Kronikk

Krenkelse er subjektivt. Følelsen alene kan ikke styre lærere eller andres ytringsfrihet | Anine Kierulf

  • Anine Kierulf
    Fagdirektør Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM)
Utdanningsdirektøren i Oslo, Astrid Søgnen (t.h.) viser forstemmende mangel på forståelse for ytringsfrihetens begrunnelser og betydning, mener jurist Anine Kierulf.

Utdanningsdirektøren i Oslo viser forstemmende mangel på forståelse for ytringsfrihetens begrunnelser og betydning.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Lærer Simon Malkenes beskrev i Dagsnytt Atten 5. mars en svært urolig time fra Ulsrud videregående.
Anine Kierulf er fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM).
Anine Kierulf er fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM).

«Elever skal slippe å føle seg uthengt og stigmatisert av sin egen lærer», skriver Oslos utdanningsdirektør Astrid Søgnen i Aftenposten 19. april. Hun intervenerer til elevenes og skolens fordel i forlengelsen av lærer Simon Malkenes’ kritikk av hva inntakssystemet i Osloskolen gjør med skolemiljøet på Dagsnytt Atten nylig.

Men skal elever egentlig det?

Elever er stort sett barn, og de fleste av dem har plikt til å oppholde seg på skolen. De er i en sårbar dannelsesfase og befinner seg i et ubalansert maktforhold – de er ulærte og skal lære, de er prisgitt dem som skal lære dem opp. Det er klart de trenger et trygt miljø i denne situasjonen, og gode regler som ivaretar dem, ikke minst når de har det vondt. De skal slippe å bli uthengt og stigmatisert, og de skal være trygge på at de blir fulgt opp og hjulpet dersom de føler seg utsatt for slikt.

Men kan elever – eller noen, egentlig – gis en rett til ikke å føle noe?

Krenkelsesfølelsen er subjektiv

Hva om elevene presenteres for grusomhetene mot jødene under annen verdenskrig fra en lærer som ikke kjenner til deres bestemors NS-medlemskap, og føler seg uthengt og stigmatisert – har de da en rett til å skånes for å lære om Holocaust? Hva om en av dem føler seg krenket av sin kontaktlærers mange avisinnlegg for rovviltvern, et ganske stigmatiserende budskap for en elev hvis sauebondefamilie måtte gi opp gårdsdriften etter kamp mot ulv og jerv?

Lærer Simon Malkenes beskrev i Dagsnytt Atten 5. mars en svært urolig time fra Ulsrud videregående.

Opplevelsen av krenkelse og stigmatisering er vond – og virkelig. Og den skal tas på alvor. Det er derfor opplæringsloven sier at skolen skal hjelpe elever som føler seg utsatt for dette. Men krenkelsesfølelsen er subjektiv, den har ulike innslagspunkter for ulike personer. Derfor kan ikke denne følelsen alene være styrende for hva lærere eller andre kan, bør eller skal snakke om.

En slik tilnærming til hva folk generelt og lærere spesielt bør si ville skape en helt uholdbar situasjon for vår felles offentlighet. Ingen av oss kunne noen gang være trygge på at det vi sa ikke krenket noen, og vi ville dermed holdt tilbake en rekke helt vesentlige ytringer som samfunnsdebatten og demokratiet forutsetter fremsatt for å fungere.

Les også

Malkenes er viktig for folkevalgte, mener rødgrønne politikere i Oslo... Men byrådet vil ikke gripe inn i prosessen

Ytringsfriheten utfordrer andre verdier

Vi kan ikke bestemme hvilke ytringer som bør og ikke bør fremsettes ved kun å fokusere på hva lytteren føler når han eller hun hører dem. Vi må også forholde oss til hva de språknormer som styrer det de fleste av oss med en noenlunde omforent forståelse av ord, vendinger og kontekst vil oppfatte dem som. Inn i denne helhetsvurderingen hører også hva den som ytrer seg med rimelighet kan antas å ha ment med sine ytringer.

