Kronikk

Verden faller fra hverandre | Sverre Lodgaard

  • Sverre Lodgaard
    Seniorforsker, NUPI

President Donald Trump har gjort uforutsigbarhet til en del av sin strategi og er dessuten impulsiv og spontan av natur. Verden vet ikke hvor USA står, og da er det vanskelig å bygge tillit, skriver kronikkforfatteren. KEVIN LAMARQUE / REUTERS/ NTB scanpix

Forhandlingsløsninger til felles beste er blitt sjelden vare i internasjonal politikk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Internasjonal politikk fragmenteres. Verdigrunnlaget spriker, grunnleggende prinsipper er i spill, og internasjonale institusjoner sliter. Samtidig blir den mer konfliktfylt: Stormaktene reagerer på hverandres opprustning med økt spenning som resultat, uten at noen nødvendigvis ønsker det. Geopolitikkens hang til nullsumtenkning, hvor den enes gevinst er den andres tap, vinner terreng.

Forhandlingsløsninger til felles beste er sjelden vare. Her er noen av hovedtrekkene:

1. FN-pakten knesatte tre prinsipper for mellomstatlige forbindelser: statlig suverenitet, territoriell integritet og ikke-innblanding i indre anliggender. Nå er det ikke lenger noe omforent grunnlag for global styring.

Etter 90-tallets massakrer i Rwanda og på Balkan var det stemning for å gjøre den statlige suvereniteten betinget av at regjeringene ikke forgriper seg på egen befolkning.

På et toppmøte i FN i 2005 var det enighet om å gripe inn mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten, med militær makt om nødvendig. Den første praktiseringen av den nye doktrinen – «ansvar for å beskytte» – fant sted i Libya i 2011, og der ble den misbrukt. Doktrinen lever likevel videre, for intensjonen var god, men mange ser den som en fordekt oppskrift på regimeskifte.

2. Folkeretten er blitt et leilighetsargument. Da russerne annekterte Krim, brøt de all folkerett. Fremst blant kritikerne sto stater som i regelen bryter folkeretten når de går til krig. Hvis kjemiske våpen ble brukt i Syria forleden, var det et eklatant brudd på kjemivåpenavtalen, og den påfølgende bombingen var et like klart brudd på folkeretten. Russland påpekte det siste. De som bombet, påpekte det første. Man tar det som passer.

  • De som bruker kjemiske våpen, vil «måtte betale en høy pris», sier Trump: Dette er presidentens muligheter

3. For 20 år siden var verden unipolar: Nå er den multisentrisk, og i boken Strategic Vision (2012) sier Zbigniew Brzezinski at små stater i stormaktenes nærhet er truede arter (jf. Krim). Kinesiske analytikere nyanserer dette bildet og mener Kina vokser så mye raskere enn andre at det går mot en ny bipolaritet, denne gangen mellom Kina og USA, eller en multi-sentrisk verden med et stadig mer dominerende bipolart innslag.

4. Det er med det amerikanske imperiet som med det britiske: Land nummer to i det internasjonale makthierarkiet (Kina) som kan detronisere lederen, er problemet, utfordringen og eventuelt fienden. Graham Allison har funnet 16 slike situasjoner de siste 500 årene, og 12 har endt i krig. Motsetningene mellom USA og Kina blir tydeligere etter hvert, toppen av makthierarkiet sprekker opp, og det er uvisst hvordan partene greier å håndtere dem.

5. Multilateralismen, som USA gjorde så mye for å utvikle, er nå under sterkt press fra samme hold. Trump foretrekker bilaterale avtaler, for det er i slike rammer den store makten ter seg klarest og sterkest. Derfor har små land alltid prøvd å kanalisere mest mulig gjennom internasjonale fora basert på omforente regler og standarder. Nå mister de internasjonale institusjonene betydning. Handelskrig truer.

6. EU begynte med Kull- og stålunionen og troen på at gjensidig avhengighet kunne forhindre ny krig. I forlengelsen vokste det frem et integrasjonsprosjekt med samkjøring av beslutningsprosessene og avståelse av statlig suverenitet. Unionen ble et storstilt fredsprosjekt.

