Kronikk

Mangler det 190 millioner eller vilje til reform? | Rune Jansen Hagen

  • Rune Jansen Hagen
    professor, Universitetet i Bergen

F.v. statsminister Erna Solberg (H), utviklingsminister Nikolai Astrup (H) og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H). Foto: Pontus Höök / NTB scanpix

Bistand avgjør ingen valg, og det er få aktører som presser på for resultater.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Målet om at Norge skal gi 1 prosent av nasjonalinntekten (BNI) i bistand ble introdusert i Bondevik I-regjeringens Voksenåsen-erklæring i 1997. Siden den gang har norsk økonomi vokst raskt og bistandsbudsjettet med den.

Dette forsterker noen grunnleggende problemer i bistand og bør derfor diskuteres.

Stortinget har uttrykt misnøye med at regjeringen ikke nådde målet i fjorårets budsjettbehandling. Regjeringen hevder at den gjorde det fordi bistandsbudsjettet for 2018 utgjør 0,995 prosent av BNI og at den følger opp gjennom et forslag for 2019 som er i samme størrelsesorden.

Foto: UIB

Ikke problematisk å avrunde

Personlig synes jeg ikke det er problematisk å avrunde 0,995 til 1, spesielt fordi vi snakker om hvor stor andel ett anslag utgjør av et annet. Arbeiderpartiet er imidlertid ikke fornøyd. Det er heller ikke Kirkens Nødhjelp. Dette flisespikkeriet er dessverre ikke tilfeldig, men symptomatisk for et fokus på bevilgninger i stedet for resultater og strukturelle problemer i norsk bistand.

Et utgiftsmål for en sektor er et virkemiddel som brukes av dem som mener det bevilges for lite. Ideen er i strid med grunnfilosofien for statsbudsjettet. Gitt politiske mål og tilgjengelige virkemidler bør bevilgningen til en sektor være summen av kostnadene ved det som fremstår som de beste tiltakene ved prosessens slutt, etter at en også har sammenlignet på tvers av sektorer. Dette kan være lettere sagt enn gjort i praksis, men en slik fremgangsmåte vil i alle fall i noen grad gi en helhetsvurdering.

Hvis det virker etter hensikten, vil et utgiftsmål føre til at bevilgningene til sektoren overstiger det som ellers ville vært resultatet av den politisk-administrative prosessen. Det kan være positivt hvis systematiske skjevheter fører til at den tildeles for lite midler. Det er en meget vanskelig vurdering for bistandens del siden den ikke bare krever avveininger mellom gevinster og kostnader for ulike grupper i Norge, slik som resten av budsjettet, men også mellom norske borgere og mennesker i andre land.

Les også

Jan Egeland: Regjeringen svikter flyktninger i «nærområdene»

Må bli godkjent som bistand?

Det er uansett klart at utgiftsmål har uheldige sider. Norge har hatt meget rask økonomisk vekst de siste tiårene. Bistandsbudsjettet for 2017 var derfor omtrent tre og en halv gang større i nominell verdi enn i 1997.

Behovene ute i verden er kanskje «uendelige,» men det samme kan sies på andre felt, som helse, hvor nye teknologi muliggjør behandling av stadig flere sykdommer. Og det er velkjent at i offentlig sektor brukes tildelingene som oftest opp i frykt for fremtidige kutt. Dette medfører dårligere vurderinger av tiltak og overdrevent forbruk, spesielt mot årets slutt. Men for dem nede i systemet er dette rasjonelt.

Årets forslag til bistandsbudsjett gir et innblikk i absurditetene som oppstår. På side 16 vies to gode avsnitt til problemet med å få godkjent bevilgninger som offisiell bistand (ODA) av OECDs Utviklingskomité. Her står det blant annet: «For regjeringen er det viktig at norsk bistand brukes slik at den gir størst mulig effekt. Det er uheldig om et godt tiltak som fremmer utvikling og fattigdomsreduksjon, ikke kan bli finansiert fordi det ikke tilfredsstiller gjeldende krav til ODA.»

Ja, du leste riktig: Hvis ikke vi kan få utgiftene godkjent som bistand slik at det blir lettere å nå enprosentmålet, vil vi ikke finansiere tiltak. Det nevnes en rekke eksempler på at dette er eller har vært et problem. At dette er i konflikt med intensjonen om størst mulig effekt sier seg selv.

