Antisemittismens nye former
Konflikten mellom Israel og palestinerne er et nytt fokus for jødefiendtligheten.
«Hitler hadde rett!» Denne meldingen, og varianter av den, ble registrert 17.000 ganger på sosiale medier i løpet av noen få dager i mai 2021, ifølge organisasjonen Anti-Defamation League.
Meldingene var toppen av et isfjell. Man så en global oppblomstring av antisemittisme i forbindelse med krigshandlingene mellom Hamas og Israel i vår. Dette har man også sett ved tidligere oppblussinger av konflikten.
Antisemittisme i sin mest uttalte form er i de fleste kretser helt uakseptabelt. Mange forskere mener imidlertid at det har vokst frem en ny form for antisemittisme, der sterke fordommer mot Israel og sionismen har erstattet de «gamle» stereotypiene om jøder. Konflikten mellom Israel og palestinerne er et nytt fokus for jødefiendtligheten.
Henger sammen med Israel-kritikk
Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) ga i 2012 ut en studie om antisemittisme i Norge, hvor 1522 nordmenn svarte på spørsmål om sine holdninger til jøder. Her fant man klar sammenheng mellom antisemittisme på den ene siden og holdninger til Israel og palestinerne på den andre.
Blant personer som svarte at de bare holder med palestinerne i konflikten i Midtøsten, scoret 31 prosent høyt på antisemittisme. Og blant respondentene som i stor grad sier seg enig i påstander som er negative overfor Israel, er det 27 prosent som scorer høyt på antisemittisme.
I Norge, som i mange andre land, henger altså holdninger til Israel sammen med antisemittisme: Merkbart flere som ensidig støtter palestinerne og stiller seg svært kritisk til Israel, er også antisemittiske. Samtidig er det åpenbart mulig å være kritisk til mange sider ved israelsk politikk uten å være jødefiendtlig.
Skjellsordet «sionist»
Lars Gule, førsteamanuensis ved Oslo Met, skrev i mai et Israel-kritisk innlegg i Dagbladet. Der skrev han at Israel har like lite rett til å forsvare seg mot Hamas som Nazi-Tyskland hadde mot norsk motstandsbevegelse. Gule sier at han ikke er antisemitt, bare antisionist.
Hvordan ble «sionist» et skjellsord og «antisionist» en hedersbetegnelse? Sionisme er drømmen om, og arbeidet for, at jødene skal ha en stat. Sionismen oppsto på slutten av 1800-tallet parallelt med andre nasjonalister.
Selvsagt finnes det intolerante og ekstreme varianter av sionisme, slik det gjør av andre former for nasjonalisme. Og det er ingen hemmelighet at jødiske ultranasjonalister har fått økt innflytelse under forrige president Benjamin Netanyahus regjeringstid. Men det betyr ikke at sionismen er umoralsk eller illegitim.
Når nordmenn flest uttrykker sterke anti-israelske eller antisionistiske holdninger, innebærer det ofte et element av antisemittisme.
Å definere antisemittisme
Noen vil selvsagt protestere mot dette synet, og en diskusjon vil raskt dreie seg om definisjoner. Skal man definere antisemittisme snevert, slik at begrepet bare dekker «klassiske» uttrykk man finner i nazismen?
Nei. Vi må heller erkjenne at antisemittismen tar nye former, og den kan komme til uttrykk gjennom ensidige og sterkt negative holdninger til Israel. Det kan være påstander som at Israel er en stat uten rett til å eksistere, eller at Israels politikk overfor palestinerne ligner nazistenes politikk overfor jødene under den andre verdenskrig.
Antisemittismen endrer seg gjennom historien, men alltid ligger det under en antagelse om at det er noe helt eksepsjonelt med jødene, eller med Israel. Mange kristne har siden middelalderen ment at jødene innehar en spesiell rolle i Guds plan. Dagens kristensionister gir uforbeholden støtte til Israel av lignende årsaker.
Regjeringsskiftet i Israel for tre uker siden viste hvor tvetydig vennskapet med kristensionister er. Den Trump-vennlige pastoren Mike Evans raste da mot Israel fordi han mente landet «korsfestet» Netanyahu.
Antisemittismen har god klangbunn i samfunn med kristen eller muslimsk kultur, slik jeg har diskutert i en ny artikkel i tidsskriftet Journal of Religion and Violence. Og både det ytre høyre og det ytre venstre har sine varianter av antisemittisme.