I senere år har oppslutningen vært sviktende, integrasjonen har stoppet opp, og et klassisk spørsmål har vendt tilbake: Er det noe punkt hvor integrasjonen kan ta en hvilepause, eller betyr stillstand tilbakegang?

Brexit kan slå begge veier: Europa brytes opp, og medlemslandene ser i ulike himmelretninger, men når den britiske integrasjonsbremsen er borte, kan de andre kanskje bringe prosessen videre, for eksempel slik Macron prøver å få Merkel med på.

7. Det europeiske integrasjonsprosjektet er fortsatt et særtilfelle. Alle de andre internasjonale organisasjonene, regionale så vel som globale, fremmer internasjonalt samarbeid mellom suverene stater. Globaliseringen har økt den gjensidige avhengigheten, men gjensidig avhengighet er ikke ensbetydende med mindre krigsfare.

I begynnelsen av forrige århundre økte handelen i Europa helt opp til første verdenskrig. Handelen mellom India og Kina har gått til himmels, men det sikkerhetspolitiske forholdet er like betent som før, og det samme gjelder Kina og Japan.

8. Avtalene om rustningskontroll og nedrustning faller fra hverandre. Hvis den siste avtalen om strategiske kjernefysiske våpen mellom USA og Russland – Nye START, som trådte i kraft i 2011 – ikke forlenges, blir vi snart stående uten noen avtale på dette feltet, for første gang siden 1972.

Ikke-spredningsavtalen (NPT) er seig, men presset, og den vil få en ny smell hvis Trump ødelegger atomavtalen med Iran. Korea er en mulig oppside, men fortsettelsen der er uviss.

9. USA er ikke lenger leder for en liberal verdensorden, men har falt tilbake til rollen som stormakt med rett til innflytelse, likt Kina og Russland. Trump har gjort uforutsigbarhet til en del av sin strategi og er dessuten impulsiv og spontan av natur.

Verden vet ikke hvor USA står, og da er det vanskelig å bygge tillit. Omskiftelighet og brå vendinger har erstattet arbeidet for en bedre organisert verden.

10. Den kalde krigens statiske og sterile geopolitikk er blitt til en komplisert mosaikk hvor makt forflytter seg raskere enn noensinne. Ensidige tiltak for egen kortsiktige fordel er blitt vanligere. Fellesinnsats for å skape større kake til fordel for alle ser vi sjeldnere.

Myk makt – evnen til å få andre til å ønske seg det samme som en selv uten å true med bruk av makt – har falt i kurs.

Følelsenes geopolitikk

I boken The Geopolitics of Emotions kommer Dominique Moisi med en viktig tilføyelse. Vi forstår ikke den verden vi lever i uten å ta følelsenes geopolitikk i betraktning.

Frykt for «de andre» i USA; ydmykelse i Midtøsten; håp i Asia. Mye åndelighet og religiøsitet i India og USA, sekulære samfunn i Europa og Asia. Russisk kultur er i verdensklasse, men det politiske systemet står langt tilbake å ønske. Japan har aldri hatt selvtillit nok til å si «beklager» på en overbevisende måte. Ut av følelser og kultur vokser det mye politikk, på godt og vondt.

Spissformulert faller verden fra hverandre. Et nedslående perspektiv, javel, men hvis vi unnlater å se problemene i hvitøyet, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Pablo Martinez Monsivais / TT NYHETSBYRÅN

Les mer om

  1. Internasjonal politikk
  2. FN
  3. Krig
  4. Handelskrig

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Anarki er den nye «normaltilstanden» i internasjonal politikk

  2. DEBATT

    Verden faller ikke sammen, den normaliseres

  3. KRONIKK

    Det finnast ingen snarveg for å bli kvitt atomvåpen

  4. VITEN

    Hvorfor har statene frivillig gitt fra seg myndighet til EU?

  5. KRONIKK

    USA har satt kurs for krig mot Iran

  6. VERDEN

    Møtt med latter i FN