Kronikk

Kulturforskjeller på isen

  • Rolf Utgård
Skridskoåkning er det mest organiserte friluftslivet i Sverige, skriver Rolf Utgård.

SVENSKER ER RARE! Det organiserte turskøytemiljøet i Sverige er en kaderbevegelse som stiller krav til deltagelse.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Rolf Utgård, Rådgiver, Oslo

Skøytekongress. Fire nordmenn er på vei til is— og skøytekongress i Västerås i Sverige. Hele Sør-Skandinavia er dekket av snø, og de fleste norske skøyteentusiaster har forlengst lagt skøytene på hyllen og funnet frem skiene, men snøen legger ikke mye demper på iskongressens 170 delegater, for her borte kjører man snøplog og måker milevis med flotte baner. På nettet ligger vel 50 registrerte «plogade banor». Delegatene skal bruke søndag formiddag til å gå fire mil på måkt bane på Mälaren, en bit av Vikingarennets trasé forbi Sigtuna.

Presis er for sent

Vi skal dra med leide busser kl. 08.30, og ankommer presis på sekundet, men ikke et menneske er å se, bare to busser. Har vi misforstått noe? Ja, presis er ifølge svensk standard for sent. Alle svenskene satt på hver sin plass inne i bussene, klare til avgang, og vi måtte gå spissrotgang og ta de bakerste plassene.

Organisert friluftsliv

Skridskoåkning er det mest organiserte friluftslivet i Sverige. Det sier ikke lite, for alt er mye mer organisert i Sverige, og ingenting foregår uten at man planlegger og utstyrer seg for sikkerhet.

Nordmenn ler av overforsiktige svensker som vil ha hjelmpåbud i barnehagene, for vi har mer sans for Per Olaf Lundteigens forslag om å utstyre alle barn med tollekniv og øks. Svenskene både ler og rister på hodet over norske villbasser som skøyter alene om natten med ei øks for å sjekke isen, uten ryggsekk eller med sekken full av mat og annet som ikke flyter, eller en svipptursekk uten lyskestropper til å holde sekken nede, men slik er svenskene.

Kongressdeltagerne er ledere og israpportører organisert i det avanserte nettstedet skridsko.net som drives av ildsjeler, melder om is og rapporterer turer, fører statistikk, arrangerer kurs og utdanner ledere. Etter fire teorikvelder, to praksiskurs, to fadderturer eller ett år som assistentleder, kan man bli godkjent som leder.

Medelsvensson på søndagstur

«Det er lederen!» utbryter en liten jente og peker på han som går først i vår gruppe med et lite flagg opp av sekken. Selv barn kan dette, de kjenner reglene og organiseringen, for her går Medelsvensson søndagstur på «plogad bana». Før turen deles deltagerne inn i grupper fra en ti fem etter kondisjon og ferdigheter, hvor hurtiggruppen er nr. 1. Gruppelederen vår har ansvaret for en gjeng mellomgode skøytere i kategori 3.

En møtende svensk skøyter banner pent og forsiktig mens han nesten kolliderer med en av våre. Høyrekjøring ble innført i Sverige i 1967 hvis noen skulle være i tvil. Her må man passe på, omtrent som i hovedløypa mellom Sognsvann og Ullevålseter i Oslo en søndag formiddag.

Mens Skiforeningen i Oslo har 50000 medlemmer, og kanskje halve Oslos befolkning går på ski, regner man med at over 100000 av Stockholms innbyggere er skøytere. Stockholms Skridskoseglarklubb har «bare» 14000 medlemmer, men det organiserte turskøytemiljøet i Sverige er en kaderbevegelse som stiller krav til deltagelse.

Nordmenn ensomme ulver

Turskøyterne i Norge er ofte ensomme ulver med betydelig aversjon mot organisering. Vi går og sykler opp til småvannene innerst i Marka, vandrer fra vann til vann på barfrosten, og opplever stemningen i ensom glideflukt langs rimdekte «juletrær» og et bål idet mørket faller på. Theodor Kittelsen og Asbjørnsen og Moe er våre følgesvenner.

