Kronikk

Kirkens sviktende selvtillit

  • Silje Kvamme Bjørndal

Vi trenger at en større bredde av kristne stemmer får fornyet frimodighet til å argumentere for den kristne arvens betydning for det norske samfunnet fremover, skriver Silje Kvamme Bjørndal. Larsen, Håkon Mosvold

Hvorfor er majoriteten av kristne i Norge gått i hi?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Siden Stålsett-utvalget leverte sitt resultat til kulturministeren, har de fått velfortjent ros for en solid og gjennomarbeidet utredning. Innledningsvis åpner de med å definere

Silje Kvamme Bjørndal

det livssynsåpne samfunnets sentrale intensjoner, som uttrykker likeverd for ulike livssyn og romslighet for mangfold. Dette er vel og bra. Problemet er at når de vil fjerne de kristne formålsparagrafene i Grunnloven og for opplæring, fjerner de den verdimessige forankringen for et slikt livssynsåpent samfunn.

Feilaktig kortslutning

Hva er bakgrunnen for dette forslaget? Utvalget argumenterer med at referanser til vår kristne arv ikke ivaretar prinsippene om likebehandling, ikke-diskriminering og religionsfrihet. Dessuten vil det angivelig åpne opp for bedre dialog dersom samfunnets formålsparagrafer ikke henviser til en spesifikt religiøs tradisjon. Denne form for resonnering bygger på den feilaktige kortslutningen at nøytralitet er lik ateisme.

Dersom vi som samfunn blir enige om at det ateistiske livssynet skal anses som det retningsgivende utgangspunktet i offentlig debatt, kan vi snakke om noe som nærmer seg nøytralitet, men en slik enighet eksisterer ikke. Til tross for at Norge omtales som et av verdens mest sekulære land, er fremdeles 80 prosent av befolkningen medlemmer av Den norske kirke. Selv om det er vanskelig å si hva dette medlemskapet betyr trosmessig for den enkelte, er det rimelig å anta at majoriteten av disse ikke forfekter et ateistisk ståsted. Dette i seg selv tilsier at det ateistiske livssynet ikke er et nøytralt utgangspunkt i vårt samfunn. Hvordan har det seg da at det ateistiske livssynet likevel forutsettes som nøytralt, til og med i religionsutvalgets utredning?

Kirkens sviktende selvtillit

I dagens offentlige debatt er ateister og muslimer langt mer frimodige med sine livssynsbaserte argument, enn kristne. Unntaket er mindre grupperinger, som katolikkene eller andre konservative fraksjoner innenfor protestantiske sammenhenger. Hvor er stemmene til majoriteten av kristne i Norge, som man noe upresist kan kalle moderate? De som ikke har problemer med evolusjonslæren, men like fullt vil beholde Gud og Jesus i kirkens forkynnelse og fremholde det positive i vår kristne kulturarv, også i det offentlige rom.

En årsak til at disse har gått i hi er det fortegnede bildet av kristne som eksotiske skapninger med alien-aktige trekk, som ofte fremstilles i mediene. Sist i Bjørn Stærks mye omtalte kronikk «Den skjulte minoriteten» i Aftenposten 25. desember i fjor:

«Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke.»

Hvis en som selv var en av dem beskriver dem som så spesielle og annerledes, vel, da er det opplagt at det er nettopp slik kristne er. Så hvis man da ikke klarer å identifisere seg helt med denne eksotiske gruppen, er det enklest å holde kjeft og ikke fremstå som «kristen» i det hele tatt.

Poenget er ikke at kristne — konservative, moderate eller liberale, ser virkeligheten med de samme brillene som en ateist eller muslim. Disse forskjellige kristne gruppene er uenig i ganske mye seg imellom, så det er opplagt at de tidvis også vil være uenige med folk som har andre livssyn. Men for Stærk høres det ut som om det finnes bare to grupper i det norske samfunnet: de kristne og alle oss andre.

Når slike fortegnede bilder av den homogene gruppen «kristne» florerer fritt, er det kanskje ikke så rart at til og med kirkens prester mister frimodighet på sine egne prekestoler. Vårt Land skrev 12. januar om at kirkelige begravelser i økende grad koker ned til personlige minnetaler og påklistrede formularer. Dagbladets politiske kommentator, John Olav Egeland, undres over at kirken på denne måten utvanner seremonienes verdimessige og religiøse innhold. Han er ikke den eneste.

Vår kristne arv betyr fortsatt noe

«Formålsparagrafer i norsk lov kan oppfattes som uttrykk for samfunnets grunnleggende verdier. (...) (Formålsparagrafer) er et uttrykk for hvilket fellesskap vi mener og ønsker å være, og hvordan den felles skolen skal bidra til dette. Det blir dermed viktig - både i symbolsk og i praktisk styrende forstand - hva som står i formålsparagrafen.» (Fra utredningen, 11.2.)

Stålsett-utvalget erkjenner med dette, viktigheten av og poenget med formålsparagrafer: De sier noe om hva som skal være samfunnets grunnleggende verdier. Men der stopper det opp. Når de samtidig foreslår å fjerne henvisninger til vår kristne arv, viser de manglende forståelse for at verdier som likeverd, toleranse og nestekjærlighet må forankres i konkrete tradisjoner og forståelsesrammer. En slik forankring kan selvsagt gjenfinnes i andre kulturer og religioner, men i en norsk grunnlov er det med nødvendighet den kristne og humanistiske arv som må fremheves, med tanke på den avgjørende rollen kristendommen har hatt og fortsatt har i vårt land.

I tillegg til at vi er avhengige av konkrete tradisjoner og praksiser for å kunne begrunne og gi innhold til grunnleggende verdier, er det også viktig at vi forstår kraften i kristne symboler og fortellinger. Dersom vi skal forstå og respektere andre religioners og kulturers symboler, trenger vi å anerkjenne og verdsette vår kristne arv, med dets kirker, symboler, høytider og fortellinger. I motsetning til Stålsett-utvalgets premiss om at dialog vil bli enklere dersom vi fjerner den historiske forankringen og tradisjonelle tolkningsrammen for det norske samfunnets verdier, er det langt mer sannsynlig at folk som er trygt forankret i egen selvforståelse, historie og tradisjon vil være bedre rustet til å møte andre i åpen og respektfull dialog.

Fornyet kristen selvtillit

Dersom vi fjerner referansene til vår kristne og humanistiske arv, kutter vi av røttene på treet vi så gjerne vil plukke frukter av. Derfor bør vi ivareta de kristne formålsparagrafene, og heller diskutere hva som er de konkrete og praktiske implikasjonene av disse. I denne debatten trenger vi at en større bredde av kristne stemmer får fornyet frimodighet til å argumentere for den kristne arvens betydning for det norske samfunnet fremover.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. SID

    Naturvitenskapen trenger ikke kristendommen

  2. NORGE

    Rødt-politiker: – De kristne er i ferd med å bli en minoritet

  3. DEBATT

    Kirken blir fortsatt et midtpunkt for glede og sorg

  4. DEBATT

    Snikislamisering er ikke mulig i et sekularisert samfunn

  5. DEBATT

    En ny tros- og livssynspolitikk for Oslo

  6. A-MAGASINET

    En deilig påskeferie er over. Hva skal få deg opp av sengen i morgen?