Kronikk

Ytringsfrihet: Det frie Norge og det skremte Danmark | Jacob Mchangama

  • Jacob Mchangama, jurist og direktør i tænketanken Justitia
Danmark har bøyd seg for jihadistens veto og nærmet seg militant demokrati, har Norge stått fast og insistert på at ytringsfriheten er en helt fundamental verdi, også – og kanskje særlig – i tider hvor det demokratiske samfunnet føler seg under press, skriver den danske juristen Jacob Mchangama.

Mens Danmark er i gang med et gradvis oppgjør med tradisjonen for liberalt demokrati, ser Norge ut til å bevege seg i motsatt retning.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ifølge Reportere uten grenser ligger Norge og Danmark på 3. og 4. plass på listen over land med størst respekt for pressefriheten. At Danmark og Norge ligger side om side, kan virke naturlig.

I århundrer delte vi stort sett felles rammer for ytringsfrihet, og i dag er begge landene moderne, demokratiske velferdsstater.

At Danmark og Norge skulle ligge så høyt på listen over land med de frieste rammene for ytringsfrihet, ville man ikke ha gjettet i 1536. Reformasjonen medførte drakoniske begrensninger av særlig det skrevne ord, som ikke måtte tråkke over snevre religiøse og politiske røde streker.

Men hva angår respekt for ytringsfriheten, tok Norge føringen med Eidsvoll grunnlovens beskyttelse av trykkefriheten i 1814. Danske dissidenter som den landsforviste P.A. Heiberg brukte det friere norske klimaet til å gi ut verker som var forbudt i Danmark. Først i 1849 ble trykkefriheten innført i Danmark, men bare som et forbud mot den tidligere sensuren, noe som for eksempel ikke forhindret undertrykkelse av arbeiderbevegelsen i 1870-årene.

Les A-Magasinets reportasje om den svenske tegneren Lars Vilks:

Les også

Lars Vilks betaler prisen for kunsten

Et viktig verktøy mot ekstremisme

Til tross for disse illiberale fasene i ytringsfrihetens danske historie har Danmark siden avslutningen av andre verdenskrig vært prototypen på et liberalt demokrati, hvor ytringsfrihet med få unntagelser er blitt oppfattet som et viktig verktøy i kampen mot ekstremisme og totalitære ideologier.

Under den kalde krigen i 1952 valgte Folketinget å vedta en femtekolonnelov med omfattende fredning av ytringsfriheten, som ignorerte Forsvarets ønske om et forbud mot «nedbrytende propaganda» etter norsk forbilde, hvor man kriminaliserte påvirkningsagenter og det «å opphisse eller forlede til troløshet eller utbre uriktige eller villedende opplysninger egnet til å svekke folkets motstandsvilje».

Knud Thestrup, konservativt medlem av Folketinget, uttalte i den forbindelse at «pressefriheten [er] på samme tid et av demokratiets beste vern og største goder, og at man sjelden gjør noe godt ved å forsøke å innskrenke ytringsfriheten».

Dermed var det etablert en juridisk ramme som tillot Moskva-tro kommunister å sitte i Folketinget og drive høyskoler, avis, forlag og fagforeninger.

Ja, selv nazister fikk lov til å spre propaganda og stifte foreninger i begynnelsen av 1950-årene.

Filmen Life of Brian ble i 1980 forbudt i Norge. Filmen ble likevel vist senere det året, da med en plakat i begynnelsen som opplyste om at Brian ikke var Jesus.

Sensur, blasfemi og religion

Det ble også trukket på smilebåndet i Danmark da Statens Filmkontroll i Norge i 1980 forbød visning av Monthy Pythons klassiker Life of Brian på grunn av filmens «blasfemiske» karakter.

Ni år tidligere hadde danske domstoler avvist å dømme to programsjefer fra Danmarks Radio som hadde vist en satirisk sang på TV, likeså avviste den danske riksadvokaten i 1976 å reise tiltale mot den danske provokunstneren Jens Jørgen Thorsen, som planla en Jesus-film med sterkt erotiske scener.

Forfatter Salman Rushdie.

