Hvilke historier velger vi å fortelle om krigen? | Ivo de Figueiredo

Nordmenn har en hang til film som forsinket nasjonsbygging.

I Aftenposten 28. januar går filmprodusent John M. Jacobsen og historiker Arnfinn Moland til angrep på Einar Aarvig og hans essay om krigsfilmer i samme avis 14. januar. Her gjør Aarvig seg visstnok til talsmann for «en viss menighet» som slett ikke kan like filmen Max Manus (2008). Deretter følger et helhjertet forsvar for filmen som en sannferdig og viktig fortelling om okkupasjonstiden, hyllet av kritikere og publikum over det ganske land.
Bortsett altså fra Aarvigs menighet, der jeg også hevdes å høre hjemme.

Jeg må bare vedkjenne meg troen; jeg hadde innsigelser mot filmen da den kom, slik jeg har hatt det overfor flere av krigsdramaene i dens kjølvann, ja, ærlig talt for de fleste filmer som er «based on a true story». Min skepsis retter seg dels mot historiene slike filmer velger å fortelle, men ikke minst mot breddefilmens evne til å håndtere en komplisert virkelighet med de strenge krav til enkel dramaturgi som muligens må til for å fylle kinosalene til randen.

Baalsrud og tyske tegneserieskurker

Antagelig egner breddefilmen seg dårlig til å formidle historien, for eksempel om krigen, slik den «virkelig var». Derimot passer den ypperlig til å skape store, overbyggende fortellinger basert på forestillinger og myter, så vel som historie, og som på sitt beste bærer både én og flere sannheter i seg. Om man da ikke tar den helt ut og lar fortellingene om krigen kommentere seg selv, slik Tarantino gjør i Inglorious basterds (2009).

Metaholdningen her gjenfinnes i Harald Zwarts film av fjoråret, Den 12. mann, som er sist ut i rekken av krigsfilmer som startet med Max Manus. Her er tyskerne konsekvent tegnet som tegneserieskurker, mens nordmennene formelig oser av nordnorsk autentisitet.

• Ragnar Kvam jr.: Tyskerne jaktet ikke på Jan Baalsrud

Sant og sannere enn sant

Haltende vil noen si, men selv tror jeg denne «autentisiteten» bør ses som virkemiddel snarere enn som noe «ekte». Referansene til den nordnorske krigserfaringen er der, men mest som påminnelser om noe som har vært, og de tjener mer til å frigjøre et større følelsesreservoar hos seeren enn å borge for den historiske sannheten om Jan Baalsruds strabasiøse ferd over fjellet. Slik sett er Den 12. mann den første norske filmen som tar krigsfilmen over der den kanskje hører hjemme i dag, i filmens eget univers.

Ikke så med Max Manus; her løper historikere og filmprodusenter etter ti år senere for å bedyre at alt er sant og sannere enn sant.

Rambo mer avansert enn Max Manus

Svakheten ved Max Manus er primært at skaperne, Joachim Rønning og Espen Sandberg, ikke maktet å utnytte breddefilmen på dens egne premisser. I stedet endte de med å banalisere en banal sjanger. Om vi for eksempel sammenligner Aksel Hennies Max Manus med Sylvester Stallones Rambo, husker vi at Rambo kjemper mot tre fiender; han kjemper mot Vietcong, mot sine egne svikefulle myndigheter – og mot seg selv.

Aksel Hennie, derimot, har én fiende: Tyskerne som skyter på ham. Slik er Rambo, den enkleste karen i Hollywood, tre ganger så avansert som filmhelten Max Manus.

Danskene håndterte det bedre

Jeg var ikke den eneste som i 2008 påpekte at danskene håndterte dette langt bedre i Flammen og Sitronen. Også her møter vi motstandskjempere, men mennene bak dekknavnene Flammen og Sitronen var mest opptatt av å likvidere danske medborgere de antok var svikere. I den danske filmen fremstår valgene som vanskeligere, karakterene som mer komplekse og skillet mellom gode og onde som mer utydelig enn i den norske.

• Harald Stanghelle ved 100-årsdagen for Gunnar «Kjakan» Sønstebys fødsel: Tidsvitnene er ikke lenger et aktivt korrektiv i en tid da det igjen flørtes med autoritære krefter

Dette har neppe bare å gjøre med at Danmark er en større filmnasjon enn Norge, men også med at den danske okkupasjonserfaringen var mer sammensatt. I Norge var som kjent Quisling og NS-regimet den gode – og klart avgrensbare – fiende som bidro til å forsyne ettertiden med en enkel fortelling om patrioter og svikere.

Filmmediets begrensning

I løpet av de siste 40 årene har historikere og andre komplisert dette skillet betydelig, dels ved å problematisere kollaborasjon og skyld, dels ved å hente frem glemte grupper, landssvikerne, jødene, romfolket, utenlandske krigsfanger og så videre. At så lite av denne massive nyorienteringen har nedfelt seg i krigsfilmene, sier sitt om filmmediets begrensning. Det samme har nemlig ikke skjedd i litteraturen, kunsten eller i skoleverket.

Skal heltenes historie fortsatt fortelles – og det fortjener de saktens – har man altså to muligheter: Enten gjør man som Zwart og løfter dem ut av det kompliserte virkelighetsvevet. Eller så må man, hvis man mener alvor med sitt virkelighetskrav, la dem inngå i en annen meningsbærende fortelling enn den som gjaldt i 1945. Det er rart å måtte påpeke dette i en debatt i 2018.

På gulvet i klipperommet?

Ironisk nok ligger denne erkjennelsen i kime i Max Manus selv. Eller rettere sagt, jeg mistenker at den ble liggende igjen på gulvet i klipperommet. Da jeg så filmen, stusset jeg over at Victoria Winge som den norske elskerinnen til Gestapo-sjef Fehmer, forsvant sporløst mot slutten av filmen.

• Filmen om Churchill: Mytelaging på høyt nivå

I scenen der vi følger Manus som æresvakt ved kong Haakons ferd gjennom Oslos gater 8. mai 1945, var jeg skråsikker på at vi ville få en kryssklipping med bilder av en skamklippet Winge i bakgatene; det måtte jo være derfor hun var introdusert i første omgang. Men den gang ei. Da jeg senere debatterte Sandberg og Rønnings neste film, Kon Tiki, i Dagsnytt 18, spurte jeg dem om bildene virkelig fantes og om de ble fjernet i klippen. Jeg tolket svaret som bekreftende.

Kongens nei beste krigsfilm

Hvis det er tilfellet, kan jeg vanskelig tenke meg en bedre illustrasjon på begrensningene ved breddefilmens format – og dessuten på offeret filmskaperne ga på vegne av historien og historiefaget.

Så kan man innvende at det er jeg som bør kjenne min begrensning; jeg er historiker, ingen filmskaper. Vel, jeg lar meg gjerne overbevise av den neste storfilmen om krigen, men minner om at selv den beste av dem så langt, den nøktern-heroiske Kongens nei, fratar utenriksminister Halvdan Koht den eneste flik av ære han hadde igjen etter det mislykkede forsvaret av Norge våren 1940. Det var nemlig like mye Kohts nei, som kongens. Men det ble én nyanse for mye for breddefilmens beinharde lover.

Film som nasjonsbygging

Når jeg hevder at Max Manus er en anakronistisk fortelling om okkupasjonen, spør Jacobsen og Moland: «Blir en historie anakronistisk av å bli fortalt igjen, i samtidens språk?» Nå er det greit å minne om at filmspråket i Max Manus ikke er det eneste gjeldende i vår samtid. Men spørsmålet er om en historie i det hele tatt kan gjenfortelles; det vil alltid være en ny fortelling for en ny tid.

Derfor bør vi, ti år etter premièren, reflektere over den indre og overordnede fortellingen i Max Manus. All den tid Moland i sitt angrep på meg og Aarvig omfavner filmens potensielt nasjonsbyggende funksjon, bør han forstå dette og argumentere på et tilsvarende plan, i stedet for å nøye seg med et snevert forsvar for filmens faktagrunnlag.

Hva var meningen med Max Manus, det er selvsagt det som bør være spørsmålet.

Nordmenns hang til forsinket nasjonsbygging

Til Aarvig sa jeg at jeg var uforstående til nordmenns hang til forsinket nasjonsbygging gjennom oppslutning om filmer som dette. Den uttalelsen vil jeg gjerne få dementere. For jeg både skjønner og deler behovet for samlende filmer i vår polariserte og globaliserte tid, og det er gode grunner til å fremheve det fellesskapet som historisk og i dag knytter seg til nasjonen.

Greit nok, men skal okkupasjonen inngå i en slik fortelling, må den tåle alt som har kommet til av kunnskap, innsikt og bredde siden 1945. Nettopp derfor bør vi bry oss om hvilke historier vi forteller om oss selv, og hvordan de blir fortalt.

Her kan du lese noen av anmeldelsene og omtalene av filmen om Max Manus fra 2008:

• Aftenposten: Flott, men friksjonsfri
• VG: Stor Max Manus
• Historieprofessor Lars Borgersrud: Bare tøv i Max Manus-film
• Mye er fortsatt usagt i norsk film om den annen verdenskrig: Max Manus vil nok være av det vi minst mangler, det nøkternt heroiske

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.