Kronikk

Har vi rett til å nekte barn i krise utdanning?

  • Anthony Lake

Appetitten på skole og læring har jeg sett hos mange barn som er berørt av krisen i Syria, og andre kriser rundt om i verden, skriver Anthony Lake. Her får syriske flyktninger undervisning i en leir i Jordan. Foto: Muhammad Hamed, NTB Scanpix

Læring er en kritisk del av nødhjelpen til barn som lever i land preget av vold og konflikter, og en avgjørende investering i fremtiden til deres samfunn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For en liten tid tilbake på en tur til Jordan møtte jeg en ung jente som lever i den store flyktningeleiren Za’atari. Som så mange andre barn der, tusenvis i tallet, har hun og familien flyktet fra konflikten i Syria som bare blir verre og verre.

Jeg møtte henne første gang i et midlertidig klasserom plassert i et hav av telt i leiren, og senere møtte jeg henne på en enkel lekeplass. Jeg spurte henne om hvor hun likte seg best, om det var her på lekeplassen eller på skolen hvor vi først møttes.

Jeg vet hva jeg selv ville svart da jeg var på hennes alder, men hennes svar var ikke det samme.

Hun valgte klasserommet, som mange andre jeg har møtt.

Utdanning bidrar til forsoning

Hun har forlatt alt hun har i Syria. Hun har ingenting igjen, likevel har hun noe hun er redd for å miste: muligheten for utdanning. Mister hun den får hun ikke realisert drømmen om en dag å bli lege og sjansen for at hun får en fremtid fylt med fattigdom, tap og vold er større.

Anthony Lake Foto: © UNICEF/NYHQ2010-0696/Markisz

Appetitten på skole og læring som jeg møtte hos jenta, har jeg sett hos mange barn som er berørt av krisen i Syria og andre kriser rundt om i verden. Barna vil så gjerne gå på skolen, familiene deres vil så gjerne at barna skal få en utdannelse.I kaoset av vold og ustabilitet blir skolen et sted for læring og muligheter, et tilfluktssted for helse og hvor de usynlige sårene kan begynne å gro og et slags friminutt fra alt det vanskelige, et sted hvor man opplever en form for normalitet og får håp for fremtiden.

Utdanning øker også sjansen for at disse barna en dag skal kunne forsørge seg selv og skape et bedre liv for seg selv og sin familie.

Utdanning gir de samme barna kunnskap og evner til å bygge opp igjen de lokalsamfunnene de kommer fra. Utdanning bidrar også til forsoning når konflikten er løst og katastrofen er over.

Økende global enighet

Å sørge for at barn som er berørt av kriser får muligheten til å gå på skolen vil dermed både tjene de humanitære behovene, men også utviklingsmålene. Det er faktisk et område hvor den humanitære agendaen og utviklingsagendaen går hånd i hånd.

Det foreslåtte bærekraftsmålet på utdanning reflekterer en økende global enighet om hvilken nøkkelrolle utdanning har for å hindre at store utviklingsgap føres videre til neste generasjon, og at man isteden bygger sterke og stabile samfunn.

Det nye bærekraftsmålet på utdanning er langt mer hårete enn tusenårsmålet på utdanning. I stedet for et mål om utdanning for alle barn har man nå satt seg som mål å gi utdanning og læring av kvalitet for alle barn – fra barnehagestadiet til ungdomsskole.

Nå som verden skal ta fatt på de nye målene, må vi også se nærmere på ett av de største hindrene for å nå vårt felles mål: Det økende antallet kriser i verden.

Lærer ikke det mest grunnleggende

Nesten ett av tre barn som ikke går på skolen befinner seg i et land som er i krise, det viser en ny rapport fra Overseas Development Institute. I de 35 landene som er hardest rammet av krig og vold, bor det 65 millioner barn mellom tre og 15 år som står i fare for å miste skolegang.

De yngste barna i disse landene har ikke hatt noen første skoledag i det hele tatt. For andre har skoleåret blitt avbrutt og aldri startet igjen.

I tillegg er det mange som opplever at utdanningen de får er av så dårlig kvalitet, både på grunn av ukvalifiserte lærere og mangel på materiell, at de ikke lærer seg det mest grunnleggende nemlig lese og skrive.

Vi må øke og sikre forutsigbar finansiering av utdanning i de uforutsigbare krisene

Konflikter byr på enda større utfordringer for barna som fra før allerede var blant de mest sårbare. Nye tall fra Education for all Global Monitoring Report, viser at det er 90 prosent større mulighet for at unge kvinner som lever i konfliktområder holdes utenfor ungdomsskolen, sammenlignet med jevngamle som ikke lever en krise.

Vi må handle

Dette til tross for det ofte siterte faktum at hvert eneste år med skolegang vil bidra positivt til kvinners kjøpekraft og å sende egne barn på skolen. Og ei må vi glemme at barn med nedsatt funksjonsevne, som til vanlig ofte ikke får gå på skole, får ytterligere forverret sine sjanser til skolegang under en krise.

Samtidig som antall barn som er berørt av kriser når nye høyder, er finansieringen av utdanning i kriser på et alarmerende lavt nivå. I 2013 ble mindre enn to prosent av pengene til nødhjelp brukt på utdanning og læring.

Og selv om utdanning helt tydelig er en prioritet i utviklingsagendaen, klarer ikke de pengene å bøte på manglende finansiering av utdanning i kriser. Samme år gikk nemlig mindre enn ti prosent av utviklingsbudsjettet til utdanning for barn som er fanget i kriser.

For å møte det nye bærekraftsmålet på utdanning, må våre investeringer i utdanning reflektere den urolige og usikre verdenen vi nå lever i.

Det starter med å akseptere de grunnleggende sannhetene: At læring er en kritisk del av nødhjelpen til ethvert barn i en krise og en avgjørende investering i fremtiden til deres samfunn. For å ta den åpenbare sannheten på alvor må vi handle: Vi må øke og sikre forutsigbar finansiering av utdanning i de uforutsigbare krisene.

Drømmen om en bedre fremtid

De siste månedene, i etterkant av Verdenbankens vårmøte i april og Verdens utdanningsforum i mai, har en gruppe satt seg ned og begynt å se på å lage et nytt globalt fond for utdanning i kriser.

Selv om forslaget er uferdig og mange elementer fortsatt diskuteres, er det nå på tide at vi samler oss bak en felles idé. En idé som kan gi oss den felles drivkraften vi trenger.

For dette valget må vi som et globalt fellesskap ta. Vi må stille oss spørsmålet om vi er villige til å bruke mer penger på utdanning i kriser, eller om vi synes det er greit å ofre en generasjon. Er vi villige til å se på at en tapt generasjon av unge voksne uten utdanning ikke vil besitte kunnskapen og evnene til å bygge opp samfunnene sine igjen etter at krigen eller krisen er over?

Hvordan kan en generasjon som selv ble nektet å leve sine drømmer en dag gi drømmen om en bedre fremtid videre til sine barn?

Kilde: Project Syndicate. Aftenposten har norsk enerett.

Les også:

Les også

Det er et viktig moralsk spørsmål om vi skal hjelpe 8000 personer i Norge, eller en million i nærområdene

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Når oppdragelse fjernes fra barnehagen, står bare læring igjen. Det bør bekymre | Einar Sundsdal og Maria Øksnes

  2. KRONIKK

    Pandemien truer jenters menneskerettigheter

  3. NORGE

    UNICEF får TV-aksjonen 2017

  4. DEBATT

    Vi trenger mer samarbeid, ikke mindre

  5. KOMMENTAR

    FNs utdanningskommisjon med ny rapport: En global utdanningskrise kan forhindres | Kristin Clemet

  6. KRONIKK

    Sør-Sudans regjering må ta ansvar.