Kronikk

Arkitekter søker hektisk etter flytende byer, høyhus i tre og selvgrodde vegger. Hvorfor? | Thomas Thiis-Evensen

  • Thomas Thiis-Evensen
    professor emeritus, Arkitekthøgskolen i Oslo. Fagansvarlig for Hovedstadsaksjonen i 2005.

Fra venstre: Klimavennlige sosialboliger i Oslo. Verdens høyeste trehus i Brumunddal. Rådhusgaten 23 B i Oslo. Og arkitekten Friedensreich Hundertwasser ved det særpregede huset han laget i Wien. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Dan P. Neegaard/Voll arkitekter/Google images/Rolf M. Aagaard/NTB scanpix

Hvorfor er historiens stiler så forskjellige? Fordi de avspeiler samfunnene gjennom tidene og deres like skiftende og holdninger og ideer. Hva med postmodernismen?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Postmodernismen, som betyr «etter modernismen», betegner et kulturskifte som startet i 1960 -70-årene. Men det betydde ikke at samfunnsideene som lå til grunn for det moderne ble erstattet av noe helt annet. Tvert om:

Nå skulle individualismen som lå til grunn for industrialiseringen på 1800-1900-tallet ikke bare gjelde de få og kapitalsterke, men alle.

For alle, både enkeltmennesker og marginale grupper, uavhengig av etnisitet, kjønn og legning, var i prinsippet like verdige.

Thomas Thiis-Evensen er arkitekt og arkitekturprofessor. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

Slik sett ble den tidlige modernismens klokkertro på det objektive utfordret av subjektive og antiautoritære strømninger der det eneste sikre var at alt forandret seg.

I Paris kastet studentene stein i protest mot «professorveldet», Rosa Parks nektet å reise seg for en hvit på bussen og startet borgerrettsmarsjene, mens hippiene «made love not war» i protest mot Vietnamkrigen. Og håret fikk gro samtidig som slipstvangen forsvant fra norske restauranter.

Arkitektene meldte seg inn i fortidsforeninger og bodde i små trehus for i det hele tatt å kunne puste og overleve mens de tegnet betongblokker for andre. Og 1975 ble utropt til arkitekturvernets år.

Flertydigheten

I 1966 kom amerikaneren Robert Venturi med manifestet Kompleksitet og motsetning i arkitekturen.

Der omsatte han barrikadestormene til arkitektur og påviste med eksempler fra hele arkitekturhistorien, også funksjonalismen, at senmodernismens purisme var monoman og usann.

For vår tid er ikke et uproblematisk sted, men nettopp komplekst og motsetningsfylt, full av alternative fortellinger. Derfor må arkitekturen i alle sine former uttrykke et både-og, ikke et enten-eller, ikke bare uttrykke målbar funksjon, men også opplevelse, ikke bare rasjonell teknologi, men også symbolske bilder. Og dessuten: dogmet om «less is more – is a bore»!

Det var som å åpne en trykkoker. I løpet av et kort tiår oppsto en brottsjø av -ismer som sprikte i alle retninger, men med ett mål felles: å angripe modernismens «saklighet».

Grafiker, maler og arkitekt Friedensreich Hundertwasser ved det særpregede huset han laget i Wien. Foto: Rolf M. Aagaard/NTB scanpix

Bruddene

Industriproduktene betong, glass og stål var modernismens eneste tillatte materiale å bygge med, og prefabrikasjon den eneste måten å bygge på.

I 1985 skjedde det stikk motsatte midt i Wien: En boligblokk av tegl, tre og puss i skrikende farger, formet som et selvgrodd sandslott med skjeve tårn og terrasser. Ikke bare skulle det se håndlaget ut – men også være det.

Med arkitekten Friedrich Stowasser Hundertwasser mer som rådgiver, skulle beboerne selv delta i byggingen av egen bolig og sette sitt preg, helt i tråd med enkeltmenneskets rett.

Menneskelige dimensjoner

Den åpne planen var modernismens mantra både i byplanene og eneboligene. Idealet om radstilte høyhus på svære plener langs snorrette autostradaer ble nå møtt med det motsatte: Bygg tett og lavt med menneskelige dimensjoner, blandede funksjoner og gågater uten biler.

Forbildene var de historiske bysentrene som ble oversvømt av svartkledde arkitektstudenter med Nikon, blokk og blyant. På samme areal, fant man ut, kunne det bo like mange i Lillesand som i en drabantby.

Dessuten, hvem bodde i de slitte forsteder rundt Oslo? Jo, folket, ropte marxist – leninistene og sto sammen med skjønnåndene under plakater med «Bevar Vålerenga og Grünerløkka!».

Hjørnet av Schleppegrellsgate på Grünerløkka i Oslo. Foto: Thomas Brun / NTB scanpix

Et snev av ironi

Hva med modernismens krav om ærlighet, der ytterveggene skulle avspeile funksjonene bak og de bærende konstruksjonene alltid skulle være synlige?

