Fra mellomkrigstidens Europa til bøllete amerikansk president. Hvem er demokratiets fiender? | Erik O. Eriksen

I dag er balanserende institusjoner på plass. Likevel trues demokratiet.

Demokratiet trues av nye medier og falske nyheter, av Brexit og valget av Donald Trump som USAs president.

Demokratiet trues av illiberale trekk i Europas midte, av nasjonalistiske og fascistiske bevegelser.

Demagoger og karismatiske ledere får gjennomslag ved å appellere til massenes følelser og instinkter. Mange trekker sammenligninger med mellomkrigstidens Europa. Også da ble mottiltak diskutert.

Hvordan forhindre at demokratier, gjennom valg og folkeavstemninger, avsetter seg selv?

Militant demokrati

På 1930-tallet lanserte den tyske statsviteren i eksil, Karl Loewenstein, begrepet militant demokrati i tidsskriftet American Political Science Review. Han så ikke at demokratiene kunne forsvare seg mot fascismen om en fortsatte å være dogmatisk tro mot sine egne idealer. Demokratiene skulle ikke tolerere trojanske hester som brukte valg til å ødelegge selve kjernen i demokratiet – den frie meningsbrytning.

En ubegrenset toleranse for ulike meninger kunne føre til selv-negasjon. «Det vil», som Joseph Göbbels ironiserte, «alltid forbli en av de beste artighetene med demokratiet at det forsynte sine dødelige fiender med midlene for å utradere seg selv».

Derfor må totalitære bevegelser, ifølge Loewenstein, forbys. Brann skal slukkes med brann, det vil si ved hjelp av disiplinert og endog «autoritært demokrati».

Folkestyre legitimerer opposisjon

Begrepet militant demokrati er blitt brukt i Etterkrigs-Tyskland. Den såkalte evighetsklausulen, artikkel 79 i grunnloven, slår fast at den tyske stats demokrati ikke kan endres. Videre grunnlovsfestes partienes rolle i dannelsen av folkemeningen. Også andre lands forfatninger har innlemmet menneskerettighetene, har rasismeparagrafer og forbud mot nazistiske bevegelser.

I dag er begrepet militant demokrati lite brukt. Det er grenser for hva paragrafer kan oppnå. Den tyske grunnloven kan ikke, som en kommentator uttrykker det, forhindre revolusjon, men gjør det umulig å gjennomføre den med rettslige midler.
Men hvem er i dag demokratiets fiender?

Siden avslutningen av den kalde krigen er dette blitt mer uklart, og med fremveksten av den såkalte populismen er det ikke blitt bedre. «Populistene» griper til demokratiets norm i kritikken av elitene. «Vi» er folket. Selve begrepet demokrati, folkestyre, er blitt legitimeringsinstansen for opposisjon mot den herskende orden.

Hvorfor skal vi adlyde beslutninger som vi – folket – ikke har vært med på å lage selv? Men hvem er folket, og hvordan kan vi vite hva folkeviljen er?

Flertallstyranni mot mindretallstyranni

Moderne demokratier er begrensede demokratier, hvor ingen person eller institusjon kan påstå at de alene representerer folkets vilje.

Folkesuvereniteten er gjort prosedural, ansiktsløs og anonym. Det er ikke den rå folkemening som styrer ved at borgerne gjennom valg signaliserer sine preferanser, uten krav om begrunnelse for sine valg. Borgerne uttrykker sin mening, men den omsettes ikke automatisk til offentlig politikk. Meninger og krav testes, raffineres og kvalitetssikres gjennom partier og balanserende institusjoner.

En profesjonell forvaltning utreder saker og kontrollerer deres «fornuftighet». Et domstolvesen kontrollerer vedtaks lovlighet, en kontroll som i dag strekker seg utover landegrensene. Så moderne demokrati handler ikke kun om viljen til et tilfeldig parlamentarisk flertall, og godt er det.

Med balanserende institusjoner sikres mindretallsrettigheter og menneskerettigheter. Vi har å gjøre med konstitusjonelle stater basert på et skille mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Her balanseres faren for flertallstyranni mot faren for mindretallstyranni.

Med rett til å være irrasjonell

Likevel er det en lang vei fra begrenset demokrati til militant demokrati. Det begrensede demokrati begrenser flertallets makt, men ikke de liberale rettighetene knyttet til tanke- og ytringsfrihet, forenings- og organisasjonsfrihet. Dette er viktig, fordi det er i den offentlige bruken av fornuft at alle kan være likeverdige deltagere i folkesuvereniteten.

Folkeviljen dannes i samspillet mellom den frie offentlige debatt, hvor alle i prinsippet kan delta, og de overlegninger som gjøres i folkevalgte forsamlinger.

Demokratiet tillater mye og krever lite av borgerne. Demokratiet forutsetter at flertallet av borgerne bruker sine rettigheter på en fornuftig måte, men kan ikke pålegge dem bestemte dyder. Demokratiet er avhengig av et sivilsamfunn som hegner om frihet og toleranse, av borgere som vet hva som teller som et argument. Likevel er ingen rettslig forpliktet til å være rasjonell.

I moderne demokratier er der en rett til å si nei, til å være irrasjonell og til å unndra seg begrunnelsesplikten. Denne radikale friheten må tillates, ellers kan vi ikke vite om styresettet er legitimt. Uten den frie, ville, åpne debatt, kan vi hverken vite om politiske tiltak er fornuftige eller om de fortjener folkets aksept.

Den bøllete presidenten

Mange ser likheter mellom dagens situasjon og mellomkrigstidens Europa. I dag er imidlertid balanserende institusjoner på plass. Likevel trues demokratiet. Valg manipuleres, fakta underkjennes, folkeavstemninger misbrukes, et uavhengig rettsvesen angripes ut fra fiksjonen om en folkevilje forut for den demokratiske prosess.

Mange har satt sin lit til at institusjonene og balansen mellom dem skulle kunne holde Trump i sjakk.

Ikke bare må de to kamrene i Kongressen stå bak lovgivningen, den må også passere Høyesterett. Ett og ett halvt år inn i perioden ser vi ikke mye til at dette har virket.

Knapt en gang i perioden har republikanerne stått opp og brukt makten til en institusjon som de kontrollerer mot en bøllete president. Nye politiske utnevnelser av høyesterettsdommere og kampanjer mot pressen gjør ikke situasjonen bedre.

Utdanning til demokrati

Angrep på vitenskap og journalistikk i alminnelighet, er angrep på demokratiets kognitive infrastruktur. Objektiv, vitenskapelig kunnskap trengs for å forene heterogene offentligheter. Uten dette har vi ikke noen felles plattform for debatt og uenighet. Uten opplysning, intet demokrati.

I dag er det ikke militant demokrati som trengs, men utdanning til demokrati. Kompetente borgere lar seg ikke manipulere. I et liberalt demokrati må institusjonene møtes på halvveien — av en robust ytringsfrihetskultur basert på toleranse, gjensidig anerkjennelse og faste prinsipper.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter