Kronikk

Vi bør ønske debatten om norske verdier velkommen | Thorgeir Kolshus

  • Thorgeir Kolshus
    Seksjon for flerkulturelle studier, Høgskolen i Oslo og Akershus

Selv om drøyt en halvpart av oss ikke hadde ski på bena i fjor, vil de fleste likevel mene at skigåing har noe med norsk identitet å gjøre, skriver Thorgeir Kolshus som har sosialantropologi som fagområde. Foto: Berit Keilen / NTB Scanpix

Vil vi stort sett alltid snakke forbi hverandre når temaet er norske verdier? Heldigvis ikke.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Selv om drøyt en halvpart av oss ikke hadde ski på bena i fjor, vil de fleste likevel mene at skigåing har noe med norsk identitet å gjøre, skriver Thorgeir Kolshus som har sosialantropologi som fagområde. Foto: Berit Keilen / NTB Scanpix

Thorgeir Kolshus Foto: Trygve Indrelid

Politikken er blitt arena for verdidebatt. Det bør vi ønske velkommen, på visse vilkår.

Mens kommentatorene himler med øynene

For den som har tenkt på politikk som det muliges kunst og at sekularisering er like uavvendelig som slekters gang, må årets valgkamp ha vært et underlig skue.

Tyve år etter at KrF gjorde et brakvalg med løfter om å opprette en verdikommisjon, står nemlig verdier igjen på dagsordenen.

Også denne gang himler de fleste mediekommentatorer med øynene og kappes om å påpeke at disse «norske verdiene» enten er altfor omtrentlig definert eller er mer eller mindre universelle verdier. Litt slemt oppsummert har deres gjennomgangsmelodi vært at det gode sjelden er norsk mens det norske sjelden er godt.

Samtlige partier har tatt verdijaget på alvor

For oss som var studenter på nittitallet, da omfavnelsen av det transnasjonale og kritikken mot kultursjåvinismen sto i senit, er dette kjente toner.

Men i motsetning til hva tilfelle var i 1997, har samtlige partier denne gang tatt verdijaget på alvor – faktisk i en slik grad at den første partilederdebatten besto av politikere som overgikk hverandre i å knytte norske verdier til sine respektive politiske prosjekter.


Les også:

  • Aftenposten-kommentator Joacim Lund: Nå snakker politikerne om «våre» norske, kristne verdier igjen. Hvem er «vi»?

Som kjent må den som ønsker å lede folket, følge folket. Partiene har med andre ord kjent på et massivt stemningsskifte siden tusenårsskiftet og tatt følgene av det. Resultatet er Verdivalget 2017.

En rød tråd i verdiveven?

Slike endringer er fantastisk interessante for oss som forsøker å holde fingeren på samfunnspulsen. Men så langt har det ikke vært lett å få øye på den røde tråden i verdiveven. Tillit, brunost, søndagstur og likestilling har lite annet til felles enn at de har lite til felles. Og at de befinner seg på ganske forskjellige analytiske nivåer, er åpenbart for de fleste.

Så da må vi kanskje slå oss til ro med at når temaet er norske verdier, vil vi stort sett alltid snakke forbi hverandre? Heldigvis ikke.

For oss samfunnsforskere er det alltid gledelig når en analysemodell kan bidra til å skille klint fra bonde og melsekk fra vaffelhjerte. Og i den franske antropologen Louis Dumonts begrep ‘verdihierarki’ finner vi et prinsipp for å holde likt fra ulikt.

Hans poeng er, brutalt sammenfattet, at alle samfunn har en overordnet verdi som bidrar til å rangere alle andre verdier og fenomener og dermed skille det viktigste fra det mindre viktige.

Folk som deler verdier, deler altså noenlunde samme måte å skape orden i verden på. Utfordringen for forskeren blir derfor å finne hva som utgjør en slik overordnet (og underliggende) verdi for det samfunnet du ønsker å forstå.

Vår likhetstrang

De fleste samfunnsvitere som har sammenlignet norske kulturelle særtrekk med andres, er enige om at likhetstrangen er det som hos oss gir en retning til det meste vi bedriver. Vi har en hang til å sette likhetstegn mellom ytre likhet og den mer grunnleggende moralske størrelsen ‘likeverd’.

Det betyr selvsagt ikke at alle tenker likt eller gjør det samme: Det er helt i orden ikke å like brunost, så lenge du ikke gjør noe stort poeng ut av det; og selv om drøyt en halvpart av oss ikke hadde ski på bena en eneste gang i fjor, vil de fleste likevel mene at skigåing har noe med norsk identitet å gjøre.