Nå ble fasadene formet som høye skjermer, selv om rommene innenfor var små og lave, etter forbilde av saloonene i Ville Vesten. Og nøkterne betongpilarer ble tilslørt som korintiske søyler med kapitéler i neon og striper av sponplater. Eller de hang fra taket som truende steintromler, slik som den tunge søylen over inngangen til Hans Holleins paviljong på Arkitekturbiennalen i 1980. Heldigvis var den bare av pappmasjé.

Biennalen i Venezia het «The Presence of the Past» og var en protest mot senmodernismens forakt for bruk av historiske motiver. «Bruk historien og gjør den levende», skrev Robert Venturi: Tolk den til å skape identitet og lekne assosiasjoner utover nytten. En bolig for eksempel, skal ha en dominerende gavl som er selve arketypen for «huset», til og med i døvespråket.

Påbygget til Rådhusgaten 23 B i Oslo fikk også en svær gavl, nå som del av en tempelfront med symmetriske søyler i samklang med den klassiske fasaden under.

Rådhusgaten 23 B avbildet av Google i mai 2014. Foto: Google images

Men søylene er i stål, og fasaden er flerret av et sammenhengende glassfelt som knuser gavlen på toppen, som for ikke å falle fra hverandre, holdes sammen av bøyler. En collage av det moderne og det klassiske – med et snev av ironi.

Andre igjen tok det klassiske helt alvorlig og tegnet symmetriske byer slik romerne ville ha gjort det – og forlangte en kopi av Pantheon, midt på Tullinløkka. Samtidig dukket det opp stadig nye -ismer, som nyfunksjonalisme med hvite vegger og hjørnevinduer og dekonstruktivisme med ville kollisjoner av stålrør og jernplater, bevisst inspirert av «søppelplassens estetikk». Mens drabantestetikken tikket ufortrødent videre utenfor byene, nå riktignok forsiret med dådyr på plenene for å mildne inntrykket av fortjeneste.

I Oslo har Stiftelsen Betanien bygget klimavennlige lavprisboliger for ungdom og andre som trenger førstegangsbolig. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Dan P. Neegaard

Arven

Fantes da ikke noe felles i arkitekturen annet enn en kakofoni av konflikt, ironi og lek, spurte kritikerne. Og har vår samtid ikke et eneste kollektivt prosjekt?

I sin grunnleggende bok Stedets ånd fra 1979 formulerte Christian Norberg-Schulz en gammel sannhet: nærheten til naturen. Mer enn de skiftende stilene er det landskapet som har gitt arkitekturen et felles språk: Igloens kuppel er gitt av vindstormene over vidda, og det skiftende og organiske i middelalderens steinmurer er gitt av fjelltoppene selv.

Etter krigen begynte arkitekten Charles-Édouard Jeanneret å bruke stein og bygge buer i tegl, og i Finland formet Alvar Aalto sine hus med bølgende vegger etter «de tusen sjøer» mens Raima Pietiläs interiører tolket lysglimtenes mørke fra skogene omkring.

Dermed synliggjorde de tidlig at i møte med det moderne, må naturen tas vare på. En erkjennelse som på 2000-tallet er blitt påtrengende og reell, med truende forurensning av kloden, klimaet og havene.

Det 85 meter høye Mjøstårnet i Brumunddal er verdens høyeste trehus. Foto: Voll arkitekter

Vårt nye fellesprosjekt

Nå gjelder utfordringen alle, uansett individuelle krav. Overalt er arkitekter på hektisk søken etter fysiske botemidler som flytende byer, høyhus i tre og økologiske og selvgrodde vegger.

Slik handler vårt nye fellesprosjekt om å ville realisere «det sanne» og «det gode». To av de tre verdiene som filosofen Platon forutsatte oppfylt for et meningsfylt liv. Hva med den tredje forutsetningen, «det skjønne»?

For arkitektene handler det om å gjøre botemidlene vakre.

Som ikke bare er å plassere en bikube på taket og fylle balkongene med trær, men å utforme våre byer og hus til å «bli venner med landskapet» (Norberg-Schulz) der møte med lyset «kan røre mine følelser» (Le Corbusier).

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Smarte byer
  2. Arkitektur
  3. Byplanlegging

Smarte byer

  1. KRONIKK
    Publisert:

    «Dette er en bekymringsmelding. Et varsel om at viktige deler av norsk arkitektur har beveget seg inn på tvilsomme stier.»

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Smarte byer krever smarte politikere. Det mangler vi.

  3. OSLO
    Publisert:

    Dette kan Oslo lære av «smarte» London

  4. OSLO
    Publisert:

    Denne boksen vil gi bybilistene en bedre hverdag

  5. OSLO
    Publisert:

    Døgnåpne biblioteker, førerløse busser og biogass som drivstoff. Nå skal Oslo bli enda smartere.