Rushdie-saken innvarslet en ny, global verdikamp om grensene mellom religion og ytringsfrihet.

Norge fikk en tydelig smak av konflikten med skuddattentatet mot forlegger William Nygaard i 1993. Men med Jyllands-Postens offentliggjøring av 12 tegninger av Muhammed ble Danmark episenter for denne nye verdikampen. Interessen var stor i Norge, og det ble sett mot Danmark for å forstå hvordan et liberalt og sekulært demokrati skulle håndtere en konflikt om grunnleggende verdier med en stadig mer aggressiv islamisme.

Det er derfor neppe helt galt å påstå at Danmark fra etterkrigstiden og frem til de siste ti årene generelt hadde en litt mer liberal forståelse av ytringsfrihet enn Norge.

Les også

Ekstremåret 2016 ryster også ytringsfriheten | Frank Rossavik

Innreiseforbud for hatpredikanter

Men det er grunn til å tro at Danmark og Norge i de kommende årene vil bevege seg lengre vekk fra hverandre i fremtidige oppgjør om respekt for ytringsfriheten. For mens Danmark er i gang med et gradvis oppgjør med tradisjonen for liberalt demokrati, ser Norge ut til å bevege seg i motsatt retning.

I Danmark vedtok et flertall i Folketinget i fjor den såkalte «imamloven» som kriminaliserer «uttrykkelig godkjennelse» av straffbare handlinger som ledd i «religiøs opplæring», og som forbyr «hatpredikanter» med «antidemokratiske» holdninger innreise i Danmark.

Loven ble til etter at et dokumentarprogram viste at imamer i danske moskeer i prekener fremholdt at islamsk straff for utroskap og frafall er døden.

Lars Løkke Rasmussen, statsminister i Danmark.

Det fikk statsminister Lars Løkke Rasmussen til å uttale: «Er det mulighet for å utfordre grunnloven … Er det så mange partier som tar ansvar at man kan tørre å bevege seg til grensene for det som det historisk har vært oppfattet at man kan?»

Daværende justisminister Søren Pind uttalte at «noen ganger er demokratiet nødt til å være militant. … Vi er i væpnet konflikt, og derfor blir vi selvfølgelig militante demokrater».

Regjeringen har også lagt frem et utkast til lovforslag som skal gi politiet rett til å blokkere adgangen til hjemmesider, og som gjør det straffbart å dele terrorpropaganda på nettet, også selv om man ikke uttrykkelig går god for innholdet.

Økt antall tiltaler mot terrorpropaganda

Men allerede før disse endringene merket man en skjerpet kurs overfor ekstreme ytringer. I 2014 ble en dansk islamist dømt til fire års fengsel og ble fratatt statsborgerskapet på grunn av en rekke ytringer på sosiale medier, hvor han oppfordret til Jihad og delte pro-islamistisk materiale.

Han ble blant annet dømt for å dele et bilde av World Trade Center i brann og med Osama bin Ladens ansikt innsatt i en bearbeidet 7-Eleven-logo (omarbeidet til 9-Eleven) med teksten «Made by Qaeda» og et bilde av ryttere med sverd og svarte flagg og koranvers. En person ble dømt for en Facebook-oppdatering med en smiley etter nyheten om angrepet mot Charlie Hebdo.

I 2016 ble det reist tiltale i 29 saker om anerkjennelse av terror, mot bare tre i 2015 og ikke mer enn en i årene før.

Danske aktorer og dommere legger altså ikke videre vekt på ytringsfriheten i disse sakene, og selv uklare og tvetydige ytringer kan medføre straff.

Hussain frifunnet for oppfordring til terror

Dette står i kontrast til situasjonen i Norge. Her ble den beryktede islamisten Ubaydullah Hussain også tiltalt for en rekke ytringer i sosiale medier, som hyllet islamistiske terrorangrep. Tidlig i saken ble det slått fast at en hyllest som følger etter et straffbart forhold i utgangspunktet er straffri, og at det avgjørende spørsmålet var om Hussain hadde oppfordret til terror.

Ubaydullah Hussain ble tiltalt for en rekke ytringer i sosiale medier, som hyllet islamistiske terrorangrep.

