Ja til endring av hatytringsparagrafen
Loven som setter straff for ytringer, bør være mer presis enn den er i dag.
Et av forslagene i Ytringsfrihetskommisjonens ferske rapport (NOU 2022:9) er å endre straffelovens § 185 som forbyr hatefulle ytringer. Målet er ikke å gjøre flere eller færre ytringer straffbare, men at bestemmelsen skal bli enklere og mer presis. Forslaget er fremsatt i to alternativer – ett mer pedagogisk, ett mer presist.
Vi har begge jobbet mye med denne bestemmelsen og støtter forslaget. Straffelovens § 185 er mye omdiskutert og blir ofte misforstått. Den har gammeldagse ord med uklart innhold og forklarer ikke godt hvilke ytringer som i praksis er straffbare.
En endring må både sikre ytringsfriheten og ivareta de forpliktelsene vi har til å kriminalisere spredning av hatefulle ideer etter rasediskrimineringskonvensjonen. Dette er krevende avveininger, som fordrer en bred gjennomtenkning. Vi gir her noen innspill til dette: først til valg av alternativ, så to tilleggsperspektiver til kommisjonens vurderinger.
Dagens straffelov § 185 er utydelig
Straffelovens § 185 sier i dag at det er straffbart offentlig å fremsette en diskriminerende eller hatefull ytring: «Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres [hudfarge, mv.]»
Slik bestemmelsen er formulert i dag, fremstår den som uklar. Hvorfor står det for eksempel «true»? Trusler er straffbart uansett hvem de rettes mot, og er regulert i egne bestemmelser i straffeloven (§ 263 og § 264). Hva betyr egentlig å «forhåne», og ikke minst hva er det å fremme «ringeakt»?
Straffebestemmelser skal være så klare og presise som mulig. Ideelt skal man bare ved å lese bestemmelsen forstå hva som er straffbart og ikke. Dette er ikke bare et pedagogisk ideal, men også et rettslig krav. I Grunnloven § 96 står det at «Ingen kan dømmes uten etter lov». Dette lovkravet skal gi forutberegnelighet og sikre at statens kraftigste maktmiddel – straff – skjer innenfor forutsigbare og demokratiske rammer. Slik straffelovens § 185 er formulert i dag, oppfyller den ikke disse kravene.
Begge forslagene forbedrer dagens lovtekst
Kommisjonens forslag til endringer i ordlyden har til hensikt «å gjøre paragrafen mer forståelig og å tydeliggjøre hva som faktisk er straffbart». Pedagogikk og presisjon er begge viktige hensyn, men de kan trekke i ulike retninger. En lettlest lov er ikke nødvendigvis presis, og presisjon kan gå ut over lesbarheten. Kommisjonens to forslag vektlegger disse to hensynene ulikt:
Det pedagogiske forslaget definerer hatefulle ytringer som: «ytringer som grovt nedvurderer menneskeverdet til noen på grunnlag av deres [hudfarge, mv.]». Det presise forslaget definerer de slik: «En ytring regnes som hatefull når den på kvalifisert krenkende måte fremmer hat eller forfølgelse mot, oppfordrer eller slutter seg til integritetskrenkelser mot, eller grovt nedvurderer menneskeverdet til noen på grunn av deres [hudfarge mv.].
Vi har mest sans for det presise forslaget fordi det reflekterer Høyesteretts praksis direkte
Begge forslagene forbedrer dagens lovtekst. Ordene som gjør dagens lovtekst uklar, er fjernet, og begge forslag klargjør at terskelen for at en ytring skal være straffbar er høy ved å bruke uttrykkene «kvalifisert krenkende» og «grovt nedvurderer».
Vi har mest sans for det presise forslaget fordi det reflekterer Høyesteretts praksis direkte og gir en god beskrivelse av hva slags ytringer som faktisk er straffbare. Vi mener dette er viktigere enn en lettlest tekst som ikke gir et dekkende bilde av rettstilstanden.
Diskriminerende ytringer som ikke rammes
Dagens bestemmelse angir straff for dem som «setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring». Språklig sett tilsier ordet «eller» at vilkårene «diskriminerende» og «hatefull» er alternative. Etter rettspraksis rammes imidlertid ikke diskriminerende ytringer, med mindre de også er hatefulle.
Diskriminering brukes ofte om handlinger og praksiser, og dette er særskilt regulert i andre bestemmelser. Diskriminerende ytringer som hverken er hatefulle eller trakasserende, vil ofte være politiske ytringer. Dem vil man av hensyn til ytringsfrihetens begrunnelser nødig straffe. For eksempel vil det å si at skeive ikke burde få adoptere barn, eller at muslimer ikke burde få opphold i Norge, åpenbart være diskriminerende, men likevel ikke kunne straffes etter bestemmelsen. Ettersom denne delen av ordlyden er villedende, bør også den vurderes å bli endret.
Vern av samfunnet eller individer?
Vi spør oss også om bestemmelsen i rettspraksis har fått et videre virkeområde enn den opprinnelig var ment å ha, og enn dens plassering i straffeloven tilsier. Straffelov § 185 står i straffeloven kapittel 20 som verner «den offentlige ro, orden og sikkerhet». Bestemmelsene i dette kapittelet har samfunnsvern som mål, og beskyttelse av kollektive interesser – hensikten er ikke å beskytte enkeltpersoner mot krenkelser.
Et sentralt hensyn bak straffelov § 185 er å motvirke det hatet som kan oppstå i storsamfunnet mot en minoritet som følge av grovt hatefulle ytringer. Dette vises ved at det bare er ytringer fremsatt offentlig eller i andres nærvær som rammes. Den krenkelsesfølelse den enkelte opplever som følge av hatefulle ytringer, er i utgangspunktet ikke vernet: Hvis en hatefull ytring sendes på SMS eller ytres på tomannshånd, rammes den ikke.
Det er et klart samfunnsmål også å verne enkeltmennesker mot frykt og en del andre subjektive krenkelsesfølelser. Flere straffebud rammer slikt. Felles for de fleste av dem – som trusler, privatlivskrenkelser, hensynsløs adferd/sjikane og personforfølgelse – er at de står i kapittel 24, «Vern av den personlige frihet og fred».
Endre bestemmelsen eller opprette nye straffebud
Det siste tiåret er flere høyesterettsdommer etter straffelov § 185 avsagt overfor ytringer som er offentlige, fordi de er fremsatt på offentlig sted. De bærer likevel mer preg av grov, enkeltpersonrettet sjikane enn av farligere og mer samfunnsskadelige ytringer som er egnet til å oppildne andre og slik bidra til et gruppehat.
Utviklingen har et visst holdepunkt i forarbeidene til en av de mange mindre endringene som § 185 har vært gjennom. Spørsmålet er hvor gjennomtenkt den egentlig er. Dette blir særlig viktig i lys av det klasseperspektivet som Ytringsfrihetskommisjonen betimelig fremhever. Kommisjonen skriver: «En ressurssterk og veltalende rasistisk ideolog kan være farligere enn en mindre språkmektig «hverdagsrasist». Men den veltalende og mer innflytelsesrike blir ikke nødvendigvis like lett dømt i retten.»
Hvis bestemmelsen skal endres, bør det vurderes om glidningen fra samfunnsvern til individvern er en ønsket utvikling – eller om denne formen for sjikane og personrettede krenkelser heller burde fanges opp av andre eller nye straffebud.
