Kronikk

Universitetene er slaver av finansieringssystemet | Kyrre Lekve

  • Kyrre Lekve
    viseadministrerende direktør ved Simula Research Laboratory
Etter store forbedringer de første årene, ser det nå ut som ulempene med forskningsbelønningene er i ferd med å overta. Universitetene og høyskolene måles nå på omtrent alle områder, skriver Kyrre Lekve.

Tiden er kommet for å kvitte oss med stykkprisfinansieringen i universitets- og høyskolesektoren.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Alle som har vært på forskningspolitiske seminarer har hørt varianter av samme sang: Rektorer som sier «vi kan ikke kommersialisere forskningen vår, fordi det ikke belønnes i finansieringssystemet», forskere som sier «det gir ingen belønning å lære studentene kritisk tenking», forskningsinstitutter som sier de må ha «insentiver for å samarbeide bedre».

På forskningspolitiske seminarer høres vi ut som slaver av finansieringssystemet.

Påvirket av små belønninger

Universitetene får omtrent fem prosent av midlene sine på grunnlag av prestasjoner innen forskning – de såkalte tellekantene. Disse midlene fordeles innenfor en lukket ramme.

Det betyr at den totale summen er konstant. Det igjen betyr at dersom alle forbedrer seg like mye, får alle fortsatt det samme. Konsekvensen er at mengden forskerne publiserer og midler hentet fra EUs rammeprogrammer, gir liten uttelling med tanke på hvor mye penger universitetet til forskerne mottar.

Selv om effekten av forskningstellekantene er begrenset, viser det seg at norske forskere er lett påvirkelige av små belønninger. Siden systemet ble innført i 2003 har det vært kraftige positive effekter: Det er blitt økt oppmerksomhet om å publisere i fagfellevurderte tidsskrifter, og det har blitt satset sterkere på å hevde seg internasjonalt.

Dette har gjort at Norge har hatt stor fremgang sammenliknet med de fleste andre land. Norge er blant de beste forskningsnasjonene i forhold til størrelse, selv om dette ofte drukner i at våre nærmeste naboer er enda bedre enn oss.

Kyrre Lekve

Større økonomisk betydning

Etter store forbedringer de første årene, ser det nå ut som ulempene med forskningsbelønningene er i ferd med å overta: Økningen i vitenskapelige publikasjoner virker å ha stoppet opp.

Samtidig sender en økende andel av universitetene belønningsmidlene direkte tilbake til den enkelte forsker. Da får vi en situasjon hvor konkurransen innad er like viktig som å øke universitetets kvalitet. Det er grunn til å mistenke at det foregår tilpasning til finansieringssystemet med tanke på økonomi, ikke kvalitet.

På undervisningssiden har tellekantene en mye større økonomisk betydning. Rundt 25 prosent av universitetenes finansiering er direkte avhengig av hvor mange studenter som fullfører kurs.

Universitetene får en fast sum for hver student som fullfører 60 studiepoeng. Denne summen utgjør cirka 40 prosent av den antatte kostnaden for en student. Tallene tyder på at denne finansieringsformen hadde formidable effekter de første årene.

Et tapssluk

Det ble svært lønnsomt å fylle opp lesesaler og auditorier. Effektiviteten økte betydelig. Mange høyskoler og universiteter opprettet billige studier for å hente ut belønningen ved å få studenter gjennom 60 studiepoeng.

Problemet viste seg imidlertid å være at når universitetene bare fikk 40 prosent finansiering, ble de nye kursene et tapssluk. Som en reaksjon ble det etter hvert foretatt en opprydding i studieporteføljen. Undervisningsbelønningene har hatt mindre effekt enn forskningsbelønningene.

Andelen studenter som fullfører på normert tid har bedret seg svakt, og den gjennomsnittlige studiebelastningen er omtrent den samme. Fra universitetene kommer det innvendinger om at det er svært vanskelig å opprettholde små fag over tid.

Les også

Debatt: Det er en myte at norske forskere kaster bort mye tid på å konkurrere om forskningsmidler

Gradvis har det kommet stadig flere elementer inn i finansieringssystemet. Universitetene og høyskolene måles nå på omtrent alle områder.

Etter mitt syn er det største problemet at det å oppfylle alle de ulike måleparameterne i finansieringssystemet dominerer, i stedet for at universitetene setter seg faglig begrunnede mål og strategier. Tiden har derfor kommet for å kvitte oss med stykkprisfinansieringen i universitets- og høyskolesektoren.

Bør innføre en todelt mekanisme

En ny tankegang bør ha som utgangspunkt at samfunnet forventer forskning, utdanning og formidling fra alle universiteter. Forventningen bør også være at universitetene utfører disse samfunnsoppdragene ut fra sine egne forutsetning og premisser.

Samfunnet bør fortsatt måle hva det får ut av de rundt 30 milliardene som brukes på universiteter hvert år. I stedet for stykkprisbelønninger, bør universitetene utsettes for helhetlige evalueringer foretatt av internasjonale eksperter med jevne mellomrom.

Les også

Debatt: Tankeløs internasjonalisering ved norske universiteter

I stedet for dagens tellekanter, bør vi innføre en todelt mekanisme for vekst og utvikling i sektoren. Myndighetene bør sette opp en del overordnede nasjonale mål som alle lærestedene kan måles og evalueres på.

For eksempel kan myndighetene sette mål for gjennomstrømming, totalt volum, publiseringer og siteringer eller tilsvarende generelle mål for hvert lærested (og alle lærestedene samlet).

Ulike forutsetninger

I tillegg bør lærestedene utforme sine egne målsettinger (i dialog med myndighetene) og utvikle kriterier slik at det kan vurderes om lærestedene når sine egne målsettinger. Oppfyllelsen av denne blandingen av bidrag til nasjonale kunnskapsmål og lærestedets egne målsettinger må så evalueres og gi grunnlag for økte (eller reduserte) bevilgninger.

Les også

Olav Thon deler ut millioner til forskning

En slik mekanisme gir også mulighet for at lærestedene kan utvikle seg ut fra ulike forutsetninger. Det vil være naturlig at en del av breddeuniversitetene måles på forskning i verdensklasse og høyt nivå på deltagelse i EUs rammeprogram.

Andre læresteder kan måles etter i hvilken grad de lykkes i å øke forskningsinnholdet i sin profesjonsutdanning. En slik mekanisme vil kunne gi både fleksibilitet, mulighetene for politisk overordnet styring, og utvikling ut fra ulike forutsetninger. Da unngår vi å ende opp med elleve like universiteter.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Skole og utdanning
  2. Forskning og vitenskap