Uttrykkene varierer, men en rød tråd i antisemittismen er at man opphever jødene til dette helt eksepsjonelle, selve eksempelet som ikke ligner noe annet i verden.
Ikke eksepsjonelt
Men Israel er ikke noe helt eksepsjonelt, og landet bør måles etter samme standarder som andre stater. Konflikten mellom folkegrupper om landområder er det normale i historien snarere enn unntaket.
For norske muslimer som lar seg inspirere av Palestina-saken, er det greit å huske at Pakistan ble grunnlagt i 1947 på en muslimsk sionisme. Det forklarer historikeren Faisal Devji i boken Muslim Zion (2013).
Opprettelsen av Pakistan resulterte i rundt 15 millioner fordrevne og kanskje opp mot to millioner drepte. Vi hører sjelden påstander om at Pakistan er en iboende rasistisk og illegitim stat av den grunn.
Hvis man innser at Israel er et normalt land, må man også godta at man sammenligner landet med andre. Israel har utfordringer og problemer, og i israelsk partipolitikk er et langt mellom de konstruktive debattene om konflikten med palestinerne.
Men i upartiske og systematiske målinger av demokratiers kvalitet kommer landet alltid ganske høyt. På The Economists måling fra 2020 havner for eksempel Israel på en delt 27. plass, foran land som Italia, Hellas, Tsjekkia og Belgia. Andre indekser har lignende resultater.
Israel og venstresiden
Vi må se på historien for å skjønne den nye koblingen mellom Midtøsten-konflikten og antisemittismen. Her i Norge fantes en flora av venstreekstreme ideer og bevegelser fra det tidlig 1970-tallet. For disse miljøene ble palestinernes kamp mot Israel det viktigste symbolet på global motstand mot imperialisme.
Aktivistorganisasjonen Palestinakomiteen i Norge er blitt ledet av venstreekstremister i deler av organisasjonens historie. Finn Sjue og Peder Martin Lysestøl etablerte Palestinakomiteen i 1970 og fungerte som ledere de første årene. Begge var sentrale medlemmer av kommunistpartiet AKP (ml).
Vi kjenner fort igjen det ytre høyres antisemittisme når vi ser den, men det ytre venstres går ofte under radaren
Senere ble Palestinakomiteen ledet i en lang periode, 1977–1986, av Trond Ali Linstad, en antisemitt som hevder han «bare» er antisionist.
Norge var her del av noe større. Spesielt interesserte kan lese om den globale kommunismens kamp mot Israel i bøker som Undeclared Wars with Israel av Jeffrey Herf og From Ambivalence to Betrayal av Robert Wistrich.
De som vil forstå alliansen mellom Sovjet og araberstatene i krigene mot Israel, kan lese The Soviet-Israeli War 1967–1973 av Isabelle Ginor og Gideon Remez. De viser blant annet hvordan Sovjet egget sine venner Egypt og Syria til krig mot Israel og leverte massiv militær hjelp.
Under radaren
Holdningene fra ytre venstre ser ut til å ha innflytelse. Mer eller mindre ensidige anti-israelske og antisionistiske holdninger forfektes av viktige ledere i Den norske kirke. Vi finner holdningene flere steder i norsk organisasjonsliv. Tydeligst er det i den norske grenen av Boycott, Divestment, Sanctions (BDS), et organisasjonsnettverk som vil presse Israel gjennom boikott og sanksjoner.
Den lovgivende forsamlingen i Tyskland har besluttet med tverrpolitisk enighet at BDS er antisemittisk. Samtidig er det er grunn til å tro at nettverket har økende påvirkning i Norge.
I norsk lokalpolitikk har nemlig flere kommuner laget egen utenrikspolitikk for å kunne boikotte Israel. Partiene Rødt og Sosialistisk Venstreparti går inn for boikott og sanksjoner i sine arbeidsprogrammer for 2021–2025.
Vi kjenner fort igjen det ytre høyres antisemittisme når vi ser den. Den kommer for eksempel til uttrykk hos Den nordiske motstandsbevegelsen. Men det ytre venstres antisemittisme går ofte under radaren. Både i HL-senterets undersøkelse og en rekke studier fra andre land er talende.
Bidrar antisionismen og den ensidige anti-israellismen som jevnlig uttrykkes langt ute på venstresiden i norsk offentlighet, til å gjøre antisemittismen mer stueren?
