Er det skadelig å ta liv?

Forskning viser at soldater ikke nødvendigvis tar skade av å drepe.

En versjon av denne kronikken er tidligere publisert i Forsvarets Forum.

Det er få personer i Norge som har drept noen. Av gruppen mennesker som har tatt liv, utgjør norske soldater en betydelig andel. Det finnes mange meninger om dette tabubelagte temaet. Hvordan påvirker det en soldat å drepe?

I vår egen pågående forskning på veteraner fra både Libanon og Afghanistan finner man et noe oppsiktsvekkende resultat.

Soldater som tjenestegjorde i Afghanistan, tok mange flere liv enn Libanon-veteranene. Likevel har dette i mye mindre grad påvirket disse soldatenes psykiske helse og livskvalitet negativt. Faktisk finner vi at det å ta liv ikke forklarer noen endring i Afghanistan-veteraners psykiske helse og livskvalitet (på gruppenivå).

Hos Libanon-veteraner derimot ser vi en klar negativ påvirkning på den psykiske helsen. Så hvordan skal vi forstå dette funnet? For å svare på det spørsmålet er det nyttig å redegjøre for noen ulike perspektiver på at mennesker dreper andre mennesker.

Stigma knyttet til drap

Soldater tar liv. Det kan være underkommunisert, men de fleste offiserer og soldater er godt innforstått med at en militær yrkesvei kan handle om å møte en motpart i væpnet konflikt. Hvis man gjør jobben sin godt, er det da høy sannsynlighet for å ta livet av andre mennesker.

Staten har voldsmonopol. Militære drap er legitime dersom de skjer i tråd med krigens folkerett og rådende engasjementsregler. Samtidig er det et stigma knyttet til slike handlinger.

Er det å drepe «unaturlig»? Vil det skade den som utfører handlingen? Oppfatningen av hvordan det vil påvirke en soldat å ta livet av et annet menneske, er preget av flere perspektiver.

Moralfilosofer og teologer har i mange år diskutert hvorvidt det å ta livet av andre mennesker går mot «menneskets natur». Historisk sett har det eksistert to motstridende oppfatninger av dette spørsmålet.

Mennesket som fredelig

Det såkalte «Rousseau-Kropotkin-paradigmet» påsto at mennesker var grunnleggende fredelige av natur. Vold mellom mennesker ble forklart med moderne sosiologiske nyvinninger, som store politiske sammenføyninger av mennesker, religiøse overbevisninger og sjåvinistiske kulturelle verdier.

Selv om Jean-Jacques Rousseau ikke selv brukte begrepet, er ideen om «Den edle ville» (Bon Sauvage) en popularisering av Rousseau-Kropotkin-paradigmet. Hypotesen er at mennesket i sin «naturlige» upåvirkede tilstand fundamentalt sett er godt, opplyst og ikkevoldelig.

I moderne tid er dette opplysningstidsidealet av mennesket videreført av forfattere som David Allen Grossman. I hans bok On Killing skriver han at det å drepe et annet menneske er noe av det mest skjellsettende, dramatiske og potensielt mest traumatiske en soldat kan oppleve i krig (1996, s. 31).

Mennesket som voldelig

Motsatsen til ideen om at det å ta liv går mot menneskets natur, kalles ofte «Hobbes – Huxley-paradigmet». Dette perspektivet støtter seg til evolusjonsteori. Hvordan kan iboende motstand mot å ta liv ha utviklet seg hos en art som i all kjent historie og på tvers av alle kulturer har bedrevet utstrakt vold mot sine artsfrender?

Evolusjonspsykologer og antropologer, slik som Richard Walter Wrangham, støtter seg videre til observasjoner av vår nære slektning sjimpansen. De påpeker at det er store paralleller i hvordan ulike sjimpanseklaner er i en kronisk tilstand av krig med hverandre, og det konfliktnivået som menneskeheten historisk sett har hatt.

Sett fra dette perspektivet er det ikke mot menneskets natur å ta liv. Heller tvert imot: Vi har en naturlig tilbøyelighet til å drepe våre medmennesker om det gagner oss. Ifølge Hobbes – Huxley-paradigmet driver ikke utviklingen av samfunnssystemer, kultur og moderne verdier oss til vold. Det er det som holder oss igjen.

Aversjon mot å bryte normer

Et relevant tredjeperspektiv handler ikke nødvendigvis direkte om det å ta liv. Det peker på at utviklingen av det moderne storsamfunnet, det man gjerne kaller «Ultra Socitety», betinger en sterk aversjon hos mennesker mot å bryte normene i de gruppene vi tilhører. Hvorvidt det å ta liv er problematisk, vil fra et slikt perspektiv være avhengig av om drapshandlingen skjer i tråd med andres oppfatninger om rett og galt. Altså vårt samfunns moralske standarder.

Denne hypotesen stemmer bedre med nyere forskningsfunn, men går på tvers av utbredte oppfatninger om at det å ta liv er naturstridig. Dette er eksemplifisert i Grossman’s påstand om at «there is within most men an intense resistance to killing their fellow men» (1996, p. 4).

Innen forskning på soldater og veteraners mentale helse har man de siste årene tatt i bruk et nytt begrep. Såkalt «moralsk skade» (moral injury) refererer til krigstraumer som ikke nødvendigvis innebærer å ha vært i livsfare, men heller å ha utført eller observert handlinger som går på tvers av en soldats grunnleggende moralske overbevisninger.

Både internasjonal forskning og vår egen forskning på norske veteraner viser hvordan slike moralske skader er vanlige. De kan være verre for den psykiske helsen til soldater enn å ha vært i overhengende livsfare. I studier på moralske skader er det å ha tatt liv i kamp ofte betraktet som et arketypisk eksempel på en moralsk skadelig opplevelse.

Men dette legger da også til grunn at det å ta liv alltid er moralsk overskridende for mennesker. Som presentert tidligere er jo denne antagelsen på ingen måte sikker.

Psykiske plager

Flere studier i de siste årene har derfor forsøkt å skille ut i hvilken grad det å ta liv under kamphandlinger er ipso facto, altså i seg selv skadelig for den som begår handlingen. Slik forskning kan være utfordrende ettersom det potensielt kan rokke ved en rådende oppfatning i vårt vestlige samfunn, nemlig at det burde være vanskelig å ha tatt livet av et annet menneske. Flere amerikanske studier har da også funnet dette. Mange veteraner fra flere ulike konflikter rapporterer om psykiske plager som følge av å ha tatt liv i tjenesten.

Men er slike funn så oppsiktsvekkende? Og sier de egentlig noe om hvorvidt det å ta liv går på tvers av vår natur? Vestlige samfunn (hvor de fleste av disse studiene er gjennomført) er bygget på humanistiske opplysningstidsidealer.

I moderne tid har man i økende grad integrert ideer om menneskerettigheter i både rettspraksis og kultur. En veteran som skal reintegrere seg i et slikt samfunn, vil naturlig nok bli påvirket av disse normene og kan derfor i etterkant komme til å revurdere sine krigshandlinger som moralsk forkastelige, med de negative konsekvensene dette kan ha for psykisk helse.

Ulikt utgangspunkt i Libanon og Afghanistan

Så hva kan vi trekke ut av slike perspektiver i fortolkningen av vår egen forskning på veteraner fra Libanon og Afghanistan?

Tilsynelatende har jo det å ta liv i kamphandlinger påvirket disse to gruppene på ulik måte. Vår oppfatning er at disse funnene understreker viktigheten ved noen sentrale forskjeller mellom de to veteranpopulasjonene. Samtidig peker de på svakheter ved å argumentere for at det å ta liv alltid representerer en moralsk skade.

Misjonene i henholdsvis Libanon og Afghanistan hadde svært ulikt utgangspunkt både når det gjaldt det overordnede oppdraget og engasjementsregler. Uten å ta en detaljert gjennomgang av alle forskjellene kan man grovt sett peke på at Libanon-misjonen var en fredsbevarende styrke med uklare engasjementsregler.

Afghanistan-misjonen har derimot i større grad hatt bekjempelse av en fiende som målsetning og dertil mer robuste engasjementsregler å støtte seg til. Våre funn indikerer derfor at det ikke er det å ta livet av fienden i seg selv som representerer en potensiell moralsk skade, men heller soldatenes oppfatning av hvor legitim denne handlingen var. Det gjelder sannsynligvis både under selve kampsituasjonen og i ettertid når en veteran skal finne sin plass i det sivile Norge.

Soldater må få ryggdekning

Som nevnt er det en allmenn oppfatning i Norge at det å ta liv er galt. Samtidig vil mange sannsynligvis tenke at det kan være legitimt å ta liv i selvforsvar, eller for å beskytte sin familie. Heldigvis er ikke dette noe den jevne borger i Norge opplever. Moralske refleksjoner knyttet til å ta liv kan derfor ofte være unyanserte. Et klassisk eksempel vil være pliktetiske standpunkter som at «det er en gal handling å drepe et annet menneske, uavhengig av omstendigheter».

Samtidig er det svært viktig at en veteran har en opplevelse av å få ryggdekning for de handlingene han eller hun utførte i sin tjeneste. Også det at man tok liv. En slik ryggdekning kan komme i flere former. Men det at politiske og militære myndigheter ikke «privatiserer» ansvaret for handlinger soldater utfører som del av en legitim militær operasjon, er kritisk.

Privatisering av ansvar kan følge både av at øvrighetspersoner underslår hva det faktisk innebærer å delta i krigshandlinger, og at man ikke gir soldater et godt nok formelt grunnlag og mandat for å gjøre handlinger som må til for å løse det oppdraget man er satt til å utføre.

Samtidig har vi alle i siste instans et kollektivt ansvar for hvordan demokratisk valgte myndigheter bruker statens voldsmonopol, og i forlengelsen av dette et ansvar for hvordan vi møter de menneskene vi setter til å utføre denne jobben.

Hva mener de rundt oss?

Når det gjelder spørsmålet om det å ta liv går på tvers av vår natur, indikerer både vår og andres forskning at dette sannsynligvis ikke er tilfelle. Negative følelsesmessige konsekvenser av å ta liv er, som beskrevet over, sannsynligvis prisgitt vår oppfatning av hvordan andre vil evaluere handlingen både under og etter kampsituasjonen.

Det betyr ikke nødvendigvis at mennesker har en naturlig tilbøyelighet til å ta liv, men kanskje heller at vi har en iboende sensitivitet for hva folk rundt oss mener er rett og galt.

I gitte situasjoner, slik som i en krigssituasjon, kan det være legitimt å drepe. Men det plager oss å gå på tvers av de moralske standardene i det samfunnet vi tilhører. Det blir derfor avgjørende at en soldat som tar liv i kamphandlinger, ikke sitter igjen med opplevelsen av å ha gjort noe galt.

En versjon av denne kronikken er tidligere publisert i Forsvarets Forum.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter