Derfor mislyktes Vesten i Afghanistan

  • Hans Jacob Orning
    Professor i historie, Universitetet i Oslo
  • Øyvind Østerud
    Professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Den afghanske befolkningen ville trolig hatt det bedre dersom landet hadde fått utvikle seg i fred fra ytre innblanding, skriver kronikkforfatterne. Bildet fra 2010 viser amerikanske soldater i kamp i Helmand-provinsen.

Vesten har undervurdert hvor vanskelig det er å innføre sin samfunnsmodell i et land uten slike tradisjoner.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den vestlige involveringen i Afghanistan var mislykket. De siste 40 års erfaringer – siden Vietnam – gjør at dette resultatet ikke er uventet. Men om vi skal unngå å gjøre samme feil om igjen, bør krigen sees i et bredere og mer prinsipielt historisk perspektiv.

Staten og krigen

Krig har vært en nøkkel til Vestens suksess de siste 400 år. Ikke bare erobret Europa store deler av verden med hærmakt fra begynnelsen av 1500-tallet, som oftest med langt færre folk og ressurser enn motstanderne. Krig var også på mange måter motoren i Europas egen utvikling.

Etter freden i Westfalen i 1648, som avsluttet trettiårskrigen, ble det vi forbinder med den klassiske krigen, dominerende i Europa. Krig ble erklært mellom stater, utkjempet mellom hærer og avgjort på slagmarken. Krig regulerte forholdet mellom suverene stater. Den var den endelige test på en stats styrke.

Paradoksalt nok var resultatet av krigen demokratiet og den lange freden

Slik sett bidro den til survival of the fittest, samtidig som den var ledd i en maktbalanse der ingen noen gang fikk ro til å slakke på farten. Den var derfor også en teknologisk motor som førte til oppfinnelser og effektiviseringer som så kunne overføres til andre felter.

Og paradoksalt nok var resultatet av krigen demokratiet og den lange freden.
Det er derfor ikke merkelig at Vesten har hatt klokkertro på krigens evne som en katalysator for å finne gode politiske løsninger.

Men det er en stund siden det var slik. De to verdenskrigene var langt mer ødeleggende enn de foregående krigene. Etter 1945 er det blitt stadig mer vanlig at den svakeste parten vinner krigen – især når krigen føres på denne partens territorier.

Det er ikke lenger regelen at europeerne vinner såkalt asymmetriske kriger mot mindre avanserte motstandere.

Det skyldes at det er vanskelig å føre krig mot en motstander som ikke er en stat. Det er ingen tilfeldighet at de klassiske krigene oppsto i det øyeblikk Europas stater hadde fått sin gjenkjennelige form.

Etter 1945 er det blitt stadig mer vanlig at den svakeste parten vinner krigen

Mot slutten av hundreårskrigen (1337–1453) kunne franskekongen mobilisere en stående hær på 11.000 mann. Det er ingen imponerende styrke sammenlignet med Ludvig 14.s halve million under våpen 300 år senere.

Men det var et sjumilssteg sammenlignet med ridderhærene som hadde utkjempet første fase av hundreårskrigen. For Ludvig 11.s stående hær trengte faste inntekter, og det kunne bare faste skatter skaffe ham. Med faste skatter og en stående hær var plutselig kongen på et helt annet nivå enn andre stormenn.

Slik hadde det ikke vært i middelalderen, da kongene bare var store stormenn. Men slik skulle det bli i århundrene fremover.

Krigens gråsoner

Middelalderkrigene kan lære oss ganske mye om hvordan samfunn uten en stat fungerer, noe vi utdyper i boken Krig uten stat (Dreyer, 2020).

Vi assosierer gjerne middelalderkriger med korstog, store slag og vellykte beleiringer. Dette er misvisende. Korstogene var en episode, slag en sjeldenhet, og beleiringer ga nesten aldri suksess. Krigene ble utkjempet mellom små hærer sammensatt av et mylder av ulike aktører som sjelden var villige til å kjempe for konge og fedreland, enn si ta risiko overhodet.

Det er vanskelig å føre krig mot en motstander som ikke er en stat

Middelalderens kriger foregikk i en gråsone der det er vanskelig å skille mellom krig og fred, fordi det knapt fantes noen sterk statsmakt til å erklære, føre og avslutte krigshandlinger. Krigen var innvevd i samfunnet, som småskalaoperasjoner, plyndringstokter, personlige feider og forhandlinger.