Møter forståelse

Mens svenske kommuner måker baner så snøføyka står, mener både friluftsmyndigheter og -organisasjoner i Norge at folk skal gå på ski når det er snø. Er det rart vi føler oss som muslimer på sin første tur til Mekka her på kongressen? Endelig et sted vi norske skøytere får forståelse. De mest forherdede og hardbalne av oss går rundt i det stille og håper på nok mildvær til at snøen skal bli vasket vekk fra isen. Slike kjetterske ønsker må holdes for seg selv eller bare luftes i trygge omgivelser. Vi lever tross alt i terrorens tidsalder, hvor det piskes opp hat for langt mindre, men vi er kommet til våre egne og kan snakke fritt!

Men opplever vi isen og skøyteturene på samme måte?

Sikkerhetskultur

Landskapet og tradisjonen er annerledes her. Turene går på store innsjøer i Midt-Sverige, fem–ti mil på tynn, blank is, og det regnes som et regelbrudd å gå alene slik de fleste nordmenn gjør, for de krevende forholdene har skapt en annerledes naturopplevelse og en makeløs sikkerhetskultur.

Svenskene går ikke ut på isen uten isstaver eller «pik» som de kaller det, en tung «skistav» med rett pigg som man sjekker isen med. Den hugger hull i fem centimeter is. De har alltid ispigger rundt halsen og i sekken har de en lufttett pose med tørt tøyskift, og en spesiallaget redningsline lett tilgjengelig i en egen pose klar til å bli kastet inn til dem som måtte være i nærheten. Dette er gjennomtenkt. Det er heller ikke uvanlig å bruke hjelm, knebeskyttere, albuebeskyttere og gamasjer. Hvis man skulle plurre (plumpe) med ett ben, blir man ikke våt i støvlene.

De fleste nordmenn har ikke utstyr, eller så er det hjemmelaget, en staur eller skistaver, kanskje tau kveilet opp på en pinne eller bare løst i sekken. Som ispigger satser man på skistavene, men det holder selvsagt ikke hvis man ligger der med iskanten til haken og skal hugge i stålblank isflate uten friksjon, men det er villere og barskere, og vi nordmenn er mer hardføre enn svenskene, mener vi. Deres utstyr og sikkerhetsregler redder likevel flere liv enn vår barskhet.

Egne turskøyter

Svenskene har utviklet egne turskøyter som kan monteres på skisko eller fjellstøvler, så man kan skifte skøyter i en fei, og dette brer seg nå raskt i Norge. Vi kommer etter, men vi vil aldri nå igjen svenskene, for i Norge er det kulturell motstand mot det svenskene holder på med. Vi dyrker de ensomme heltene, matpakke, snørr, tårer og blod, mens svenskene reiser kollektivt og spiser varm lunch på «hvite duker».

Hurtigløpskøyting er ikke tema på kongressen, for våre svenske venner har ikke fått til så mye på den fronten de siste 40 årene, og vi vil ikke minnes hvordan Jonny Nilsson banket vår egen Knut Kupper’n Johannesen under VM i Karuizawa i 1963. Dessuten er nederlendere påmeldt til konferansen, enda en grunn til å ligge lavt.

Tid for forbrødring

Vi nevner hverken Kupper’n, eller Låftmann, den beryktede svenske baneoppmannen som høvlet og vannet bort mange norske medaljehåp i sin tid, men jeg kan ikke dy meg mens vi skøyter på et parti som er ganske tregt og oppgått. «Her skulle vi hatt Sven Låftmann!» sier jeg til min svenske turkamerat som burde være gammel nok til å huske ham, men han tenner ikke. Jeg lar saken ligge og skøyter videre bak ryggen på en sprek dame med det finske flagget på toppen av sekken og nyinnkjøpt norsk turjakke.

Nå er det tid for forbrødring

PS : Det viste seg senere at nederlenderne ikke kom fordi de fant bra is på veien, i Bohuslän, og brukte heller helgen til å skøyte! Stor forståelse fra konferansen for akkurat det.

Les mer om

  1. Kronikk