Dette vil for de fleste fortone seg som så selvsagt at det knapt kan kalles en innsikt. Men Dumont peker på et par konsekvenser som er verdt å bite seg merke i.

Et kongehus like like som røkla

For det første innebærer verdihierarkiet at andre verdier enn den overordnede kan være styrende på felter som er lavere rangert, uten at det oppleves som en logisk brist eller uløselig kulturelt dilemma.

Det faktum at et ellers så likhetsdyrkende samfunn som det norske holder seg med et kongehus, fremstår fra utsiden som et gigantisk kulturelt paradoks. For oss innfødte oppleves det imidlertid ikke slik, fordi dette gjelder på et nivå som for oss befinner seg litt lenger ned i verdihierarkiet.

Et statsoverhode må vi jo ha. Men det er ikke der det viktigste skjer. Og når kongehuset i tillegg gjør seg flid med å fremstå like like som røkla, bekrefter det bare inntrykket av hva som er viktigst: At vi grunnleggende sett er like.

Likestilling

For det andre, og viktigst for debatten om «norske verdier», gjør ulike overordnede verdier at tilsynelatende identiske fenomener kan få helt ulik betydning og virkning fra samfunn til samfunn.

Selv om det meste finnes de fleste steder, er det meste forskjellig på de fleste steder: De er kulturelt unike selv om de ikke er eksklusive.

Når for eksempel likestilling ofte trekkes frem som en norsk verdi, er mange raske med å påpeke at dette jo er i ferd med å bli en universell tanke, under utbredelse selv i land vi ikke liker å sammenligne oss med.

Og sant nok, likestilling er ingen særnorsk ting. Men med likhetstrangen som ordnende prinsipp, fant likestillingstanken spesielt gode vekstvilkår herslik at det som for femti år siden ble omtalt som naturgitte kjønnsforskjeller, i dag fremstår som komisk fordomsfulle utsagn.

At det for meg er en helt utålelig tanke at datteren min ikke skal ha de samme mulighetene som sønnene mine, er altså ikke bemerkelsesverdig – det blir det først når holdningen er delt av nær samtlige norske foreldre. Likestilling kan derfor utvilsomt sies å være en norsk verdi.

Dugnad

Tilsvarende finnes dugnad i en eller annen form i mange deler av verden. Men på grunn av vår lave toleranse for hierarkier, får dugnad et eget moralsk tilsnitt hos oss.

Det stikker i samvittigheten å måtte melde avbud til en dugnad på grunn av noe som rett og slett ikke lar seg flytte. Kjenner du ikke på det, har du effektivt meldt deg ut av vårt gode selskap. Vi forteller deg det ikke, vi bare avgrenser kontakten. For slik markeres brudd på norske verdier: Ikke med anskrik eller raseri, men med utvidet taushet.

Kristne verdier?

Og her melder min smule bekymring seg over Verdivalget 2017. For enkelte har ikke nøyet seg med å snakke om «norske» verdier men har også insistert på å snakke om «kristne» sådanne.

Her bør vår aversjon mot forskjeller melde seg med enda større tyngde – for å insistere på at sentrale norske dyder egentlig er kristne verdier, er rett og slett en dårlig strategi for fellesskapning. Og selv om Norge utvilsomt ble formet av isbreer, poteter og kristendom, fremstår det i et Luther-jubileumsår noe umusikalsk å forsøke å slå politisk mynt på troskapital.

Synliggjorte dyder og tabuer kan lette integreringen

Men ellers bør vi ønske debatten om norske verdier velkommen, også i politikken. Det kan til og med hende at snarere enn å virke fremmedgjørende, vil den gjøre det lettere å bedrive hverdagsintegrering, fordi tidligere uuttalte dyder og tabuer og annen taus kunnskap blir synliggjort.

Og for dem som trodde verdipreiket var noe vi la fra oss i forrige årtusen, sammen med religion, nasjonalisme og andre store identitetsprosjekter, er det bare å stålsette seg, for her kommer det mye mer. Fremtiden tilhører den som klarer å spekke sine verdier med interesser.

Les også:

Og le av denne:

Foto: Hanne Sigbjørnsen

Les mer om

  1. Politikk
  2. Debatt
  3. Verdidebatt
  4. Stortingsvalg 2017