Pasienten som ingen ville ha | Andreas Pahle

Du får ikke god rusbehandling av pakkeforløp, når problemet har med holdninger og verdier å gjøre.

Fredag etter lunsj satt jeg halvannen time i telefonen, med fem forskjellige leger fordelt på fire forskjellige sykehus. Det var et fånyttes forsøk på å få lagt inn en pasient med kraftige heroin-abstinenser til forsvarlig behandling.

Noen dager før hadde pasienten brått sluttet å røyke heroin. Nå følte han seg syk. Skikkelig syk.

Å gå «cold turkey» er ikke noe man dør av, men noen sier det er som om kroppen dør, der de ligger med kraftige magekramper, temperatursvingninger, kvalme, uro og angst.

Tidligere på dagen var han blitt hentet i Oslo av foreldrene sine og kjørt hjem til dem, til en middels stor by på Østlandet, et par timers kjøretur fra Oslo.

Nøden, ikke årsaken, teller

All forskning tilsier at kraftige heroin- og opiatabstinenser bør håndteres av helsepersonell, men først og fremst er dette et etisk spørsmål. Sagt på en annen måte:

Er det i det hele tatt tenkbart i et samfunn som vårt ikke å tilby en eller annen form for smertelindring til et menneske, som uavhengig av årsak, lider stor nød?

Behandlingen av slike abstinenser er å tilføre kroppen opiater i form av metadon eller tilsvarende preparat, for så å trappe forsiktig ned. Av forsvarlighetshensyn bør denne behandlingen skje på institusjon, men den kan i enkelte tilfeller også gjøres poliklinisk.

Helse- og omsorgsdepartementet presiserte i et rundskriv fra 2007 at det er de lokale helseforetakenes plikt å finne plasser til pasienter med akutt behov for rusbehandling. Et av disse behovene er kraftige abstinenser.

Ikke her, ikke her, ikke her

Siden min pasient ikke hadde bostedsadresse i Oslo, og nå befant seg hos foreldrene sine, ringte jeg med det lokale rusteamet der. De kunne ikke ta ham imot som øyeblikkelig hjelp — de hadde kun planlagte avrusninger.

Jeg ble henvist videre til psykiatrien, men de sa de heller ikke hadde kompetanse for disse problemstillingene. Så ble jeg overført til et annet psykiatrisk sykehus – som henviste meg tilbake til den første.

Rusakuttmottaket på Aker sykehus i Oslo tipset meg om at dersom helseforetaket ikke har organisert seg slik rundskrivet anbefaler, skal slike pasienter legges inn på den lokale indremedisinske avdelingen. Men på det lokale sykehusets indremedisinske avdeling var ikke dét en særlig velkommen idé.

Overlegen hadde ikke engang hørt om en lignende problemstilling, og dessuten hadde de ikke metadon på det sykehuset! De visste heller ikke hvordan de skulle dosere det, så de kunne ikke hjelpe.

Forvakten hans beklaget seg også, og avsluttet med å si at hun måtte tilbake til akuttmottaket – som var fullt opp av syke mennesker (sic). Til slutt endte det med at Rusakuttmottaket på Aker tok ham i mot, selv om han nå var langt utenfor deres nedslagsfelt.

Ifølge loven har jeg innleggelsesrett, og kunne tvunget gjennom en vurdering i akuttmottaket. Men da jeg ringte pasienten for å drøfte saken med ham, følte han seg ikke akkurat velkommen på lokalsykehuset, og takket nei til det.

Det er lett å skjønne hvorfor.

Tillit er helsefagets viktigste kapital

Historien er dessverre ikke unik. Jeg er fastlege for flere tidligere heroinister, som nå får behandling med metadon eller tilsvarende preparat. De har som resten av oss ulike mål for seg selv og sin egen helse. Men felles for alle jeg har snakket med, er at de i perioder av livet sitt har vært svært sårbare og marginalisert.

De aller fleste av dem har opplevd at helsevesenet har stengt dørene når de har trengt hjelpen som mest. De har opplevd et helsevesen hvor de har falt mellom alle stoler, og hvor de etter hvert har følt seg som en byrde. Mange av dem har mistet troen på systemet - og på hjelp.

Og når den viktigste kapitalen i helsefaget – tilliten – er borte, er det vanskelig å yte god helsehjelp.

Pasientene ingen vil ha

Problemet kan tolkes strukturelt — at det til syvende og sist er ledelsen ved de regionale helseforetakene som har ansvaret for å sikre god helsehjelp ved sine sykehus, og at de har feilet når det det ikke engang finnes et tilbud for pasienter med denne problemstillingen.

Samtidig tenker jeg at det handler det om noe mer grunnleggende — nemlig holdningene en del helsepersonell har til pasienter med rusproblemer. Eller pasienter som ikke passer inn, som oppfattes som en byrde, som er vanskelige.

Vi snakker sjelden om disse holdningene eller om helsevesenets verdier, men desto mer om produksjonskrav, effektivitet og målstyring.

Vi oppretter siloer for alle mulige tilstander og lager sømløse pasientløp for hver enkelt av dem, med flytskjemaer og det hele. Helsevesenet transformeres gradvis til en forutsigbar fabrikk. Som for mange sikkert oppleves godt og trygt.

Med unntak av dem som ikke passer inn i slike løp, da. De som ingen vil ha.

Pakkeforløp kan sementere dårlige holdninger

I disse dager jobbes det med såkalte pakkeforløp for rus- og psykiatri. Pakkeforløpene skal etter planen sikre gode pasientløp og gi et likeverdig tilbud til pasienter – uavhengig av hvor en bor. Men hadde et pakkeforløp forhindret det jeg opplevde?

Jeg har tidligere vært kritisk, og ment at denne systemtenkningen kanskje sikrer likere behandling, men også gjør at helsepersonellet ser på pasientene som ting og ikke enkeltindivider med ulike behov (Morgenbladet 2015). Til tross for fredagens erfaringer er jeg ikke overbevist om at pakkeforløp er veien å gå.

En konsekvens av å standardisere mer kan være at vi ender opp med å sementere en holdning blant helsepersonell om at «så lenge det ikke er mitt bord, så lenge denne pakken ikke er til meg, så tilhører ikke dette problemet – denne tingen - meg og min avdeling».

Jeg tror nemlig denne holdningen allerede dessverre lever, hvordan ellers skal en kunne forklare at pasienten ikke var velkommen i noen avdelinger til tross for behovet for hjelp?

Hvorfor var det ikke én av de fire legene ved sykehuset jeg snakket med som sa «send ham inn, dette fikser vi»?

Pakkeforløp, nasjonale retningslinjer og standardiseringer ordner kanskje innpakningen, men sier lite eller ingenting om hva helsevesenets mål og verdier skal være. Det er på høy tid å snakke mer om disse og ikke bare om hvordan tjenestene skal organiseres.

For til syvende og sist er det faktisk mennesker vi behandler, ikke pakker.

Pasienten har lest og godkjent kronikken.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter