Hva førte Europa inn i dette uføret? Vi må snu noen steiner i egen leir.

  • Sverre Lodgaard
Røde linjer og prinsipper har lett for å gå på bekostning av fleksibilitet og smidighet. Det lover ikke bra for fortsettelsen, skriver Sverre Lodgaard. På bildet: En ukrainsk soldat står ved frontlinjen ved Zolote i Ukraina.

Det er lett å fordømme motparten i en polarisert situasjon. Men det er vanskeligere å øve selvkritikk.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det er lett å fordømme motparten i en polarisert situasjon. Særlig når det er gode grunner til det slik som i dette tilfellet. Russisk maktbrynde og brudd på folkeretten er utrivelig. Det er vanskeligere å øve selvkritikk. La oss derfor se nærmere på prosessen som førte Europa inn i dette uføret og snu noen steiner i egen leir.

Konge på haugen

Først en rask rekapitulering av narrativene. Det russiske tar utgangspunkt i de vestlige forsikringene fra den kalde krigens slutt om at Nato ikke ville gå østover. Det vestlige narrativet begynner med de østeuropeiske landenes ønske om å plassere sitt sivilisatoriske anker i vest.

Hadde samarbeidet på begynnelsen av 1990-tallet fortsatt – for første gang siden 1946 fungerte FNs sikkerhetsråd slik pakten foreskrev – kunne kanskje de sikkerhets- og sivilisatoriske hensynene latt seg forene.

Men Kosovo-krigen i 1999, bombingen av Serbia for å frigjøre Kosovo, begrenset et mulighetsrom som allerede hadde begynt å skrumpe. Fortsettelsen er godt kjent.

Vestlige institusjoner ble strukket østover i en omfattende multilateral prosess, noen helt til Sentral-Asia. Diplomatiet fikk imidlertid et skudd for baugen da de nykonservative kom inn i Det hvite hus i 2001.

Russlands president Vladimir Putin langet ut mot USA og Vesten på sikkerhetskonferansen i München i Tyskland i 2007.

Nå var USA alene konge på haugen. Ingen gjorde dem makten stridig. Den nye administrasjonen rådførte seg ikke med andre slik USAs tidligere president Bill Clinton hadde hatt for vane.

Det var ingen grunn til å ta spesielt hensyn til russerne, for de lå i grøften og kunne ikke gjøre stort. Få ante uråd før Vladimir Putin sto frem på München-konferansen i 2007. Han tok til motmæle. Hadde det gått for lett?

USA møtte motbør

På denne tiden hadde amerikanere begynt å omtale interessesfærer som noe utrivelig. Det var noe som hørte den kalde krigen til. Men begrepet hadde alltid vært der. Praksis også.

Det spesielle var at det på denne tiden bare eksisterte én interessesfære: den amerikanske. Og for å imøtegå andre stormakters voksende interesse for samme prøvde man å stemple fenomenet som gammeldags. Mange bet på. Det kom tydelig til uttrykk under Georgia-konflikten i 2008.

Det spesielle var at det på denne tiden bare eksisterte én interessesfære: den amerikanske

USA ville at Nato skulle fortsette østover til Ukraina og Georgia, men møtte motbør i blant annet Tyskland og Frankrike. På et Nato-møte i 2008 ble kompromisset at disse landene fikk et løfte om at de «vil(le) bli medlem» i en eller annen fremtid. Men det var ikke noe veikart for medlemskap.

Tidligere hadde både EU og Nato sagt til de andre østeuropeiske landene at de selv måtte velge hvor de ville høre hjemme. De ville ta imot alle som fylte vilkårene, men nå var det noen som tråkket på bremsen.

Sterkt svekket

Det var det også i USA. Det var der betenkelighetene kom klarest til uttrykk. Amerikanske realpolitikere minnet om at Russland hadde legitime interesser i Ukraina og Georgia.

De snakket klarspråk. Seks år senere annekterte Russland Krim-Halvøya og ga støtte til de ukrainske opprørerne. Den tidligere amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger advarte mot alle forsøk på å knytte Ukraina til den ene eller den andre siden.

Landets historie og beliggenhet tilsa at øst og vest burde se det som en inngangsport til den andre siden. I dag er imidlertid det realpolitiske innslaget i amerikansk politikk sterkt svekket. Mange av utøverne er døde eller døende. De var sterkest representert i det republikanske partiet, men det er forvandlet til det ugjenkjennelige.

Ukraina sprakk opp

EUs rolle i denne historien er lite flatterende. Spørsmålet om Ukrainas økonomiske tilknytning toppet seg i en særdeles turbulent politisk periode i Kyiv i 2013. EUs tidligere president José Manuel Barroso påpekte at man ikke kan være med i en tollunion (med Russland, Kasakhstan og Hviterussland) og i en omfattende frihandelsavtale med EU på samme tid. Hit eller dit.

Resultatet ble en assosieringsavtale med EU og en økonomisk oppside for Ukraina. Nedsiden var at Russland ikke ble konsultert. Det var en påminnelse om unionens manglende utenrikspolitiske manøvreringsevne. At USA blandet seg inn i regjeringsdannelsen i Kyiv, var heller ikke spesielt konstruktivt.

Ukraina ble snudd vestover. Marinebasen i Sevastopol kom i spill. Så kom det russiske motstøtet. Ukraina sprakk opp.

Skjøvet ut i en uviss fremtid

I sluttakten fra Helsingfors (1975) forpliktet partene seg til å respektere hverandres valg av sosiale, økonomiske og politiske systemer. Parisavtalen fra 1990 anerkjente alles rett til å bestemme sin sikkerhetspolitiske tilhørighet.

For ukrainerne var ikke dette så enkelt. På den ene siden fordi de ikke var samstemte. Krim er og blir i Russland slik de fleste innbyggerne ønsket. Etter åtte års skyttergravskrig kan man ikke forvente at utbryterne i Donbas snur seg vestover. På den andre siden var det altså ingen enighet i Nato om å ta dem inn.

Det som ble skjøvet ut i en uviss fremtid i 2008, synes enda fjernere nå.

Statsmannskunst

Da Russland rigget opp til den igangværende krisen, trakk de en rød linje ved ukrainsk Nato-medlemskap. De insisterte på en formell garanti mot det. Vesten svarte med prinsippet om statenes rett til sikkerhetspolitisk selvbestemmelse.

Røde linjer og prinsipper har lett for å gå på bekostning av fleksibilitet og smidighet. Det lover ikke bra for fortsettelsen.

Vestens bevisste eller ubevisste utnyttelse av Russlands svakhet, EUs behandling av assosieringsavtalen som et innenrikspolitisk anliggende, svekkelsen av det realpolitiske innslaget i amerikansk politikk og partenes prinsipprytteri tilhører bakteppet for det aktuelle uføret.

Kontrasten til USAs håndtering av den kalde krigens slutt og Sovjetunionens sammenbrudd med president George H.W. Bush, utenriksminister James Baker og sikkerhetsrådgiver Brent Scowcroft i førersetet er slående. Da ble det utøvd statsmannskunst, men det var lenge siden.