Kronikk

Påsken uten Jesus - har vi prester sviktet? | Per Arne Dahl

  • Per Arne Dahl
    Biskop i Tunsberg bispedømme

Jeg ser frem til påskens messer. På Kristi vegne skal vi få lov til å si: «Kristi kropp gitt for deg. Kristi blod utøst for deg!» Vi gir hverandre Guds nåde og tilgivelse i fast og flytende form, skriver biskop Per Arne Dahl. Foto: NTB Scanpix

Er påsken som kristen høytid relevant i 2018?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg ser frem til påskens messer. På Kristi vegne skal vi få lov til å si: «Kristi kropp gitt for deg. Kristi blod utøst for deg!» Vi gir hverandre Guds nåde og tilgivelse i fast og flytende form, skriver biskop Per Arne Dahl. Foto: NTB Scanpix

Per Arne Dahl Foto: Håkon Mosvold Larsen/ NTB scanpix

Vi samtalte om folks forhold til kirken og høytidene. Kanskje ikke så rart at hun spurte meg: «Hvordan er det å skulle selge en vare som ikke er etterspurt for tiden? Er ikke det litt kjipt

Følgende samtale utspilte seg rett før påske mellom to arbeidskolleger: «Ønsker du fri i påsken i år?» spurte hun velvillig. Han svarte: «Påsken er jo litt sånn hellig, for da er det sesongåpning på campingen

Les også

For tre år siden var påsken på riktig dato, og det var det Newton som fant ut

Vi tviholder på fridagene

Påsken som kristen høytid er for mange irrelevant. De opplever at deres påskefeiring i byen, på fjellet eller ved sjøen fungerer aldeles utmerket uten Jesus.

Det kristne påskebudskapet synes å være forsvunnet for mange, men ikke for alle. Mange går til messe og deltar aktivt i påskefeiringen over hele verden. Også i vårt land er det gledelige trekk ved oppslutningen om konserter og gudstjenester i høytidene. Men det gjelder ikke folk flest.

Det hebraiske ordet for påske, pescha, betyr egentlig forbigang. Det er derfor paradoksalt at påsken er i ferd med å bli en kristen høytid som går de fleste i hus og hytter forbi, bortsett fra at disse dagene er kjærkomne fridager for store og små, og at vi derfor tviholder på dem.

Dette inviterer til ettertanke nå, før påske. Kirken beskriver Jesus som Gud med sårmerker. I denne tiden følger vi ham på vei mot Jerusalem. En mann som ble heiet på og foraktet, men som likevel alltid hadde blikket festet på dem som hadde det vondt. En mann som Bjørn Eidsvåg betimelig har etterlyst og opplevd har appell, men som det likevel er stille rundt tett innunder påsken 2018.

Har vi prester sviktet?

Hva kan årsaken være til at påske oppleves så uviktig for folk flest? Er det vi prester og kirkelige medarbeidere som har sviktet?

Har vår formidling og vår evne til å presentere Jesus blitt spist opp av alminneligheter og tomt prat? Eller kan det handle om at vi mennesker, to tusen år etter Kristi fødsel, ikke vil la oss lede, bevege eller forplikte av Gud som noe som er større enn oss selv?

Det gjør kanskje ikke så mye om Jesus blir borte, tenker vi. Er det ikke greit at vi klarer oss for egen maskin og ikke ser behovet for noen frelser og forsoner i møte med skyld og livets forgjengelighet?

Må Gud dø?

Det fortelles at det aldri har vært så mange besøkende i Louvre for å se Mona Lisa som etter at bildet av henne ble stjålet. De kom for å se stedet der hun hadde prydet veggen i galleriet.

Kanskje er det når hjelpen ikke er der, at vi for alvor etterspør den? Kanskje må det et fravær til for at vi skal oppleve savn? Må Gud dø for at vi skal se behovet for en oppstandelse? Må vi miste påsken som en kristen høytid for at vi skal oppdage behovet for en frelser? Må vi avskaffe skylden for at vi skal se behovet for at vi ikke kan frelse oss selv?