I overensstemmelse med tidligere praksis la den norske domstolen vekt på at det følger av «hensynet til ytringsfriheten at ingen bør kunne risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt og heller ikke med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen».

På den bakgrunnen ble Hussain frifunnet for oppfordring til terror.

I 2016 fikk Norges Høyesterett til og med en ytringsfrihetspris av Columbia University etter å ha slått fast at journalisters kildebeskyttelse også gjelder i terrorsaker om nasjonal sikkerhet.

Danmark har beholdt Blasfemiparagrafen

Det er heller ikke bare islamisters ytringsfrihet som Danmark begrenser for tiden. I 2015 avga ekspertutvalget i Straffelovrådet en betenkning om blasfemiparagrafen.

Her ble det slått fast at selv om ingen har vært tiltalt siden 1971 og ingen dømt siden 1946, ville det fortsatt være straffbart å brenne «hellige bøker».

Men ganske bemerkelsesverdig unnlot Straffelovrådet å ta med en sak fra 1997, hvor en dansk kunstner brente Bibelen i nyhetene på TV, og hvor riksadvokaten avviste å reise tiltale. Men Straffelovrådets tvilsomme konklusjon ga mulighet til at anklagemyndighetene i februar 2017 for første gang på 46 år reiste tiltale for overtredelse av blasfemiparagrafen etter at en dansk mann hadde brent Koranen og lagt opptaket ut på internett.

Også her er kontrasten til Norge markant. Etter angrepet mot Charlie Hebdo hastebehandlet Stortinget et forslag om å oppheve den norske blasfemiparagrafen, med begrunnelsen «det er på tide at samfunnet tydelig står opp for ytringsfriheten, også i religiøse spørsmål». Altså stikk motsatt reaksjon fra i Danmark, hvor man med Straffelovrådet som alibi valgte å beholde paragrafen.

Mulla Krekar, krenkelser og trusler

I Norge har det også vært adskillig flere tilfeller av brenning av hellige bøker, uten at det har gitt grunn til rettsforfølgelse.

Otto Jespersen.

I 2006 brente Otto Jespersen Det gamle testamente i et TV-program, tre år etter at han hadde satt fyr på det amerikanske flagget i et av sine egne program.

I 2010 brente to norske kurdere Koranen, spyttet på den og la ut film av det på internett. Det medførte trusler og oppfordring til drap fra mulla Krekar.

I den forbindelsen avsa lagmannsretten en forbilledlig klar avgjørelse om forholdet mellom ytringsfrihet, religiøse følelser og trusler.

Krekar hevdet at han hadde handlet med «berettiget harme» på grunn av koranbrenningen.

Til det uttalte domstolen:
«Retten betviler ikke at mullah Krekar – og andre muslimer med ham – har følt seg alvorlig krenket av de nevnte fornærmedes handlinger, og at de fra mullah Krekars religiøse ståsted fortjener en streng straff. Imidlertid kan hans harme ikke, som lagmannsretten ser det, anses som berettiget i lovens forstand, når man ser de forutgående krenkelser som han mener å ha vært utsatt for opp mot de alvorlige truslene som han har fremsatt. De nevnte fornærmede har etter lagmannsrettens oppfatning opptrådt innenfor ytringsfrihetens grenser gjennom sine handlinger, mens mullah Krekar på sin side klart har overskredet disse grensene.»

I 2010 brente to norske kurdere Koranen, spyttet på den og la ut film av det på internett. Det medførte trusler og oppfordring til drap fra mulla Krekar.

Mens Danmark har bøyd seg for jihadistens veto og nærmet seg militant demokrati, har Norge stått fast og insistert på at ytringsfriheten er en helt fundamental verdi, også – og kanskje særlig – i tider hvor det demokratiske samfunnet føler seg under press.

Oversatt fra dansk av Bjørg Hellum

Jacob Mchangama deltar torsdag 23. mars på seminaret Historisk blikk på ytringsfriheten hos Fritt Ord i Oslo.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Demokrati
  2. Danmark
  3. Mulla Krekar
  4. Religion
  5. Charlie Hebdo
  6. Terror