Spiralnektdommen – ingen samvittighetssak | Erlend A. Methi
Å nekte å sette inn spiral, er det en menneskerett? Dette svarer ikke Høyesterett på, selv om fastlege fikk medhold.
Høyesterett kom i forrige uke til at oppsigelsen av en katolsk fastlege som av samvittighetsgrunner nektet å sette inn spiral på kvinner, var ugyldig.
Avtalerett, ikke menneskerett
Saken har vært mye omtalt på grunn av sin side til religionsfriheten. Den ble imidlertid avgjort på et avtalerettslig, og ikke menneskerettslig grunnlag. Høyesterett gir likevel interessante føringer om hvilket politisk handlingsrom som finnes innenfor rammene av religionsfriheten.
- Kristelig Folkepartis leder, Knut Arild Hareide, blant de mange som har tatt høyesterettsdommen til inntekt for religions- og samvittighetsfriheten:
Avtale mellom legen og kommunen
Høyesterett mente at legen, da hun ble fastlege i 2011, hadde inngått en muntlig avtale med kommunen om at hun hadde rett til å reservere seg mot å sette inn spiral. Avtalen var ikke i strid med dagjeldende lover eller forskrifter.
Når kommunen i 2015, etter en endring i fastlegeforskriften, sa henne opp fordi hun ikke ville sette inn spiral, kom Høyesterett til at dette ikke var en saklig grunn for oppsigelse.
Siden legen vant frem med at oppsigelsen derfor var ugyldig, trengte ikke Høyesterett å ta stilling til om oppsigelsen også var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 9 om religionsfrihet.
Rettens tilleggsvurdering
Normalt behandler ikke Høyesterett spørsmål uten betydning for den konkrete sakens utfall. Men fordi EMK-spørsmålet var viet stor oppmerksomhet, vurderte Høyesterett likevel dette på generelt grunnlag. Slike tilleggsvurderinger (obiter dictum) kan gis for å avklare rettstilstanden i omstridte spørsmål, slik at domstoler og myndigheter har noen holdepunkter ved lignende vurderinger senere.
Høyesterett klargjør først at fastlegeforskriftens reservasjonsforbud er et inngrep i religionsfriheten til leger som av samvittighetsgrunner ønsker slik reservasjon.
Religionsfriheten er imidlertid ikke absolutt. Myndighetene kan gripe inn i den hvis den kommer i konflikt med andres rettigheter eller fellesskapets interesser. Et slikt inngrep krever at tre vilkår er oppfylt:
De to første vilkårene, at inngrepet må ha lovhjemmel og ivareta et legitimt formål var oppfylt – det er legitimt å gripe inn i religionsfriheten for å sikre alle en rett til helhetlige allmennmedisinske tjenester over tid.
Avgjørende er det tredje: Er inngrepet i religionsfriheten nødvendig i et demokratisk samfunn? Dette innebærer en forholdsmessighetsavveiing av inngrep og formål. Er formålet tungtveiende nok til å trumfe individets religionsfrihet?
Dette må vurderes konkret. Høyesterett gir oss noen momenter. Et av disse er om kvinnen som ønsker spiral, blir stilt overfor urimelige vanskeligheter ved reservasjonen eller om hun sikres forsvarlig helsehjelp på annen måte. Det viser at kommunens størrelse og beliggenhet kan ha betydning.
Hvor er kvinnesynet i debatten om menneskeverd? | Maria Bonita Igland
Myndighetenes handlingsrom
Høyesterett understreker, slik Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har gjort i en rekke nyere saker, at der myndighetene samvittighetsfullt har avveid relevante hensyn, så har de et ganske vidt skjønnsmessig handlingsrom i vurderingen av hva de mener er den beste løsningen for samfunnet. Og da må domstolene være tilbakeholdne med å overprøve avveiningene.
Myndighetenes handlingsrom utvides hvis religionsfriheten må avveies ikke bare mot kryssende samfunnshensyn, men mot andres rettigheter. Illustrerende er EMDs dom i Eweida mot Storbritannia.
I denne dommen ble et forbud mot bruk av kors for en British Airways-ansatt ikke akseptert, fordi det var begrunnet i et ønske om å bevare et corporate image. Dette var ikke tungtveiende nok til å begrunne et inngrep i religionsfriheten. Derimot aksepterte EMD i samme sak et forbud mot bruk av kors for en sykepleier innført for å ivareta pasientenes helse og sikkerhet.
Fastlegers samvittighetskvaler
Fastlegers samvittighetskvaler er bare ett eksempel på at det kan oppstå konflikt mellom ansattes religiøse overbevisning og deres ansettelsesforhold.
Andre eksempler fra Norge er politibetjenters eller NRK-nyhetsankres rett til å bruke religiøse symboler (som hijab eller kors), eller mer nylig, skoleansatte som ikke vil håndhilse på kvinner.
Selv om disse sakene får mye omtale, er det sjelden de ender i domstolene. Slik kan det forbli, dersom våre myndigheter gjør samvittighetsfulle avveininger av de momentene Høyesterett peker på.