Overskriften over vår tid er på mange måter: Det gjorde mennesket. Kirkens lærefader, Paulus, formulerte en helt annen heading: Det gjorde Gud. Dette initiativet fra Guds side hadde en pris som den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer beskrev slik: «Det som er kostbart for Gud, må aldri bli billig for oss. Billig nåde er den nåde vi gir oss selv. Kostbar nåde er den nåde Gud gir oss. Den er kostbar fordi den kostet Kristus livet, og den er nåde fordi Gud dermed gir oss livet.»

Forsoningens gåte

Det er dette mysterium August Strindberg beskriver i sitt skuespill Påske.

Strindberg strevde lenge med å akseptere den kristne tanken om det Gud gjorde ved å la Jesus sone på korset for menneskehetens skyld. I sitt pasjonsspill legger han derfor følgende setning i munnen på hovedpersonen Elis: «Forstår du dette, at Forsoneren har sonet for våre synder, og likevel fortsetter vi å betale?»

Kanskje er det dette vi strever med; forsoningens gåte. At det å være menneske også er å være skyldig. At skyld krever oppgjør, og at Frelseren er død for alle.

Det er derfor ikke tilfeldig at langfredag i den engelsktalende verden heter Good Friday. Vi utfordres til godhet og forsoning med hverandre. Men dette er godhetens dag av universell betydning, slik profeten Jesaja ser frem mot denne avgjørende godhetens dag: «Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53,5)

Forsoneren

Men her stopper det opp for mange av oss. Vi skal være så selvhjulpne at tanken om en stedfortreder virker både for fjern og for enkel:

At det var en som begynte å lete etter oss lenge før vi visste at vi var på ville veier.

At det var en som ga seg selv for oss lenge før vi var i stand til å gi oss selv til ham.

At troen ikke begynner i vårt hode, men i Guds elskende og gjennomborede hjerte.

Det er dette som nesten er for godt til å være sant, og som derfor skaper forvirring. Det er kanskje derfor vi, for sikkerhets skyld, fortsetter å betale, lenge etter at gjeldsbrevet er slettet. Vi gir ikke opp å sone, fordi vi strever med å la Kristi forsoning gjelde oss og alt vårt. «Forstår du dette, at Forsoneren har sonet for våre synder, og likevel fortsetter vi å betale?»

Påsken messer

Jeg ser frem til påskens messer. På Kristi vegne skal vi få lov til å si: «Kristi kropp gitt for deg. Kristi blod utøst for deg!» Vi gir hverandre Guds nåde og tilgivelse i fast og flytende form så vi kan ane, fatte og tro at egenandel er historie.

Vår lille og ytterst feilbarlige historie med velmente soningsforsøk omringes i påsken av en større historie som ikke handler om soningsforsøk, men om soning så det holder. «Han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens», står det skrevet.

Påsken er derfor mulighetenes høytid der vi kan ta et oppgjør med våre egne mislykkede forsøk på å frelse oss selv, og isteden vende oss mot Guds initiativ og hva det kostet Ham å komme oss i møte. Da kan til og med langfredag bli «Good Friday».

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Påske
  2. Jesus
  3. Den norske kirke
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Hvorfor forlater menn Den norske kirke?

  2. KRONIKK

    «Høyrepopulistene har klart å selge oss noe helt utrolig: at de snakker for folk flest»

  3. KRONIKK

    Kvinnenes stemmer kan avgjøre valgene

  4. KRONIKK

    Kronikk: Barn som ikke får lekt, kan stå i fare for å utvikle psykiske lidelser

  5. KRONIKK

    Meninger: Det er viktigere å snakke med barn og unge om hva de bruker mobiltelefonen til enn om hvor mye tid de bruker

  6. KRONIKK

    «Byråkrater opplever at mediepress påvirker viktige beslutninger»