Kronikk

Skal kommuner stanse «integreringshemmende» aktiviteter?

  • Sylo Taraku
    Rådgiver, Tankesmien Agenda
En generell lovhjemmel om å forby alt som er integreringshemmende rundt om i Norge, er svært problematisk, mener Sylo Taraku.

Stortinget og kommunene bør ikke lytte til Fremskrittspartiets lettvinte forslag. Det kan skape flere problemer enn det løser.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fremskrittspartiet (Frp) har foreslått at kommuner skal få en klar lovhjemmel til å gripe inn for å stanse integreringshemmede virksomheter og fritidsaktiviteter rettet mot barn og unge.

Bakgrunnen for forslaget er Islam Nets kjøp av eiendom til 60 millioner kroner i Stovner i Oslo. Der skal de drive et såkalt Dawah-senter, som skal kombinere ulike aktivitetstilbud med misjonsarbeid om Islam Nets reaksjonære versjon av islam.

Jeg er også kritisk til Islam Nets initiativ og deler bekymringen om at dette senteret kan ha negative konsekvenser for både de ungdommene som eventuelt blir indoktrinerte, og for integreringen som helhet.

Men en generell lovhjemmel om å forby alt som er integreringshemmende rundt om i Norge, er svært problematisk. Det kan være for inngripende, og det kan stride mot både foreningsfriheten og diskrimineringslovgivningen.

Dessuten forutsetter det en tydelig operasjonalisering av integreringsbegrepet. Noe som er svært krevende: Hva som ligger i det, er stadig et omstridt spørsmål.

To eksempler

Under et foredrag jeg holdt for en gruppe kommunepolitikere et sted på Østlandet, spurte jeg dem om hva som skal til for å være integrert. Som utgangspunkt for diskusjonen brukte jeg to tenkte eksempler.

I det ene eksempelet hadde jeg en mann som hadde en god jobb, betalte skatt og snakket perfekt norsk. Men denne mannen hadde samtidig fundamentalistiske holdninger og et ganske negativt syn på Norge og Vesten.

I det andre eksempelet hadde jeg en enslig mor som levde et såkalt vestlig liv, som elsket Norge og alt det Norge står for når det gjelder verdier. Imidlertid hadde hun lav utdannelse, var ikke så god i norsk og uten jobb.

Jeg spurte de lokale politikerne om hvem av de to som var best integrert, og var spent på reaksjonene. De ble litt forvirret, og meningene var som ventet, delte.

To dimensjoner

Moralen i denne øvelsen er å få frem at det er to dimensjoner i integreringspolitikken.

Den ene er den sosioøkonomiske integrasjonen av innvandrere, som innebærer at de blir selvhjulpne bidragsytere i det norske samfunnet.

Den andre dimensjonen er den kulturelle og verdimessige, altså̊ tilpasningen til et liv i et liberalt demokrati.

Arbeidsintegrering og kulturintegrering står ikke i motsetningsforhold til hverandre. Men det finnes innvandrere som jobber i Norge og som er selvhjulpne, men som ellers ikke føler sterk tilhørighet til Norge hverken identitetsmessig eller verdimessig.

Integreringsdebatten har gått mer og mer i retning av vektlegging av verdier

Den klassiske forståelsen av integrering er at man blir selvhjulpen, deltar i samfunnet og respekterer norske lover. Den dominerende norske integreringsstrategien har vært å inkludere innvandrere i arbeidslivet og velferdsstaten, mens det har vært lagt mindre vekt på integrering i verdifellesskapet eller det nasjonale fellesskapet.

Vending i debatten

De siste 20 årene har vi sett en vending. Integreringsdebatten har gått mer og mer i retning av vektlegging av verdier.

Dette gjenspeiles både i debatten om integrering og i offentlige integreringsdokumenter.

Ikke minst i Brochmann II-utvalget, der det ble viet stor oppmerksomhet til spørsmålet om samhold og tillit, herunder «grenser for toleranse». At selve tittelen på rapporten var «Integrasjon og tillit», indikerer at de to henger tett sammen.

Tilbake til eksperimentet med de to eksemplene over. Hva man mener er viktigst i integreringssammenheng, avhenger av hva man er mest opptatt av: velferdsmodellens bærekraft eller «sosial kohesjon», for å bruke et begrep fra Brochmann-rapporten.

Dette begrepet defineres som samhold, samhørighet og samfunnsmessig solidaritet, og knyttes til brede felles verdier og målsettinger i et samfunn.

Den beste veien

Når det gjelder Fremskrittspartiets forslag, blir spørsmålet: Hvordan skal lovgiver operasjonalisere begrepet «integreringshemmende», og hvordan skal kommunebyråkrater kunne vurdere hvilke konkrete aktiviteter de skal forby eller tillate i lys av integreringsbegrepet?

Innvendingene er mange. Man kan argumentere med at det sentrale formålet med integreringen er å kunne leve sammen på tross av religiøse og kulturelle skillelinjer. Det er slik man skaper samhold og tillit, ikke gjennom inngripende tiltak som kan oppleves diskriminerende.

Løsningen er ikke å lage generelle lover som kan bidra til flere konflikter, mistenkeliggjøring og diskriminering

Man kan også si at religiøse eller ikke-religiøse foreninger som fremmer deltagelse, jo bidrar til integrering. Videre man kan man argumentere med at den lovhjemmelen som Frp foreslår, gjør det vanskeligere, ikke lettere, å løse konflikter som kan oppstå lokalt i møtet mellom ulike kulturer.

Tradisjonelt håndteres de best på en pragmatisk måte lokalt, gjennom for eksempel dialog. Både nasjonalt og lokalt er dialog den beste veien å gå for å dempe spenninger.

Ikke være naive

Men samtidig må vi ikke være naive og sitte stille i møte med reaksjonære og antidemokratiske bevegelser som bidrar til å isolere innvandrere og fremme mistillit mot storsamfunnet.

Frankrike og Belgia har for eksempel svært dårlige erfaringer med salafistmiljøer som lenge har hatt fritt spillerom til å radikalisere unge muslimer.

Hva er så løsningen? Den er ikke å lage generelle lover som kan bidra til flere konflikter, mistenkeliggjøring og diskriminering. Løsningen er å ha målrettede tiltak som er forankret i lover og handlingsplaner vi allerede har.

For eksempel at kommuner forpliktes til å gripe inn mot aktiviteter som strider med barns rettigheter i henhold til Barnekonvensjonen eller Likestillings- og diskrimineringsloven, eller som er forankret i handlingsplaner mot negativ sosial kontroll. Det kan handle om alt fra kjønnsdelte ungdomstilbud til lukkede religiøse skoler for barn.

Mer egnede

De lukkede miljøene som ikke er åpne om hva de holder på med, bidrar selv til å vekke en legitim bekymring på barn og unges vegne. Derfor bør kommunene ha mulighet til å kartlegge og føre tilsyn med fritidsaktiviteter for barn og unge som omfatter religiøs undervisning.

Det finnes med andre ord mer presise og egnede virkemidler for å håndtere denne aktuelle utfordringen enn en lovhjemmel mot «integreringshemmende» aktiviteter.

Stortinget og kommunene bør ikke lytte til Frps lettvinte forslag som kan skape flere problemer enn det løser.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Andreas Slettholm: Islam Net er svekket, men bygger seg opp i Groruddalen

  2. Aftenposten mener: Islam Net er ingen moderat kraft

  3. Frank Rossavik: Heller ikke muslimer bør generalisere om muslimer

Les mer om

  1. Integrering
  2. Fremskrittspartiet (Frp)