Utdanningsdirektør Søgnen, som avslutter sitt innlegg med en prisverdig oppfordring til «hensynsfull og saklig» debatt, forholder seg til sin egen oppfordring ved å flekse definisjonsmaktspråk.

Venstre: Faksimile av debattinnlegg 9. april. Høyre: Noen få av mange tweets i den løpende debatten.

Der en del av oss tenkte at denne saken handler om den tidvis vanskelige avveiningen mellom ytringsfrihet og personvern, kan hun fortelle hva den egentlig handler om: Den «handler om elevenes skolemiljø, og ikke først og fremst ansattes ytringsfrihet. Debatten om saken er blitt uryddig fordi de to perspektivene er blandet sammen».

Vel. Debatter om ytringsfrihet, som debatter om de fleste menneskerettigheter på noe annet enn et helt abstrakt plan, forutsetter faktisk flere perspektiver. De oppstår nesten alltid fordi ytringsfriheten utfordrer andre verdier, som personvern, trygghet eller retten til ikke-diskriminering.

Les også

Byråden Inga Marte Thorkildsen: Det skal være full ytringsfrihet i Osloskolen

Offentlig ansattes ytringsfrihet lider

Det er ikke så rart at Søgnen kan hevde at saken handler om enten det ene eller det andre. Kapittel 9a i opplæringsloven, som handler om elevenes rett til et godt skolemiljø, fikk sin nåværende utforming i 2017. Det er 203 år etter at ytringsfriheten ble grunnlovsfestet. Lover må tolkes så de er i overensstemmelse med Grunnloven, og dette kapittelet handler i stor grad om ytringer.

I forarbeidene til nye kapittel 9a er ytringsfrihet imidlertid ikke nevnt. Loven ikke bare kan, men må rettslig sett leses med dette i bakhodet.

Selv om vi ofte hører om den, f.eks. i 17. mai-taler (på skolen), står ikke ytringsfrihetsforståelsen så sterkt som mange liker å tro i Norge, selv ikke hos en del av våre myndigheter. Det er dessverre en kjent sak at offentlig ansattes ytringsfrihet blir skadelidende på grunn av dette, noe Sivilombudsmannen har påpekt i en rekke saker.

At øverste leder for utdanning i Oslo ikke har større forståelse for ytringsfrihetens begrunnelser og betydning, er likevel forstemmende. Ikke fordi en slik innstilling til grunnleggende rettigheter er ukjent fra nyere norsk historie. Men med de siste tiårs vedvarende rettighetsopplysning, kunne man jo håpe at i alle fall en etat med ansvar for kunnskapsløft og utdannelse hadde modernisert seg på en demokratisk opplyst måte og kvittet seg med arbeiderpartistatens paternalistiske arv.

Les også

Norsk idyll? Menneskerettighetene i Norge – en statusrapport av NIM-direktør Petter Wille

De beste hensikter

Resonnementene bak Søgnens innlegg understreker betydningen av den rettsstatlige binding av maktutøvelsen: Uten den vil de som faktisk har makt kunne skyve de svakeste foran seg for å kontrollere sine underordnede – makt vil alltid være rett.

«Oslo kommune har gått i front når det gjelder å iverksette rask oppfølging av de nye reglene, og våre ansatte har fått omfattende skolering i de oppgraderte og nye paragrafene i elevenes arbeidsmiljølov.» Det er utmerket, både elevers skolemiljø og Stortingets lover bør tas på alvor.

Har kommunen gjort like mye når det gjelder etterutdannelse i våre grunnlovfestede menneskerettigheter? I kriteriene for den balansegang mellom ytringsfrihet og personvern, som enhver lærer og skoleleder må kjenne til for å praktisere de nye reglene på en god og riktig måte?

Jeg tror opplæringslovens regler er gitt med de beste intensjoner, og jeg vil gjerne tro at Søgnens formaninger også er det. Men det er ikke sikkert at vi som samfunn når det mål vi egentlig ønsker hvis vi bare brolegger veien dit med gode hensikter.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Offentlig skole
  3. Menneskerettigheter
  4. Ulsrud-saken