planlagt. Men først, da den danske regjeringen ble oppløst i slutten av august, hadde dansk politi formidlet til de tyske politimyndighetene i landet at fra nå av så ikke det danske politiet på det som sin oppgave å forfølge saker der danske innbygger begikk handlinger mot okkupasjonsmyndighetene.

En umiddelbar konsekvens av denne beslutningen var at dansk kystpoliti ikke ville bry seg om den flyktningtrafikken som var i gang over Øresund. Tvert imot begynte nå mange i kystpolitiet å melde fra om tyske patruljebåter i sundet.

Les også

Det var nasjonen Norge, ikke bare den norske hjemmefronten, som sviktet

Jødene ble varslet om deportasjonen

Den planlagte aksjonen med en storstilt arrestasjon og deportering av danske jøder, skulle skje 1.–2. oktober 1943. En som hadde blitt godt informert om dette, var naziregimets sendemann i Danmark, Werner Best. Han fortsatte likevel å berolige danske myndigheter om at ikke noe ville skje med de danske jødene. Han hadde imidlertid informert sin venn og fortrolige, Georg Duckwitz, tysk skipsfartsattaché, om det som skulle skje.

Duckwitz nølte ikke, han kontaktet umiddelbart sine venner i det danske sosialdemokratiske partiet og varslet dem om hva tyskerne planla. En av kontaktene var Hans Hedtoft, som øyeblikkelig varslet høyesterettsadvokat Henriques, lederen av det jødiske samfunnet i Danmark. Fra ham var veien kort til andre kontaktpersoner i det jødiske samfunn. Snart var de aller fleste danske jøder varslet.

Les også

Marte Michelets bok: En liten flik av en stor europeisk debatt

Aksjonen «lille Dunkirk»: en nasjonal dugnad

Den danske historikeren Jørgen Hæstrup beskriver hvordan mange dansker høsten 1943 hadde et dyptfølt ønske om å gjøre opprør mot den tyske okkupasjonsmakten.

Tiden passet som hånd i hanske for å mobilisere befolkningen for den storstilte redningsaksjonen av danske jøder som skjedde sensommeren 1943. Øresund ble altså ikke patruljert av dansk politi, nesten tvert imot, og spontant ble tusenvis, trolig titusenvis, av dansker i alle aldre med på den storstilte redningsoperasjonen det var å skjule danske jøder for så å få dem over til Sverige i en armada av danske småbåter. En aksjon som er blitt omtalt som «lille Dunkirk».

Oslo, høsten 1940. NTB Scanpix arkiv

Sverige var klar til å ta imot alle danske jøder. Det hadde den svenske ambassadøren til Danmark, von Dardell, formidlet til det jødiske samfunnet ved lederen Henriques. Totalt kom 7900 personer til Sverige i disse hektiske dagene og ukene sensommeren 1943.

Det var en utrolig vellykket aksjon. Og den skyldtes ikke innsatsen til en bestemt gruppe, aksjonen var nærmest en nasjonal dugnad som involverte titusener av danske kvinner og menn i alle aldre. Den kunne skje, skriver Jørgen Hæstrup, som den gjorde fordi betingelsene lå så godt til rette for en slik aksjon høsten 1943. En tilsvarende aksjon kunne ikke ha funnet sted i 1942, føyer han til.

Den danske motstandsbevegelsen deltok selvsagt også i denne storstilte redningsaksjonen, men skal noen enkeltgrupper eller miljøer trekkes frem, vil nok mange si at særlig danske leger nevnes først.

Les også

Marte Michelet fikk den stormen hun ønsket

Myndighetene glemte ikke sine landsmenn

Heller ikke i Danmark ble alle jødene reddet. Rundt 460 ble arrestert og deportert. Disse ble imidlertid aldri glemt av danske myndigheter. De minnet stadig minnet tyskerne om dem, fortalte at de fulgte med hvordan det gikk med dem og sendte dem pakker, klær og mat.

Da krigen var slutt, var 413 av de 464 deporterte jødene tilbake i Danmark. 51 hadde blitt drept i Theresienstadt.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Antisemittisme
  3. Holocaust
  4. Folkemord
  5. Danmark
  6. Webview

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Cissi Klein kalles Norges Anne Frank. 13 år gammel ble hun arrestert og sendt til Auschwitz.

  2. KRONIKK

    Forsker: «Selvsagt visste Quisling om jødeutryddelsene»

  3. NORGE

    Quisling ble aldri dømt for sin rolle i drapet på over 700 norske jøder. En boks med gamle aviser peker mot at retten tok feil.

  4. KRONIKK

    9. april 1940: Hva var det som traff oss? | Sven G. Holtsmark og Lars Rowe

  5. KRONIKK

    Delfrifinnelsen av Quisling er oppsiktsvekkende

  6. KULTUR

    Guri Hjeltnes: Oskar Mendelsohns historietime er en gave det ikke finnes maken til i Norge