Kronikk

Holocaust er min historie

  • Monica Csango
    Monica Csango
    Forfatter og regissør
Peter Csango, Monica Csangos far, i Budapest i 1948.

Det er 70 år siden det ungarske Holocaust. Snart må jeg fortelle min sønn hvorfor min familie i Ungarn er så liten, skriver Monica Csango.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Ferenc Csango (i midten) i tvangsarbeid på østfronten i 1942.
Ferenc Csango, Monica Csangos farfar (nummer tre fra venstre) i tvangsarbeid på østfronten i 1942.
Ferenc Csango i Budapest, ca. 1939.

Det er ganske nøyaktig 70 år siden det ungarske Holocaust. Inntil 1944 var det ikke gjort massedeportasjoner av ungarske jøder, men fra mai til juli det året ble 440.000 ungarske jøder deportert. Få vendte tilbake. Mange av disse var mine slektninger.

Snart må jeg fortelle min sønn hvorfor min familie i Ungarn er så liten. Svaret er at flere ble brent, gasset eller skutt. Hvordan forklarer man et barn slikt?

Historieløshet

Mytene rundt jøder holdes fortsatt i hevd. Siste eksempel fikk jeg i forrige ukes Trygdekontoret på NRK, hvor Elisabeth Norheim hadde følgende å si:

«Ja, ja, ja. Jeg er dritsjalu på jøder jeg. De ble gassa, og så var det etterpå, da var det faen heller, da var det bare å kjøpe hele dritten. De har bare kjøpt opp alt. Ja men, det er jo de rikeste folka overalt. (Vi) har liksom bare Oprah.»

Monica Csango er journalist og regissør

Det finnes et stort og relativt omfattende propagandaapparat som fortsatt holder liv i mytene om at jøder tjener seg rike på å fortelle historien om Holocaust. At Norheim viderfører disse simple historiene kan jeg i beste fall vurdere som at hun er historieløs.For meg og min familie som har røtter i Ungarn ser historien slik ut: Deler av familien ble faktisk gasset, andre deler av familien måte i dekning for ikke å bli drept. Andre igjen ble psykisk syke av det de hadde gått igjennom.

Min historie

Min farmor Magda snakker ennå om sin ektemann, min bestefar Ferenc. Han ble sendt i tvangsarbeide av Ungarns høyreekstreme regjering i 1942 og kom aldri tilbake. Leiligheten hennes står som et minnesmerke om alt som en gang var: Den første lebestiften min forelskede bestefar kjøpte til henne, babybildet av min far Peter. Hans far ble brutalt revet fra ham.

Min fars onkel ble sendt i tvangsarbeide. Han kom aldri hjem. Min fars tante ble sammen med min farmor sendt ut på de såkalte «dødsmarsjene». Togvognene var fylt opp så de ble beordret til å gå istedet. Et mirakel gjorde at hun og farmor slapp unna.

Min oldemors to brødre ble drept av henhodsvis nazistene og fascistene.

Min fars andre onkel ble sendt fem år i tvangsarbeid. Han kom tilbake med livet ødelagt. Hans to sønner fikk senere lide under hans alkoholisme og depresjoner.

Min mormor ble sperret inne i Budapest-ghettoen med mann og foreldre. De overlevde ved at en av mormors venninner smuglet mat inn gjennom et hull i et gjerde. Min mormors foreldre døde av sult to uker etter at Budapest-ghettoen ble frigjort.

En annen tante ble sendt i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen i 1944 og kom tilbake med varige traumer som hun har snakket om hver dag i 70 år.

En onkel til ble først sendt i tvangsarbeid, og kom hjem derfra for så å oppdage at hans fire barn var blitt sendt i konsentrasjonsleir. Han så dem aldri igjen.

Da det nasjonalistiske, anti-semittiske Pilkorsregimet kom til makten i 1944 ble nye 100.000 drept.

En av metodene som ble brukt var å binde tre og tre personer sammen ved bredden av elven Donau, og skyte den som stod i midten. De to som var bundet fast til den som var skutt, druknet. Én kule på tre personer fikk være nok. I dag kan man se en samling med sko støpt i metall langs elvebredden. Det står også barnesko der.

Det handler om i dag

Å hevde at jeg eller noen i min familie på noe som helst tidspunkt har brukt fortiden som en måte å erverve oss penger og sympati, er å spotte og å tråkke på disse menneskene, på disse historiene.

I januar skrev jeg kronikken «skremt til stillhet», hvor jeg tar opp utfordringene jeg har hatt de siste årene medå kommunisere offentlig at jeg er jødisk. Jeg er redd for å si hvem jeg er.

Men jeg har likevel tatt et valg om å være åpen, både av hensyn til meg selv og til min familie. Mitt håp er at historieløse mennesker tar til etterretning at vi ikke bare snakker om fortiden — men om mitt og min sønns liv nå, i dag.

En klok venn av meg sa en gang at «man behøver ikke å rakke ned på andre, eller sammenligne hvem som har det verst. Man skal fortelle sin historie».

Les mer om

  1. Kronikk