Les også

Arve Ofstad: Bistand til Zambia har gitt resultater, ikke presidentfly

Ingen kriterier for valg av partnerland

Det foregår for tiden en reformprosess hvor det diskuteres om Norad bør integreres i Utenriksdepartementet eller tildeles flere oppgaver. Et moment som vektlegges politisk i den forbindelse, er forvaltningskompetanse, som ikke har holdt følge med budsjettveksten.

Den såkalte ILPI-saken avslørte store mangler ved departementets forvaltning av bistandsmidler. Regelbrudd, svake budsjettvurderinger og manglende dokumentasjon er opplagt både bekymringsfullt og kritikkverdig. Da er det litt pussig at innsparing av noen få årsverk i administrasjonen synes så viktig.

De to ministrene burde være enda mer bekymret for utviklingskompetansen i systemet. Et nytt internasjonalt initiativ for utdanning har fått kritikk for å velge den dårligste løsningen hvis man ønsker å få fattige land til å bruke mer på sektoren. Norge, som liker å være best i klassen, støtter initiativet. Hvorfor har ikke våre byråkrater oppdaget svakhetene som påpekes?

Stortingsmeldingen om partnerland i bistand, som nylig ble tatt til etterretning av våre folkevalgte, tydeliggjør også kompetansemangelen i forvaltningen. Stortinget har bedt regjeringen om å legge frem kriterier for valg av partnerland for stat-til-stat bistanden. Meldingen inneholder ikke ett kriterium! Den inneholder heller ingen plan for hvordan denne bistanden skal konsentreres på de utvalgte landene. Det var det eneste Stortingskomiteen fant mildt kritikkverdig.

Dette er faktisk en av regjeringens fanesaker, som den har arbeidet med siden 2014. Den understreker selv at konsentrasjon kan ha effektivitetsgevinster. At opplegget allerede er endret flere ganger, forsterker inntrykket av venstrehåndsarbeid.

Les også

De er alle presidenter i land hvor folk sulter. De får millioner i norsk bistand. Og vil ha samme luksusfly som Beyoncé.

Bør ha eget Utviklingsdepartement

Utviklingsministeren ønsker å knytte den utviklingsfaglige kompetansen nærmere politisk ledelse. Så lenge han ikke er herre i eget hus, vil det neppe motvirke den forvitringen mange har påpekt. For det første vil da faglige vurderinger forbli underordnet de utenrikspolitiske, og det er ikke spesielt attraktivt for dyktige fagpersoner. For det andre dyrker Utenriksdepartementet generalister som kan flyttes rundt i systemet, ikke spesialister.

Stortinget burde være mer opptatt av slike problemer enn av at det avrundes fra tredje desimal i anslaget for bistandsbudsjettets andel av BNI. At de ikke er det, er dessverre ikke overraskende. Bistand avgjør ingen valg, og det er få aktører som presser på for resultater. Et stort bistandsbudsjett gir derimot sete ved både store og små bord internasjonalt, spesielt i kombinasjon med fleksibilitet i fordelingen av midlene slik at en kan støtte nye initiativ. Det er nok noe de fleste partier verdsetter.

Bistandens strukturproblemer tilsier at et eget Utviklingsdepartement eller et direktorat med et klart mandat burde håndtere budsjettet for å sikre at midlene i større grad brukes for å oppnå Stortingets egen målsetting om størst mulig utviklingseffekt. Særlig så lenge utgiftsmålet består.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Bistand
  2. Norad
  3. Utenrikspolitikk

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    KrF mener utviklingsministeren bør bli herre i eget hus. Foreslår eget departement.

  2. POLITIKK

    Regjeringen bryter instruksen som skulle hindre sløsing med skattebetalernes penger.

  3. NORGE

    Professor om politikernes hemmelighold: – De har et alvorlig forklaringsproblem

  4. POLITIKK

    Koronaviruset vil trolig bidra til større kutt enn Frp i bistandsbudsjettet

  5. KRONIKK

    Pasientgrupper sjikanerer ME-forskere og utøver press for å påvirke hvem som får forskningsmidler

  6. POLITIKK

    Støre og Solberg vil ikke svare om eget partis hemmelighold av hvordan de bruker offentlige penger