Brochmann 2-utvalgets rapport «Integrasjon og tillit» har høstet velfortjent ros. Den virker både å være konkret nok til å gi et opplyst handlingsgrunnlag og samtidig være åpen om at forskjellen på forskningsbaserte prognoser og rene spådommer blir diffus jo lenger inn i fremtiden vi myser.
Dette gir troverdighet til deres posisjonering i et samfunnsfelt der mange faktorer spiller inn, og der tolkninger henger tett sammen med holdninger. Om vi kaller glasset halvfullt eller halvtomt etter å ha lest rapporten, blir altså i stor grad opp til den enkelte. Det lever vi godt med.
Tojes dissens og fravær fra debatten
Mye av oppmerksomheten har imidlertid blitt rettet mot Asle Tojes dissens, som utgjør en drøy halvside av en rapport på godt over to hundre.
Interne uenigheter har selvsagt nyhetsverdi. Og kombinasjonen av hans tidvis høystemte prosa og påfallende fravær fra debatten, har gitt altfor fritt spillerom for assosiasjoner hos både leg og lærd.
- Her kan du lese utvalgsleder Grete Brochmanns kronikk om rapporten: Norge har så langt ikke lyktes godt nok med å innlemme innvandrere i arbeidslivet
Formuleringene som har vakt debatt, lyder: «Nasjonalstaten har tradisjonelt hatt som oppgave å bære fram en spesifikk kultur, den nasjonale. Rapportens framskrivinger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall, noe som er interessant siden dette er en nødvendig konsekvens dersom dagens innvandringspolitikk videreføres.
Norsk kultur - «tynn» eller «tykk»?
[…] Utvalget tar en snarvei ved å legge til grunn at Norge har en tynn, verdibasert identitet, mens realiteten er at vi har en «tykk» (og langt på vei «innat-lært») kultur som det krever betydelig innsats å tilegne seg.
Norge er ikke bare et land, det er også den norske nasjonens hjem. I århundrenes løp har denne nasjonen utviklet en kultur som er like distinkt som andre nasjoners og som ikke på noen meningsfull måte oppsummeres av universelle verdier.»
Mytisk forståelse av kultur og nasjon
Det er besynderlig at en velutdannet statsviter kan gi til beste en så mytisk forståelse av kultur og nasjon – som om 1800-tallets norske nasjonalisme var en faktisk oppvåkning etter firehundreårsnattslumringen – snarere enn en bevisst, og derfor selektiv, historisk konstruksjon.
Det er samfunnsviterens versjon av å ringe på og stikke av.
Toje er så belest at det er utenkelig at de siste femti års nasjonalismeforskning har gått ham hus forbi. At han også har unnlatt å gripe alle de gylne mulighetene for begrepsavklaring og meningsutdypning i kjølvannet av rapportfremleggingen, er samfunnsviterens versjon av å ringe på og stikke av. Det er rett og slett en unnlatelsessynd.
Dissensen virker med andre ord å være ført i pennen av en bekymret borger snarere enn en fagperson. Ut fra reaksjonene å dømme, deler mange hans uro. Derfor må den tas på alvor.
Budskapet tolkes etter hvem som frembringer det
Men som tilfelle ofte er i den norske samfunnsdebatten, tolkes budskapet etter hvem som frembringer det.
Og ettersom Toje med sine mange tankevekkende og tidvis frydefullt infame innspill anses for å bedrive samfunnskritikk fra et konservativt ståsted, har en rekke kommentatorer tilknyttet venstresiden brukt spalteplass og etertid på å avfeie hans bekymringer som grunnløse.
'Etniske nordmenn' gir konkretiseringsangst
Spesielt kategorien 'etniske nordmenn' utløste en påfallende konkretiseringsangst, for alle aktører:
De mange som aner at de er enige med ham, har stort sett nøyd seg med å si at «alle vet hva vi mener med etniske nordmenn», mens kritikerne gjennomgående har forholdt seg til begrepet som om de hadde fått en brennmanet i fanget.
Hudfarge er elefanten i rommet
Elefanten i rommet for begge parter virker å være hudfarge.
Og hvis det er slik at en asiaadoptert nordmann kan trekke i bunad to ganger i året, nesten beherske sidemålsformen og kongerekken, ha gårdsbruksetternavn, syv av åtte oldeforeldre fra bygda, et nærmest religiøst forhold til 2. pinsedag som helligdag og dårlig samvittighet for å sitte inne en solskinnsdag, uten at personen, og kanskje ikke engang dennes barn eller enda senere etterkommere, regnes som 'etnisk norsk' – ja, da er det sannelig ikke rart vi møter flakkende blikk når noen blir bedt om å klargjøre hva de legger i begrepet.
Antropologen Barth gir klart svar
Det er ikke ofte samfunnsforskere kan by på klare svar. Desto mer gledelig er det at akkurat denne gordiske knuten har vi en løsning på.
Asle Tojes dissens virker å være ført i pennen av en bekymret borger snarere enn en fagperson. Ut fra reaksjonene å dømme, deler mange hans uro.
Mot slutten av 60-tallet leverte nemlig en gruppe antropologer, under ledelse av Fredrik Barth, en teori om etnisitet basert på et særdeles godt empirisk fundament, som for mange fortsatt fremstår som det mest innflytelsesrike av de mange norske bidrag til samfunnsvitenskapene.
Etniske grenseoppganger
Tidligere hadde forståelsen av etnisitet i stor grad dreiet seg om hva som kjennetegnet en gruppe. Barth og hans kumpaner viste at etnisitet i virkeligheten er en av menneskeartens mange prinsipper for å ordne vår sosiale verden.
En etnisk gruppe eksisterer dermed kun gjennom den kontrasten medlemmene opplever og uttrykker i møte med andre.
Kulturelle trekk endres over tid
Barth og hans kolleger flyttet med andre ord oppmerksomheten mot grensene mellom grupper snarere enn «essensene» innad i en gruppe. Antropologenes mest fascinerende funn var at den sosiale betydningen av grensene vedvarer, til tross for at enkeltindivider ofte flyter på tvers av dem og selv om de kulturelle trekk som gjøres til sosiale grensemarkører, endrer seg over tid.
Språk, klesdrakt, religion, giftemønster, utseende, matskikker og ervervsform er råmaterialer for slike etniske grenseoppganger – men ingen av disse må nødvendigvis bli en «forskjell som utgjør en forskjell».
Tojes forskutterte nostalgi
Toje og jeg er begge kulturprodukter, og derfor fremstår vår etniske organisering som noe nær naturlig og dermed også ganske så uforanderlig. Det fordrer en viss analytisk innsats for å se at det vi anser som naturlig og innlysende er historisk og kulturelt betinget.
- Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm: Integreringens tid er forbi. Kanskje er det like greit
Det innebærer også en erkjennelse av at fremtiden er et nokså ukjent land. Hver dag har nok med sin egen plage, og Tojes forskutterte nostalgi er ikke nødvendigvis et godt grunnlag for handling.
Tojes bekymring for etniske nordmenn
Kritikernes bekymring for hva Tojes bekymring kan føre til er også forståelig, ettersom den lett blir selvoppfyllende:
For den som blir fortalt at egenskaper en selv ikke har den minste snev av kontroll over, utgjør en trussel mot den tilliten utvalget utpeker som nøkkelfaktor for et velfungerende fellesskap, vil det være sosialt hasardspill å satse alt på å bli inkludert i dette fellesskapet.
Antropolisk etnisitetsteori kan berolige Toje
Tojes engstelse for en fremtid der etniske nordmenn er i mindretall, er med andre ord uforenlig med hans ønsker om å bevare «tykk norsk kultur».
Det er her antropologisk etnisitetsteori kan berolige både Toje og kritikerne: Med vår forkjærlighet for forskjellsdannelse, vil kategorien ‘etnisk nordmann’ etter alle solemerker være like sosialt relevant ved neste århundreskifte; og det er nesten like sikkert at hvithet ikke vil være en forutsetning for å bli regnet som etnisk norsk.
Min anbefaling til Toje
Så min anbefaling til Toje er at han legger sin intellektuelle tyngde inn i kampen for de mange umistelige kvalitetene ved norsk kultur. I den kampen står jeg ham bi.
Venstresidens tenkere kan rette oppmerksomheten mot ‘minoritetsspråklig’, ‘flerkulturell’ og andre begreper som i utgangspunktet var ment beskrivende, men som lett får et eget liv som betegnelse på egenskaper ved individer, og dermed bidrar til å grave forestillingskløfter like uoverstigelige som Tojes forståelse av ‘etnisk norsk’.
Interessert i debatten om Brochmann-utvalgets rapport? Her kan du lese mer:
- Ove Vanebo, Minerva: Mer kunnskap, uklare løsninger
- Bjørn Stærk: Brochmann 2 gjenspeiler forvirringen i norsk integreringsdebatt
- Human Rights Service om Brochmann 2: Urealistisk og manglende nytenkning
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.