Fiendebildet var flytende. Det var en rekke overlappinger mellom venner og fiender, sidebytter var vanlige, og regelen var at stridende parter holdt hverandre i sjakk i en uformell maktbalanse. Ble en part for sterk, ble motstanden desto sterkere.

Avgjørende slag var en sjeldenhet. De aller fleste trakk seg vekk før nederlaget ble for voldsomt. Og fordi dagens fiende kunne være morgendagens allierte, var benådning regelen.

Afghanistan er «middelaldersk» bare i den forstand at det ikke ligner dagens Vesten

Krig var business. Løsepenger var en kjærkommen inntekt som gjorde at riddere så godt som aldri tok livet av hverandre. De behandlet hverandres bønder med nokså stor overbærenhet, ikke av respekt for dem – forakten for bøndene var dypt rotfestet, men fordi brutal fremferd kunne eskalere striden, og fordi ingen hadde interesse av å drepe høna som la gulleggene.

Middelalderen og i dag

Dette er relevant for dagens nylig avsluttede krig i Afghanistan.

Afghanistan er ikke «middelaldersk» i den forstand at landet er på samme stadium som Europa var for tusen år siden. Alle land må ikke gå gjennom samme stadier som Europa.

Afghanistan er heller ikke middelaldersk i betydningen barbarisk og brutalt. Den brutaliteten som har karakterisert Taliban, og enda mer bevegelser som IS og Al-Qaida, er ikke «middelalder». Den er et produkt av den moderniteten som har skapt verdenskriger og overført denne logikken på resten av verden, når Vesten har rettet sitt militære skyts dit.

Afghanistan er «middelaldersk» bare i den forstand at det ikke ligner dagens Vesten.

Vesten er så forskjellig fra andre samfunn at det kan være fristende å slå sistnevnte sammen i én kategori. Det er grovt forenklende, men det kan likevel ha sin misjon i å få frem det store tolkningsproblemet Vesten har i møte med andre deler av verden.

Gang på gang har Vesten forsøkt å overføre sin samfunnsmodell til deler av verden med andre historiske tradisjoner. Modellen er nærmest umulig å overføre.

For å vinne krigen må man vinne befolkningens «hearts and minds»

I samfunn uten noen sterk stat kan ikke krigen utkjempes på slagmarken og isoleres til militære slag og trefninger. For å vinne krigen må man vinne befolkningens hearts and minds.

Dette er forsøkt i Afghanistan gjennom såkalt «kapasitetsbygging»: vinne the human terrain, forsøke å skape tillit gjennom belønning og forutsigbarhet.

Men det som er forutsigbarhet i vestlig forstand, er ikke nødvendigvis det samme i Afghanistan. I tillegg er det nær umulig å kontrollere at ikke andre grupperinger gjør samme forsøk med langt mer effektive virkemidler enn vestligstøttede styrker.

I middelalderen var det aldri noe press utenfra fra en teknologisk overlegen makt. Nomadiske grupper var overlegne europeiske konger, men Europa ble spart for nomadiske invasjoner ved en kombinasjon av fjell, fattigdom og flaks.

Dermed fikk regionen utvikle seg i relativ fred fra ytre invasjoner og press. Det er denne friheten vi ikke er villige til å gi resten av verden i dag – selv om fullstendig frikobling er umulig i en globalisert verden.

Har vi noe valg?

Den afghanske befolkningen ville trolig hatt det bedre dersom landet hadde fått utvikle seg i fred fra ytre innblanding. Etter nesten fire tiår med utenlandsk nærvær i landet finnes det ikke lenger noe slikt alternativ.

Intervensjonsmaktene har undervurdert hvor vanskelig det er å innføre et mer vestlig styresett i et land som ikke har slike tradisjoner.

For å unngå slike mistak kreves det en bedre forståelse av ikke-vestlige samfunn.

Det finnes flere og mer nyanserte alternativer enn et vestlig eller et islamistisk Afghanistan. En hjelpearbeider uttrykte det slik for noen dager siden: «Når de amerikanske styrkene er ute, går livet videre i Afghanistan.»

Vi er trolig de dårligste til å si noe om hva slags liv det vil være.